Jeg har fem fornuftige ting jeg egentlig burde gjøre akkurat nå. Men i det siste har jeg knapt gjort noe annet enn fornuftig ting (med noen daglige hederlige unntak), så jeg har valgt å bekjempe min trang til å rekke alt, og skriver heller noe helt unyttig isteden.

Jeg har det veldig fint for tiden, egentlig. Men en ting irriterer meg noe grenseløst.
Da min mor kom hjem på onsdag, fortalte hun meg at Kent skulle spille på samfunnet i Ås. Først ble jeg veldig overrasket over at et av mine yndlingsband skulle spille i Ås, Ås av alle steder. Ås er knapt mer enn en togstasjon, et sentrum og UMB.
Så fikk jeg svært lyst til å dra på konserten. For Kent er noe av det fineste jeg vet. Det er noe ved musikken deres som får meg til å føle meg så liten, eller forelsket, eller glad, eller trist, på en fin måte. Eller alt sammen på en gang. Jeg visste svært godt at jeg egentlig burde gjøre fornuftige ting, og ikke raske med meg tingene mine, kaste meg på sykkelen og muligens akkurat rekke toget. Om jeg rakk toget, kunne jeg sitte der å lese, eller se på menneskene som tar toget om kvelden. Jeg liker menneskene som tar toget om kvelden, det er noe spesielt ved dem, en stemning. Og når jeg så kom til Ås, skulle jeg spasere hele veien under stjernene, til kaoset og larmen. Bråk, mennesker, lys og lastebiler. En larm som jeg sikkert ville likt like mye som roen under stjernene langs veien. Det er så mye liv i slikt, og det får meg til å føle meg så levende. Så skulle jeg hørt Kent. Å, så fint det ville blitt. Etter det skulle jeg gått tilbake igjen, under en enda mørkere stjernehimmel. Kanskje hadde jeg truffet en gammel venn, og vi kunne snakket om litteratur, kjærligheten eller de gode gamle dager. Å, det hadde vært så fint.
Men om det ble slik?
Jeg trykket med inn på internett og studentsamfunnet i Ås, og fant ut at jeg faktisk hadde god tid. Og at konserten ikke bare var for studenter, men også andre, og at den derfor var litt dyr. Men ikke så dyr at jeg ikke hadde hatt råd. Det var få plasser igjen, men plass er plass. Og det gikk faktisk an å bestille billetter ennå. Svært fornøyd var jeg, jeg hadde tid, penger og anledning til å bestille billett. Men så, i høyre hjørne, fant jeg noe jeg manglet. Ett år. Ett fandens år. Det er første gang på mange, mange år at jeg har ønsket å være eldre enn jeg er. Ett år! Ett år fra en konsert med Kent! Riktignok ett år og en månede og et par dager, men svært irriterende likevel. Ett år fra å få en slik kveld som sikkert ville fått meg til å smile av ingenting i flere dager. Verflixt.

Jeg kjenner forresten nesten Johnny Depp. For to av mine  beste venninner, har en venninne, som jeg forøvrig har møtt, og hun har en venninne som har en venninne, hvis ene kusine passer noen barn som går på samme trinn og skole som barna til Johnny Depp. Tøft, eh?
Vel. Selve koblingen er ikke så viktig for meg, det morsomste er selvsagt å kunne si det.
En annen morsom ting ved det, er at rekken, muligens utenom barna, kun består av hunkjønn. Men det var muligens ikke så overraskende. 
Så om noen skulle ha like sær humor som meg, kan de få lov til å si at de nesten kjenner Johnny Depp, ettersom de har lest bloggen til en som har en venninne, som har en venninne, som har en venninne, som har en venninne, som har en kusine som passer noen barn som går på samme trinn på samme skole som barna til Johnny Depp.

Apropos humor. Jeg oppdaget nettopp at noen hadde funnet bloggen min ved å søke på “Elektriker vits”. Så til deg, du ukjente Googler, som sikkert ikke kommer tilbake hit, og som driver med slike grusomme synder som særskriving, har jeg pønsket ut noen elektrikervitser, siden det virker som om det er for få av dem:

Hva bør en elektriker ha?
Strømanlegg.

Hva vil elektrikeren helst at du skal ha?
Strøm-for-bruk.