På en dag, klarte jeg to ganger å få den fantastiske, og temmelig sjeldne, følelsen det er å stirre betatt på en rulletekst å tenke “Wow! Dette er den beste filmen jeg har sett i mitt liv! Gåsh. Vel. Ihvertfall blant de beste filmene jeg har sett i mitt liv..”

Det var en av disse fæle morgenene, når kroppen sitter fast i sengen, og hodet flyr den retningen det selv vil samtidig som det prøver å være så ubehagelig som mulig, og det eneste som er fysisk mulig er å strekke hånden ut etter en bok på gulvet, og forsvinne til et bedre sted for en liten stund. Når kroppen min ikke orker, og det ikke er noen som forventer at jeg skal være på skolen kvart på ni, er det ikke alltid like lett å stå opp. Og det selv om morgenen er den fineste tiden på dagen. Men de dagene maten må tvinges inn, de dagene når hodet gjør vondt, og ikke helt klarer å få armer og ben til å gjøre det jeg vil de skal gjøre, da er det virkelig ikke lett å stå opp.

Men jeg kommer alltid opp. Og denne morgenen fant jeg ut at det å se film var en fin ting å gjøre. Og da virket Pan’s Labyrinth fin. Som jeg forøvrig kjøpte på Kiwi fordi jeg hadde hørt så mye fint om den, en dag jeg var på vei til stasjonen. Noe som førte til at jeg ikke fikk råd til å kjøpe American Gods da jeg kom til Oslo, slik jeg hadde planlagt, uten å snike på toget hjem. Men bok kjøpte jeg likevel, av Scott Lynch, mest fordi jeg hadde lyst på bok, men også for å være trassig overfor min ufornuft som ikke tok med seg nok penger.
Og kanskje vil det vise seg at Pans Labyrint og Scott Lynch sammen egentlig er et bedre kjøp enn Neil Gaimans amerikanske guder, for jeg elsket Pan’s Labyrinth.

Det er 1944 i fascistiske Spania. Ofelia og hennes gravide og syke mor må reise ut i skogen for at barnet skal fødes nær sin svært sadistiske far, som slakter opprørere der ute. Ofelia misliker sin stefar sterkt. Men eventyr er hun svært glad i, og plutselig havner hun midt inne i et selv. En fe kommer til henne om natten, og tar henne med til en labyrint der hun møter en faun som forteller henne at hun egentlig er prinsesse i et underjordisk rike. Men dit kommer hun bare om hun løser tre oppgaver før fullmåne.
I det hele tatt en fin blanding av eventyr og virkelighetens grusomhet. Et nydelig og grusomt eventyr som ikke akkurat egner seg for barn. Et eventyr jeg både gråt og smilte av. Et eventyr jeg elsket. Fordi Ofelia kjempet slik for å bli prinsesse. Fordi stefaren var en slik ond slabbedask, som var spesielt fascinerende når han barberte seg. Fordi opprørerne var så modige. Fordi filmen endte slik som den gjorde. Og fordi den fikk meg til å tenke slik. Da jeg hadde sett rulleteksten ferdig og grått enda litt mer, gikk jeg en tur ut i snøen, ned til havet. Hav og hav. Egentlig er det bare et sund i en fjord. Men det er fint og sitte å se på likevel. Etter dette følte jeg meg mye bedre. Men viktigst av alt; Pan’s Labyrinth ga meg igjen troen på at det finnes gode fantasy-filmer. For etter å ha startet året med Eragon, er det ikke rart jeg mistet litt troen på fantasy på film, for det var heller ynkelige saker.

Senere samme dag, var det på tide å gå på kino. Og etter litt slåssing om hvilken film som burde sees, ble det Across the Universe fremfor I Am Legend.
Og etter filmen var det ingen som sutret lenger. For maken til film! Det var et fyrverkeri, for å si det på den teite måten.
Across the Universe er en musikal, med en handling som utspiller seg på 60-tallet. En kjærlighetshistorie, selvsagt. Men til forskjell fra kjærlighetsmusikaler flest, brukes det bare Beatles-sanger, i mer eller mindre gjenkjennelige versjoner. Det som muligens overrasket meg mest, var at musikken passet så utrolig godt. Til tider kunne man gjette seg til hvilken sang som kom. Sangen hadde alt med handlingen å gjøre, og det føltes helt merkelig at den var skrevet førti år før film-manuset. I tillegg til Beatles-musikken, var det diverse andre Beatles-referanser. Ikke bare hadde karakterene passende navn, men de kunne også finne på å si ting som “She came in through the bathroom window!”.
Filmen starter med at Jude skal reise fra Liverpool til Amerika for å finne sin far, og at Lucys kjæreste må reise til Vietnam for å kjempe for sine forente stater. I Amerika møter Jude Lucys bror Max, som dropper ut av skolen, og de drar sammen til New York. Der flytter de etterhvert sammen med både Sadie (hun som er så sexy), Jojo og Prudence. Lucy følger også etter.
Og i New York elsker og drømmer de.
Men det kriges i Vietnam, og mens noen protesterer mot det, må andre reise dit.

Om jeg ikke har likt Beatles før, gjør jeg det i hvertfall nå. En herlig, herlig film. Med en liten herlig porsjon surrealisme. Det var en slik film som gjorde meg glad, forelsket og litt trist på samme tid. Men mest glad. Beatles har surret og gått i hodet mitt konstant siden rullekteksten var ferdig, og jeg har knapt hørt på noe annet. Jeg har min egen lille beatlemania. Så fascinert ble jeg, at jeg på grunn av filmen, kjøpte meg Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Riktignok ikke bare på grunn av filmen, jeg har lenge hatt lyst på den, men jeg har egentlig aldri vært i nærheten av den, samtidig som jeg har hatt penger nok. Og jeg er så glad. Hoppende glad. På grunn av en film. En film med veldige fine karakterer, som alle har sine historier.
En annen ting filmen ga meg, var helt nye assosiasjoner til de gamle Beatles-sangene. Aldri før har “I Want to Hold Your Hand” eller “Let it be” vært så triste. “With a Little Help from My Friends” har aldri vært så tøff. “Strawberry Fields Forever” og “Revolution” har aldri gitt en slik følelse av håpløshet. Og det er lenge siden “Hey Jude” var så fin. Og det som nesten er finest av alt, er at “All You Need is Love” ikke er noe jeg forbinder med TV2 og fotball lenger. Den handler om helt ekte kjærlighet.

Om det ble en fin dag selv om den ikke startet så bra?
Det gjør ikke vondt å få to nye yndlingsfilmer på en dag.