Det finnes gode stykker populærmusikk, og det finnes stykker av populærmusikken som ikke er fullt så gode. Det finnes musikk jeg liker, og det finnes musikk jeg ikke liker. Men en ting som både er fint, og som føles litt merkelig, er at jeg kan like musikk jeg ikke synes er bra. Og jeg kan mislike musikk jeg vet er god. For det er ikke alltid musikken i seg selv som gjør at jeg liker den, men hva den får meg til å tenke på. Hvilke assosiasjoner jeg har til sangen, eller bandet. Hvilke historier. Hvilke historier sangen forteller meg, eller forteller om meg. For de fleste popsanger har historier. Den mest kjente er artistens. Man trenger ikke lete lenge rundt på internett før man finner ut hvorfor Paul McCartney skrev Fool on the Hill. Slike historier er ofte svært gode. Interessante kan de også være.
Men det jeg lurer aller mest på, er hvorfor Hun har akkurat den sangen på repeat. Hva tenker Hun på? Og hvorfor smiler Han alltid av den sangen? Hva tenker de på alle sammen. Av og til spør jeg, og av og til får jeg fine svar. Nye historier å tenke på når jeg hører akkurat den sangen. Lokalradioen min liker også slike historier. Når de har ønskelåter, spør de folk alltid hvorfor de vil høre akkurat den sangen. Noen ganger får de svar som “fengende refreng”, men ofte får de historier, det er de svarene jeg liker best. Det er de svarene jeg ønsker å få når jeg spør hva ved sangen som får deg til å smile.
Så. Siden jeg er så glad i popsang-historier, er jeg blitt noe inspirert av gutta i P.I.L.S på P1, de som liker å fortelle artistens historie om sangen. Jeg vil også fortelle popsang-historier, men jeg vil fortelle de jeg kan best, mine egne.
Og til ære for P.I.L.S-gutta, vil jeg fortelle historien om en sang jeg en gang hørte på P.I.L.S. Spesielt likte jeg deres daglige Beatles i Norgesglasset i fjor, derfor blir det også en Beatles-sang.

Dagens popsang: Beatles - Girl

Det må ha vært svært lenge siden, for jeg hadde enda ikke blitt så god på slike engelske ord man lærer veldig tidlig (de stygge, selvsagt), og det var dessuten første gang jeg kan huske å ha hørt en Beatles-sang på radioen. Men samtidig husker jeg det hele svært godt, så det er ikke sikkert at det er så lenge siden som jeg innbiller meg det er. Vi kjørte bil, mot Oslo. På radioen var det P.I.L.S, og temaet den dagen var pupper. Noe jeg så vidt tok litt lettere enn snakkemennene i radioen. Egentlig er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg syntes det var så flaut. Det hadde vært en del puppedame-musikk (Dolly Parton sang “Coat of many Colors”, husker jeg), så skulle de spille Beatles’ Girl. Slik jeg fikk det med meg, passet denne inn i temaet “pupper” fordi snakkemennene lurte på om det var dagens tema som igjen og igjen ble gjentatt i koringen (den som begynner samtidig med tredje verset). Den gangen syntes jeg det var skikkelig teit. Det hadde da ingenting med pupper å gjøre. Alle kunne vel høre at det var “tit-tit-tit-tit” de sa.

Senere, da jeg var mer bevandret i det engelske språk, hørte jeg sangen igjen, og jeg husket på den bilturen. Da lo jeg av meg selv.

Når John Lennon trekker pusten inn mellom tennene, som en innover-F, da grøsser jeg. Jeg synes det er så fint. Den treffer meg i magen, og det kiler litt.

Filmen Across the Universe starter med en nydelig versjon av Girl. Jeg fikk en følelse av å bli hypnotisert.
Is there anybody going to listen to my story
All about the girl who came to stay?
Jeg husker jeg tenkte at, Woah!, dette kommer til å bli en bra film! “Han var pen!”, sa det ved siden av meg. Det var han jo også. Og jeg visste at det ikke var noe annet jeg ville enn å høre hans historie. Siden jeg så den filmen har jeg alltid hatt så lyst til å høre de historiene mennesker så gjerne vil fortelle. Popsang-historier også.

En gang kjente jeg en slik jente, bortsett fra at det var en gutt. Men jeg spurte aldri om noen ville høre den historien, og nå har jeg pakket inn og glemt den historien så mye at jeg ikke klarer å formulere den lenger.