“Dødsstraff?”
Jeg gapte, jeg blunket forvirret, jeg kunne ikke forstå det. Han nikket, på en svært vemodig måte, det så ikke ut som om han heller likte situasjonen. Han virket trist, noe han vanligvis sjeldent virker.
“Den forrige keiseren bestemte det. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med, dessverre.”
“Men du er jo keiser nå! Kan ikke du få det ordnet?”
Men han kunne ikke det. Det den forrige keiseren hadde bestemt måtte man følge, for han hadde vært slik en mektig keiser. Og siden han, den nåværende keiseren, ikke var fullt så mektig, hadde han ingen mulighet til å få straffen endret. Jeg fikk vondt i magen. Jeg forsto ingenting. At han, barneskolelæreren jeg skulle ønske jeg hadde da jeg var liten, han jeg ofte hilser på, og av og til snakker med, han, som nå sto der og var keiser i en pussig turkis og rosa pavedrakt, at han, han av alle, skulle sørge for min henrettelse.
“Hva er det jeg har gjort da?”
Jeg måtte jo spørre, for jeg lurte svært på hva det var jeg hadde gjort som fikk den forrige keiseren til å ønske meg død. Den nye keiseren fortalte meg at jeg hadde oppført meg uanstendig på en bergogdalbane, og at min henrettelse derfor skulle foregå i en bergogdalbane. I Dæmonen, den største og skumleste bergogdalbanen i Københavns Tivoli. Og jeg som elsker bergogdalbaner. Bergogdalbaner som får meg til å føle meg så lykkelig. Jeg som har tatt Dæmonen flere ganger på rad. Nå skulle jeg altså dø i den.
Vel, tenkte jeg. Ta det som en mann. Det er ikke farlig å dø. Vær sterk og modig, ikke vis hvor fandens redd du er.
Men det er da ikke mange menn som tar sin død som om det var noe de gjorde hver dag før frokost? Er det det? Det kan jo hende at de bare lar deg kjøre Dæmonen, og så håper de at du er et av de sjeldne tilfellene som har så uflaks at sikkerhetsselen ikke fungerer? Det kan jo hende. Jeg har da muligheten til å overleve henrettelsen.
Herremarx. Du har ingen mulighet til å slippe unna. Se døden i øynene. De kommer til å sende deg utfor uten sikkerhetsutstyr, og du kommer til å gå i asfalten etter den første bakken, eller kanskje du klarer å klamre deg fast helt til loopen. Og i motsetning til Espens bamse, som aldri ble funnet etter en tur i Dæmonen, kommer du til å ligge der, svært tydelig, i en liten sjø av ditt eget blod. Ikke dikt opp tåpelige unnskyldninger for deg selv. Du kommer til å dø, så dø i det minste mens du later som om du er tøffere enn du er. Du er da ikke redd for å dø, er du vel?

Jeg hadde vondt i magen hele kvelden. Jeg fant ingen glede i hottentott-dansen rundt leirbålet. Ikke av hinderløypa heller. Inne i hodet mitt byttet jeg på å dikte opp måter å overleve på, og å overbevise meg selv om at jeg skulle være tøff og dø som Rachel Corrie. Så fant jeg Hannah Greens “Jeg lovet deg aldri en rosenhave” i vesken, og da jeg kom på at jeg aldri kom til å få lese den, begynte jeg å gråte.

Så våknet jeg. Og akkurat da virket barndommens mareritt som hyggelige drømmer.
Det var da det gikk opp for meg. Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å få vite når jeg skal dø. Jeg er redd for at noen skal fortelle meg at i morgen, ved soloppgang… Jeg er redd for å vite at nå, nå er det slutt. Og at det er ingenting jeg kan gjøre med det. Og dikte opp tåpelig måter å overleve på, og samtidig vite at jeg aldri mer skal jeg få lese en bok. Stå i rulletrappen opp til kinoen og glede meg til filmen. Tasse rundt på biblioteket, som oftest til de samme hyllene. Aldri mer spise non-stop, få en klem, høre noen le, se det snø, være syk, ta tog. Aldri mer bli så sliten og lei av hele verden at det eneste jeg vil er å dø. Aldri mer han en tåpelig diskusjon. Aldri mer få en gave. Aldri mer ha bursdag. Aldri mer gråte. Aldri mer noenting.
Jeg vet svært godt at en dag vil det bli aldri mer noenting, og det er jeg ikke redd for. Det godtar jeg. Jeg vil bare ikke vite det på forhånd. Aller finest hadde det jo vært å dø når det er like før jeg er forspist på livet. Men slikt kan ikke jeg bestemme.
Jeg er redd for redselen.