Det er lenge siden jeg har vært nødt til å spise opp fordommene mine så grundig.
Første gang jeg hørte om Mannen som elsket Yngve, var i høst. En av mine den gang nye klassekamerater, skrøt sånn av boken, den var så fin, det var to gutter i dusjen, og det var liksom ikke sånn homsebok. Jeg, den arrogante og bedrevitende idioten, var skeptisk. Det var ikke homogreia jeg hadde noe i mot, jeg har ingenting i mot homofile. Mitt problem var at jeg ikke stolte på denne jentas litterære smak. Hun var jo ganske hyggelig av og til, når hun ikke klaget, og hun påsto at etter Mannen som elsket Yngve, var Harry Potter og Ringenes Herre yndlingsbøkene hennes. Muligens var det det som gjorde meg så skeptisk. Harry Potter og Ringenes Herre, liksom. Alle som liker å si at de leser bøker, men som egentlig ikke leser særlig mye, påstår at de elsker Harry Potter og Ringenes Herre. Ihvertfall i min verden.
Derfor var Mannen som elsket Yngve for meg lenge en tullebok. Herremarx, for en arrogant tulling jeg er.
Så sa hun som leser alle de riktige bøkene at hun gledet seg til mannen som elsket Yngve kom på film.
Så så jeg lastebilen til filmen på kino, og den så jo ganske tøff ut.
Så en dag så jeg filmen.
Og jeg spiste opp fordommene mine.
For det var ingen teit ungdomsbok, det var bare en veldig fin historie om forelskelse og om hvor vanskelig det kan være å vokse opp, og hvor feil det kan gå når man har alt, men likevel er det ikke det man vil ha. Det at historien har det innholdet den har, gjør historien bare enda finere, vanskeligere og mer trist. For formen er jo i utgangspunktet den vanlige. Jarle Klepp har alt, både bandet som skal overta verden, og den fineste jenta på skolen. Men så forelsker han seg i feil person. Og det er det at Jarle ikke bare forelsker seg i feil type person, men også feil kjønn, som gjør det så vanskelig. For Jarle Klepp er jo høyst heterofil, og han er for rocka, tøff og politisk til å kunne forelske seg i en gutt som liker synth-pop og spiller tennis. Det er ingen som vil godta noe slikt, ihvertfall. Hadde det vært en slik jente han hadde forelsket seg i kunne det fungert, men ikke når det er snakk om en gutt. Det er ikke en slik person Jarle later som han er i samfunnet. For samfunnet og bestekameraten vil helst at Jarle elsker den peneste og tøffeste jenta på skolen.
Det handler om å ville det som ikke passer, ville det de andre ikke vil at du vil. Og prøve å være noe annet enn det alle andre forventer og vil du skal være. Å elske noen andre enn den alle andre forventer du skal elske.

Det å ikke elske den alle forventer du skal elske, snakker også Juno om, i filmen “Juno”. En veldig søt film forøvrig, det mest fantastiske ved den er selve Juno-karakteren.
Juno er rar, og hun er modig. Hun klarer det ikke Jarle Klepp klarer, det å ikke gjøre det alle andre forventer. Men hun gjør det likevel, for alle forventer jo at Juno skal være rar og spesiell, og det er jo ikke så vanskelig. For når man er rar og spesiell kan man gjøre hva man vil, når man skal være rocka og politisk kan man ikke det.
En gang tidlig i filmen blir Juno dultet i av en av disse flirende, kjekke og tøffe fotballgutta. Om dette forteller Juno at han egentlig liker henne, selv om det ikke ser sånn ut. For i følge Juno vil egentlig de fleste fotballgutter ha en skikkelig sprø kjæreste, men alle forventer at de skal like de blonde, normale og pene. Det er litt synd på slike kjekke, flirende fotballgutter. Ihvertfall på han i “Juno”.

Jeg elsket Mannen som elsket Yngve. Muligens har det også mye å gjøre med at jeg hadde noe lave forventninger. Men jeg tror jeg hadde likt den om jeg hadde forventet at den skulle være bra også. For det er en veldig fin historie. Det er en slik historie man kan gråte og le av. Jeg tror jeg gråt mer enn jeg lo. Det var så ufattelig trist å se hvordan Jarle prøvde så godt han kunne å leve slik han selv ville, og samtidig leve slik alle andre ville, og ikke fikk til noen av delene.
Når Jarle hvisker til Yngve at han tror han er forelsket i ham, og Yngve hvisker det samme tilbake, og Jarle så brøler ut til menneskene rundt at han ikke er noen jævla homo, syntes jeg så synd på Jarle, at jeg ikke klarte å irritere meg over de to småjentene bak meg som holdt på å krepere av latter. For hva vet vel de om det å vokse opp, de som knapt er halveis? Hva vet vel de om å ville noe man ikke må, og må noe man ikke vil?
Jeg synes fortsatt synd på Jarle Klepp, og jeg lurer på hvordan han levde etterpå. Hva hadde han vel igjen da?
Jeg skulle ønske jeg kunne gi Jarle Klepp en klem.
Og jeg innrømmer gjerne at jeg er en arrogant tulling.