(Men med skribleri og en liste)

Idag er det slutt på vinterferien min. Jeg har fått gjort alt jeg var nødt til å gjøre, men ikke alt jeg ønsket å gjøre. Men jeg har hatt det fint likevel.
I kveld er alle ting litt triste. Det er derfor jeg skriver. Heldigvis er alt litt trist på en fin måte. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Det er nok ikke fordi ferien er slutt. Men kanskje fordi jeg hører på Kent. Eller kanskje fordi jeg leste ut Harry Potter og Dødstalismanene tidligere i dag. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg brukte et helt halvt år på å lese den igjen. For selv om det nå ble enda mer tydelig for meg at dette ikke er superduper litteratur, har jeg vokst opp med Harry Potter, og jeg ler og gråter med ham. Og jeg synes så synd på Slur. Kanskje det er på grunn av Slur at alle ting er triste i kveld. Eller kanskje det er på grunn av Knutsen og Ludvigsen som var på den store klassefesten i går og sang om at man ikke kan ha fødselsdag hver dag, at dager finnes i alle farger, også grå, men at den som venter, den skal få.
Jeg venter.

Jeg har laget en liste i dag. En liste over mennesker, levende og døde, jeg skulle ønske jeg kunne møte. Så om noen ga meg mot og anledningen til å få snakke  med ti mennesker, levende eller døde, ti slike mennesker jeg aldri en gang kommer til å se i forbifarten på Karl Johan, ville jeg funnet frem denne listen:

Jens Bjørneboe
Friedensreich Hundertwasser
Adolf Hitler
Marilyn Monroe
Gabriel Garcìa Màrquez
Joni Mitchell
Knutsen og Ludvigsen
Mary W. Shelley
Leonardo da Vinci
Abraham Lincoln

Bjørneboe fordi han mener så mye, og fordi han kunne fortalt meg om verden gjennom øyne som ser det bestialske. Hundertwasser fordi han kunne fortalt meg om verden på en helt annen måte, og om regnvær, og også på grunn av alle fargene han bruker. Hitler fordi han er en skikkelig slemming. Monroe fordi hun for meg er litt mystisk. Màrquez fordi jeg lurer på om han kan fortelle like fint, og være like fargerik i virkeligheten som han er på papiret. Mitchell fordi hun synger så fint, og fordi hun virker så klok. Knutsen og Ludvigsen fordi det er noe litt alvorlig og fint bak all tullingen deres, og fordi tulling er herlig, og det er herlig å le. Shelley fordi hun var et sterkt kvinnemenneske med et merkelig liv og gode skriveegenskaper. Da Vinci fordi han var et renessansemenneske, en skikkelig snåling som kan alt, både det å lage virkelig vakre malerier og å konstruere maskiner som kan drepe mennesker på bestialske måter. Lincoln fordi han sikkert var et flott menneske som fikk noe gjort, men også fordi han er så mye beundret som han er.

Om noen skulle gitt meg den anledningen og dessuten det nødvendige motet til å snakke med disse menneskene om livet, tror jeg at jeg ville blitt svært klok. For menneskene på listen min er ganske forskjellige. Nåvel, mange har nok noe til felles, men ingen kan likevel påstå at de er like. Og det som er fint med ting som ikke er like, er at det er slike ting man lærer noe av. Man lærer ikke mye om verden av å lese den samme boken om og om igjen, eller å alltid snakke med det samme mennesket. Det er derfor man burde observere andre mennesker, og ikke banke dem opp fordi de ikke er lik en selv. Eller andre kulturer. Jeg lurer på hvordan verden hadde vært om man når to forskjellige kulturer møttes, forsøkte å lære av hverandre i stedet for at den sterkeste kulturen, som hadde mest å vinne økonomisk overkjørte den svakere kulturen.