Ikke sjeldent sammenligner man dyr og mennesker. Hun var sulten som en ulv, for eksempel. Og det er vel for så vidt greit, ettersom ulver sikkert ofte er voldsomt sultne, og når et menneske da er voldsomt sultent, kan man jo si at dette mennesket er sultent som en ulv. Men en ting som er fullstendig uten logikk, er sammenligninger mellom dyr og mennesker når det gjelder lesing. Et menneske som leser mye kan kalles lesehest. Eller bokorm. Men hva har vel hester eller ormer med lesing å gjøre? Jeg skal ikke påstå at hester ikke kan lese, jeg påstår bare at hester ikke er spesielt kjente for å lese mye eller godt. I motsetning til ulven som faktisk er kjent for å være sulten.

En pussig detalj er hvor stor forskjell det egentlig er på hester og ormer.

Da jeg for en stund siden var i Tyskland, kom jeg over et minibibliotek på et hotell. De hilste velkommen på en plakat: “Liebe große und kleine Leseratten..”. Leserotte, du liksom.

Hva ville jeg helst blitt kalt? Hest? Orm? Rotte?
Vel. Kanskje ikke akkurat de tøffeste dyrene i arken. Og noen tydelig sammenheng er det vel heller ikke. Derfor bestemte jeg meg for å finne ut noe av dette.

Etter å ha lett en del, fant jeg ingen opprinnelse til lesehesten. Om jeg skulle gjette, vil jeg gjettet på noe sånt som at en lesehest leser like fort som en hest løper. Men problemet da, er begrepet puggehest. Jeg har alltid innbilt meg at en puggehest er en som pugger mye, og ikke nødvendigvis pugger raskt. Altså kan en lesehest være en som leser mye, men da mister jeg helt hesten i det, for hester er vel ikke så mye mer enn andre dyr, er de vel?

Larvene til noen borebiller, særlig arten Anobium domesticum, kalles bokorm. Disse lever blant annet i papir, og kan spise seg gjennom gamle bøker. Overgangen fra navn på larve til navn på menneske som leser bøker, har nok mest sannsynlig med en eller annen vits å gjøre. En morsom sammenligning. Larven som spiser bøker, og hun som leser slik at man skulle tro hun spiste bøker.
Nynorske wikipedia definerte menneske-bokormen på en slik måte:
“Bokorm er eit omgrep som viser til ein person som er særs glad i bøker. Ordet er ofte brukt nedsetjande om nokon som ikkje bryr seg om anna enn å lesa, men er òg teke i bruk av bokelskarar om seg sjølve, då med positiv tyding.”
Oppløftende nok hadde Wikipedia puttet denne artikkelen under kategorien “skjellsord”, sammen med bland annet “Quisling” og “bastard”.

Betydningen til begrepet leserotte fant jeg på tyske wikipedia. Det hadde med grådighet å gjøre. En rotte er Grådig, en leserotte er en som leser mye bøker, og er da ganske grådig når det gjelder bøker. Men hvorfor rotte? Rotte høres så utrivelig ut, spesielt om man nettopp har hørt Roald Dahls “Rottefangeren” på lydbok, en særs uappetittelig historie. Hvorfor ikke lese-hai eller lese-kapitalist?

Ergo er en som leser bøker grådig, og dum nok til å kalle seg selv det andre bruker som skjellsord om en. (Lesehesten holder jeg utenfor til jeg finner en god begrunnelse for ordet, men det er sikkert ikke en hyggelig begrunnelse det heller)

Dette er ikke særlig oppløftende.
Helt tydelig er det en mangel i det norske, tyske, og også det engelske språk.
Det trengs et ord som kan beskrive mennesker som leser mye bøker, et ord som ikke får mennesket til å høres ut som noe lite og ekkelt noe du helst ikke vil klappe.