Er hun barnet ditt, spurte bussjåføren meg.
Spørsmålet virket litt merkelig for meg, men jeg tenkte at han bare skulle være sikker på at hun var med meg og skulle kjøre på min billett, selv om jeg riktignok nettopp hadde sagt det temmelig klart og tydelig. I tillegg til et “Hei.” var det jo i grunn det eneste jeg hadde sagt.
Jeg svarte at akkurat i dag, så var hun visst det.
Han så irritert på meg over brillene. Han mente om det var mitt barn på ordentlig.
Hæ? Øh. Nei. Det kunne jeg ikke akkurat påstå.
Nei, han syntes nemlig jeg så litt for ung ut til det, og om det ikke var mitt barn, så kunne hun ikke kjøre på min billett.
Mest av alt hadde jeg lyst til å fortelle ham at det var det mest tullete jeg hadde hørt, og at hun alltid hadde fått kjøre på min billett. Men jeg fant raskt ut at det ikke var nødvendig, for bussjåføren som i begynnelsen var bestemt på at jeg skulle betale to billetter, egentlig ville ha meg til å si at jeg var ungens foresatte, for da kunne han la henne kjøre på min billett.  Foresatte, hva innebærer egentlig det, noe juridisk? Jeg svarte ja, jeg. Det var ikke så vanskelig, og ungen fikk kjøre på min billett. Forvirret var jeg ihvertfall. Enten endret mannen mening raskt, eller så var han noe fandens inkonsekvent, eller rett og slett bare temmelig uklar.

Senere kom jeg til å tenke på hva mannen egentlig først hadde spurt meg om. Om hun var barnet mitt. Nåvel. Det finnes jenter på min alder som blir gravide, men da spretter ikke ungene ut som ti år gamle blondiner. Ikke det at hun ser veldig voksen ut for alderen, men det gjør ikke jeg heller. Haha, tenkte jeg. Jeg tenkte det vel egentlig ganske høyt.

Apropos graviditet. Her om dagen leste jeg Woman, ganske grundig faktisk, for det var lang kø hos frisøren. Det er bare der jeg leser slike blader, selv om jeg egentlig finner det ganske underholdende. Der fant jeg den pussige formuleringen “Vi er gravide”. Og da ikke som “venninnen min og jeg”, men som i “mannen min og jeg”. Gravid betydde her ikke “Det er en liten kladd som utvikler seg inne i magen min”, men “jeg og mannen min skal få et barn”. Om det virkelig går an å bruke språket slik, har mannen da lov til å fortelle kameratene sine at han er gravid? Han kommer jo til å få et barn, ikke sant.

Visste du forresten at 29% av Womans lesere har dumpet mr Right fordi han var dårlig i senga?

Håret mitt ble rart, dessuten. Frisøren ville ikke høre på hva jeg sa, men forsøkte heller å overbevise meg om hvor fint det ville bli om hun fikk klippe slik og slik. Jeg tenkte at klipp er klipp, og lot henne gjøre det.
Når jeg kom hjem tok jeg saksen og klippet litt selv, slik at det ble enda rarere. Men jeg ble fornøyd. For det ble rart på min måte.