Automagisk håpløsning

Jenta som elsket mannen som elsket Yngve

eple — Sun, 23 Mar 2008 20:36:58 +0000

Det er lenge siden jeg har vært nødt til å spise opp fordommene mine så grundig.
Første gang jeg hørte om Mannen som elsket Yngve, var i høst. En av mine den gang nye klassekamerater, skrøt sånn av boken, den var så fin, det var to gutter i dusjen, og det var liksom ikke sånn homsebok. Jeg, den arrogante og bedrevitende idioten, var skeptisk. Det var ikke homogreia jeg hadde noe i mot, jeg har ingenting i mot homofile. Mitt problem var at jeg ikke stolte på denne jentas litterære smak. Hun var jo ganske hyggelig av og til, når hun ikke klaget, og hun påsto at etter Mannen som elsket Yngve, var Harry Potter og Ringenes Herre yndlingsbøkene hennes. Muligens var det det som gjorde meg så skeptisk. Harry Potter og Ringenes Herre, liksom. Alle som liker å si at de leser bøker, men som egentlig ikke leser særlig mye, påstår at de elsker Harry Potter og Ringenes Herre. Ihvertfall i min verden.
Derfor var Mannen som elsket Yngve for meg lenge en tullebok. Herremarx, for en arrogant tulling jeg er.
Så sa hun som leser alle de riktige bøkene at hun gledet seg til mannen som elsket Yngve kom på film.
Så så jeg lastebilen til filmen på kino, og den så jo ganske tøff ut.
Så en dag så jeg filmen.
Og jeg spiste opp fordommene mine.
For det var ingen teit ungdomsbok, det var bare en veldig fin historie om forelskelse og om hvor vanskelig det kan være å vokse opp, og hvor feil det kan gå når man har alt, men likevel er det ikke det man vil ha. Det at historien har det innholdet den har, gjør historien bare enda finere, vanskeligere og mer trist. For formen er jo i utgangspunktet den vanlige. Jarle Klepp har alt, både bandet som skal overta verden, og den fineste jenta på skolen. Men så forelsker han seg i feil person. Og det er det at Jarle ikke bare forelsker seg i feil type person, men også feil kjønn, som gjør det så vanskelig. For Jarle Klepp er jo høyst heterofil, og han er for rocka, tøff og politisk til å kunne forelske seg i en gutt som liker synth-pop og spiller tennis. Det er ingen som vil godta noe slikt, ihvertfall. Hadde det vært en slik jente han hadde forelsket seg i kunne det fungert, men ikke når det er snakk om en gutt. Det er ikke en slik person Jarle later som han er i samfunnet. For samfunnet og bestekameraten vil helst at Jarle elsker den peneste og tøffeste jenta på skolen.
Det handler om å ville det som ikke passer, ville det de andre ikke vil at du vil. Og prøve å være noe annet enn det alle andre forventer og vil du skal være. Å elske noen andre enn den alle andre forventer du skal elske.

Det å ikke elske den alle forventer du skal elske, snakker også Juno om, i filmen “Juno”. En veldig søt film forøvrig, det mest fantastiske ved den er selve Juno-karakteren.
Juno er rar, og hun er modig. Hun klarer det ikke Jarle Klepp klarer, det å ikke gjøre det alle andre forventer. Men hun gjør det likevel, for alle forventer jo at Juno skal være rar og spesiell, og det er jo ikke så vanskelig. For når man er rar og spesiell kan man gjøre hva man vil, når man skal være rocka og politisk kan man ikke det.
En gang tidlig i filmen blir Juno dultet i av en av disse flirende, kjekke og tøffe fotballgutta. Om dette forteller Juno at han egentlig liker henne, selv om det ikke ser sånn ut. For i følge Juno vil egentlig de fleste fotballgutter ha en skikkelig sprø kjæreste, men alle forventer at de skal like de blonde, normale og pene. Det er litt synd på slike kjekke, flirende fotballgutter. Ihvertfall på han i “Juno”.

Jeg elsket Mannen som elsket Yngve. Muligens har det også mye å gjøre med at jeg hadde noe lave forventninger. Men jeg tror jeg hadde likt den om jeg hadde forventet at den skulle være bra også. For det er en veldig fin historie. Det er en slik historie man kan gråte og le av. Jeg tror jeg gråt mer enn jeg lo. Det var så ufattelig trist å se hvordan Jarle prøvde så godt han kunne å leve slik han selv ville, og samtidig leve slik alle andre ville, og ikke fikk til noen av delene.
Når Jarle hvisker til Yngve at han tror han er forelsket i ham, og Yngve hvisker det samme tilbake, og Jarle så brøler ut til menneskene rundt at han ikke er noen jævla homo, syntes jeg så synd på Jarle, at jeg ikke klarte å irritere meg over de to småjentene bak meg som holdt på å krepere av latter. For hva vet vel de om det å vokse opp, de som knapt er halveis? Hva vet vel de om å ville noe man ikke må, og må noe man ikke vil?
Jeg synes fortsatt synd på Jarle Klepp, og jeg lurer på hvordan han levde etterpå. Hva hadde han vel igjen da?
Jeg skulle ønske jeg kunne gi Jarle Klepp en klem.
Og jeg innrømmer gjerne at jeg er en arrogant tulling.

Fredagens status

eple — Fri, 14 Mar 2008 15:21:35 +0000

I dag har jeg egentlig lyst til å skrive om Mannen som elsket Yngve. Eller Hannah Greens ‘ Jeg lovet deg aldri en rosenhave’. Eller om Rachel Corrie. Men det har jeg ikke tid til i dag. Eller, det tar jeg meg ikke tid til i dag. Det er første påskeferiedag, og jeg vil helst gjøre meg ferdig med diverse vasking og noen skriverier om oldtidshistorie før jeg reiser min vei. Og helst før jeg skal se Sweeney Todd i kveld. Men det er ganske lenge til. For jeg bor i Østfold nemlig, ikke langt fra Fredrikstad, og hvilken kino er det her som sender andre filmer en Lange Flate Ballær 2 i beste kinotid? Njet. Ikke eksisterende.
Derfor skal jeg på kino sent på kvelden.
Og jeg tror det blir fint. Jeg har i det hele tatt hatt en veldig fin start på påskeferien. Litt fordi vi hadde besøk av damen som spiller Rachel Corrie i ’Mitt namn er Rachel Corrie’ som gikk på det Norske Teateret for en stund siden. En forestilling jeg forøvrig likte veldig godt.
Litt fordi jeg vant i kortspill over han som mobber meg fordi jeg er så dårlig taper.
Litt fordi mye, egentlig.
Men ganske mye fordi jeg fant noe som gledet meg svært da jeg leste bloggstatistikken min i dag. Jeg har blitt lenket til i en VG Nett Debatt, og ikke i en hvilken som helst debatt, neida, i en fotball-debatt, om Premier League og midtukekamper. Ikke det at det jeg hadde skrevet som her ble lenket til handlet noe om fotball, men jeg synes det er fint likevel.

Nå burde jeg egentlig skrevet en fin slutt om hvorfor jeg synes det er så fint og bli plassert steder jeg egentlig ikke hører hjemme, som om jeg hørte hjemme der, men jeg finner ingen fin slutt. Jeg vil bare takke en ukjent Alt-Ctrl for at han mente at noen hadde hatt godt av å lære kunsten å fornærme av meg. Selv anbefaler jeg ingen å lese den posten. Jeg syns alltid det er så flaut med slike ting jeg har skrevet for over en månede siden, og ihvertfall når det er ting, som i dette tilfellet, som er over året gammelt. Hvorfor jeg da lar det ligge ute på internettet, er for meg, akkurat nå, ettersom jeg aldri har tenkt over det før, en gåte.

God påske.

Rar verden, rare mennesker.

eple — Fri, 07 Mar 2008 15:38:15 +0000

Er hun barnet ditt, spurte bussjåføren meg.
Spørsmålet virket litt merkelig for meg, men jeg tenkte at han bare skulle være sikker på at hun var med meg og skulle kjøre på min billett, selv om jeg riktignok nettopp hadde sagt det temmelig klart og tydelig. I tillegg til et “Hei.” var det jo i grunn det eneste jeg hadde sagt.
Jeg svarte at akkurat i dag, så var hun visst det.
Han så irritert på meg over brillene. Han mente om det var mitt barn på ordentlig.
Hæ? Øh. Nei. Det kunne jeg ikke akkurat påstå.
Nei, han syntes nemlig jeg så litt for ung ut til det, og om det ikke var mitt barn, så kunne hun ikke kjøre på min billett.
Mest av alt hadde jeg lyst til å fortelle ham at det var det mest tullete jeg hadde hørt, og at hun alltid hadde fått kjøre på min billett. Men jeg fant raskt ut at det ikke var nødvendig, for bussjåføren som i begynnelsen var bestemt på at jeg skulle betale to billetter, egentlig ville ha meg til å si at jeg var ungens foresatte, for da kunne han la henne kjøre på min billett. Foresatte, hva innebærer egentlig det, noe juridisk? Jeg svarte ja, jeg. Det var ikke så vanskelig, og ungen fikk kjøre på min billett. Forvirret var jeg ihvertfall. Enten endret mannen mening raskt, eller så var han noe fandens inkonsekvent, eller rett og slett bare temmelig uklar.

Senere kom jeg til å tenke på hva mannen egentlig først hadde spurt meg om. Om hun var barnet mitt. Nåvel. Det finnes jenter på min alder som blir gravide, men da spretter ikke ungene ut som ti år gamle blondiner. Ikke det at hun ser veldig voksen ut for alderen, men det gjør ikke jeg heller. Haha, tenkte jeg. Jeg tenkte det vel egentlig ganske høyt.

Apropos graviditet. Her om dagen leste jeg Woman, ganske grundig faktisk, for det var lang kø hos frisøren. Det er bare der jeg leser slike blader, selv om jeg egentlig finner det ganske underholdende. Der fant jeg den pussige formuleringen “Vi er gravide”. Og da ikke som “venninnen min og jeg”, men som i “mannen min og jeg”. Gravid betydde her ikke “Det er en liten kladd som utvikler seg inne i magen min”, men “jeg og mannen min skal få et barn”. Om det virkelig går an å bruke språket slik, har mannen da lov til å fortelle kameratene sine at han er gravid? Han kommer jo til å få et barn, ikke sant.

Visste du forresten at 29% av Womans lesere har dumpet mr Right fordi han var dårlig i senga?

Håret mitt ble rart, dessuten. Frisøren ville ikke høre på hva jeg sa, men forsøkte heller å overbevise meg om hvor fint det ville bli om hun fikk klippe slik og slik. Jeg tenkte at klipp er klipp, og lot henne gjøre det.
Når jeg kom hjem tok jeg saksen og klippet litt selv, slik at det ble enda rarere. Men jeg ble fornøyd. For det ble rart på min måte.

Uten tittel

eple — Sun, 24 Feb 2008 21:12:03 +0000

(Men med skribleri og en liste)

Idag er det slutt på vinterferien min. Jeg har fått gjort alt jeg var nødt til å gjøre, men ikke alt jeg ønsket å gjøre. Men jeg har hatt det fint likevel.
I kveld er alle ting litt triste. Det er derfor jeg skriver. Heldigvis er alt litt trist på en fin måte. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Det er nok ikke fordi ferien er slutt. Men kanskje fordi jeg hører på Kent. Eller kanskje fordi jeg leste ut Harry Potter og Dødstalismanene tidligere i dag. Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg brukte et helt halvt år på å lese den igjen. For selv om det nå ble enda mer tydelig for meg at dette ikke er superduper litteratur, har jeg vokst opp med Harry Potter, og jeg ler og gråter med ham. Og jeg synes så synd på Slur. Kanskje det er på grunn av Slur at alle ting er triste i kveld. Eller kanskje det er på grunn av Knutsen og Ludvigsen som var på den store klassefesten i går og sang om at man ikke kan ha fødselsdag hver dag, at dager finnes i alle farger, også grå, men at den som venter, den skal få.
Jeg venter.

Jeg har laget en liste i dag. En liste over mennesker, levende og døde, jeg skulle ønske jeg kunne møte. Så om noen ga meg mot og anledningen til å få snakke med ti mennesker, levende eller døde, ti slike mennesker jeg aldri en gang kommer til å se i forbifarten på Karl Johan, ville jeg funnet frem denne listen:

Jens Bjørneboe
Friedensreich Hundertwasser
Adolf Hitler
Marilyn Monroe
Gabriel Garcìa Màrquez
Joni Mitchell
Knutsen og Ludvigsen
Mary W. Shelley
Leonardo da Vinci
Abraham Lincoln

Bjørneboe fordi han mener så mye, og fordi han kunne fortalt meg om verden gjennom øyne som ser det bestialske. Hundertwasser fordi han kunne fortalt meg om verden på en helt annen måte, og om regnvær, og også på grunn av alle fargene han bruker. Hitler fordi han er en skikkelig slemming. Monroe fordi hun for meg er litt mystisk. Màrquez fordi jeg lurer på om han kan fortelle like fint, og være like fargerik i virkeligheten som han er på papiret. Mitchell fordi hun synger så fint, og fordi hun virker så klok. Knutsen og Ludvigsen fordi det er noe litt alvorlig og fint bak all tullingen deres, og fordi tulling er herlig, og det er herlig å le. Shelley fordi hun var et sterkt kvinnemenneske med et merkelig liv og gode skriveegenskaper. Da Vinci fordi han var et renessansemenneske, en skikkelig snåling som kan alt, både det å lage virkelig vakre malerier og å konstruere maskiner som kan drepe mennesker på bestialske måter. Lincoln fordi han sikkert var et flott menneske som fikk noe gjort, men også fordi han er så mye beundret som han er.

Om noen skulle gitt meg den anledningen og dessuten det nødvendige motet til å snakke med disse menneskene om livet, tror jeg at jeg ville blitt svært klok. For menneskene på listen min er ganske forskjellige. Nåvel, mange har nok noe til felles, men ingen kan likevel påstå at de er like. Og det som er fint med ting som ikke er like, er at det er slike ting man lærer noe av. Man lærer ikke mye om verden av å lese den samme boken om og om igjen, eller å alltid snakke med det samme mennesket. Det er derfor man burde observere andre mennesker, og ikke banke dem opp fordi de ikke er lik en selv. Eller andre kulturer. Jeg lurer på hvordan verden hadde vært om man når to forskjellige kulturer møttes, forsøkte å lære av hverandre i stedet for at den sterkeste kulturen, som hadde mest å vinne økonomisk overkjørte den svakere kulturen.

Biblioteklykke

eple — Mon, 18 Feb 2008 14:52:56 +0000

Noe av det fineste jeg vet, er å gå på biblioteket. Jeg pleier å lese Levende Historie på biblioteket. Eller Klassekampen. Det er så fint å sitte og lese på biblioteket. Det er fint å gå rundt og lete også. Lete etter noe jeg har tenkt på hele veien til biblioteket, eller lete etter noe jeg ikke visste at jeg burde tenkt på. Her om dagen fant jeg noe jeg ikke visste at jeg lette etter:

Hobbiten i tegneserieformat. Jeg falt totalt pladask. Tenk at det finnes noe slikt.

På biblioteket finnes det bare fine ting om hobbiter. På internett, derimot:
Sår tvil om hobbitfilmatisering.

Dagens popsang: Girl (om pupper og fine historier)

eple — Fri, 15 Feb 2008 19:16:28 +0000

Det finnes gode stykker populærmusikk, og det finnes stykker av populærmusikken som ikke er fullt så gode. Det finnes musikk jeg liker, og det finnes musikk jeg ikke liker. Men en ting som både er fint, og som føles litt merkelig, er at jeg kan like musikk jeg ikke synes er bra. Og jeg kan mislike musikk jeg vet er god. For det er ikke alltid musikken i seg selv som gjør at jeg liker den, men hva den får meg til å tenke på. Hvilke assosiasjoner jeg har til sangen, eller bandet. Hvilke historier. Hvilke historier sangen forteller meg, eller forteller om meg. For de fleste popsanger har historier. Den mest kjente er artistens. Man trenger ikke lete lenge rundt på internett før man finner ut hvorfor Paul McCartney skrev Fool on the Hill. Slike historier er ofte svært gode. Interessante kan de også være.
Men det jeg lurer aller mest på, er hvorfor Hun har akkurat den sangen på repeat. Hva tenker Hun på? Og hvorfor smiler Han alltid av den sangen? Hva tenker de på alle sammen. Av og til spør jeg, og av og til får jeg fine svar. Nye historier å tenke på når jeg hører akkurat den sangen. Lokalradioen min liker også slike historier. Når de har ønskelåter, spør de folk alltid hvorfor de vil høre akkurat den sangen. Noen ganger får de svar som “fengende refreng”, men ofte får de historier, det er de svarene jeg liker best. Det er de svarene jeg ønsker å få når jeg spør hva ved sangen som får deg til å smile.
Så. Siden jeg er så glad i popsang-historier, er jeg blitt noe inspirert av gutta i P.I.L.S på P1, de som liker å fortelle artistens historie om sangen. Jeg vil også fortelle popsang-historier, men jeg vil fortelle de jeg kan best, mine egne.
Og til ære for P.I.L.S-gutta, vil jeg fortelle historien om en sang jeg en gang hørte på P.I.L.S. Spesielt likte jeg deres daglige Beatles i Norgesglasset i fjor, derfor blir det også en Beatles-sang.

Dagens popsang: Beatles - Girl

Det må ha vært svært lenge siden, for jeg hadde enda ikke blitt så god på slike engelske ord man lærer veldig tidlig (de stygge, selvsagt), og det var dessuten første gang jeg kan huske å ha hørt en Beatles-sang på radioen. Men samtidig husker jeg det hele svært godt, så det er ikke sikkert at det er så lenge siden som jeg innbiller meg det er. Vi kjørte bil, mot Oslo. På radioen var det P.I.L.S, og temaet den dagen var pupper. Noe jeg så vidt tok litt lettere enn snakkemennene i radioen. Egentlig er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg syntes det var så flaut. Det hadde vært en del puppedame-musikk (Dolly Parton sang “Coat of many Colors”, husker jeg), så skulle de spille Beatles’ Girl. Slik jeg fikk det med meg, passet denne inn i temaet “pupper” fordi snakkemennene lurte på om det var dagens tema som igjen og igjen ble gjentatt i koringen (den som begynner samtidig med tredje verset). Den gangen syntes jeg det var skikkelig teit. Det hadde da ingenting med pupper å gjøre. Alle kunne vel høre at det var “tit-tit-tit-tit” de sa.

Senere, da jeg var mer bevandret i det engelske språk, hørte jeg sangen igjen, og jeg husket på den bilturen. Da lo jeg av meg selv.

Når John Lennon trekker pusten inn mellom tennene, som en innover-F, da grøsser jeg. Jeg synes det er så fint. Den treffer meg i magen, og det kiler litt.

Filmen Across the Universe starter med en nydelig versjon av Girl. Jeg fikk en følelse av å bli hypnotisert.
Is there anybody going to listen to my story
All about the girl who came to stay?
Jeg husker jeg tenkte at, Woah!, dette kommer til å bli en bra film! “Han var pen!”, sa det ved siden av meg. Det var han jo også. Og jeg visste at det ikke var noe annet jeg ville enn å høre hans historie. Siden jeg så den filmen har jeg alltid hatt så lyst til å høre de historiene mennesker så gjerne vil fortelle. Popsang-historier også.

En gang kjente jeg en slik jente, bortsett fra at det var en gutt. Men jeg spurte aldri om noen ville høre den historien, og nå har jeg pakket inn og glemt den historien så mye at jeg ikke klarer å formulere den lenger.

Kjerring, jeg?

eple — Sun, 10 Feb 2008 12:45:43 +0000

Sauegjeteren lurer på om jeg er kjerring. Og det er ikke akkurat en høflig ting å spørre en ung pike om. Spesielt ikke om denne unge piken bor i en del av vårt land der “Kjerring” for det meste blir brukt om hun sure, middelaldrene drittlæreren. Eller som skjellsord. Man vil heller bli kalt “hore” enn “kjerring”, ihvertfall er det nesten sånn. Nå kunne jeg ha skrevet en hel bloggpost om hvorfor heller “hore” enn “kjerring”, men det skal jeg ikke gjøre, jeg skal ta kjerringtesten i stedet. For egentlig har jeg et fint forhold til ordet “kjerring”, jeg har da lest min Alf Prøysen. Og denne testen skal ikke se om jeg er hun sure, middelaldrene drittlæreren, men om jeg passer inn i en eller annens definisjon av ordet kjerring, som mer handler om stereotypen Gammel Dame.

Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langt fra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.

Vel. Jeg håper at jeg ikke er på vei til å bli kjerring, selv om det sikkert er en trivelig ting å være, om jeg ikke følger definisjonen til menneskene rundt meg. Jeg vurderer kanskje å bli en sånn gammel-dame-kjerring senere en gang.

Du bruker mer penger i uka enn i helgene

- Tja. Det kommer helt an på. Som oftest gjør jeg det, det er flere dager i uka enn i helgene. Det er litt vanskelig å regne ut, ettersom jeg bruker penger svært uregelmessig.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en

- Nei. Men jeg har en liten katt på dataskjermen. Jeg har jo ikke egen TV en gang, men på TV-en vår har vi engelske lettlest-bøker, en tysk Donald-pocket og hårgelè. Om noen skulle lure likevel. Ihvertfall lå det der da jeg sjekket nå nettopp.

Du rydder jevnlig i dypfryseren

- Nei. Noe har man mødre til.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”

- Nei. Æsj, det hørtes ikke noe godt ut. Jeg pleier ikke drikke ting bare fordi det er alkohol i det, det må da i det minste smake godt.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag

- Nei. Ikke under normale omstendigheter, i det minste.

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær

- Tja. Jeg har egentlig ikke noe forhold til tørr gjær. Fersk gjær er det vi har, og da antar jeg at jeg burde synes det er bedre enn tørr gjær.

Du synes middag kl 19.00 er sent

- Ja, det synes jeg.

Du har fem kasser med julepynt

- Nei. Jeg har en liten pappeske med pynt som jeg og min bror samlet/lagde da vi var mindre. Den finner vi frem vært år, og vi strør om oss med julelenker og glitter. Mer for moroas skyld enn for estetikkens.

Du kjøper julepynt på salg i januar

- Nei. Det er da så mye annet mer fornuftig som er på salg i januar.

Du snakker helst med kvinner på fest

- Tja. Jeg snakker med alle. Jeg snakker helst med de som har noe interessant å si. Og det kan menn også ha av og til.

Du blir lykkelig over en ny kjele

- Tja. Det er jeg neimen ikke sikker på. Jeg har egentlig ikke en eneste kjele, og har aldri fått testet det ut.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester

- Nei. Noe har man fedre til.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer

- Tja. Drops er fint, men jeg har egentlig ikke sett Kongen av Danmark eller Honningkamfer i en butikk på mange år. Ikke det at jeg har sett etter.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett

- Nei. Jeg spiser vanligvis ikke forrett engang.

Du synes det er festlig med fiskekabaret

- Tja. Jeg synes det er et festlig ord? Teller det? Men jeg synes ikke det er morsomt å grave fisk frem fra gelè.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor

- Nei. Jeg har ingen svigermor, og om jeg hadde hatt en, tviler jeg på at hun hadde gitt meg broderte duker.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie

- Nei. Det har jeg heller aldri tenkt var en mulighet.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter

- Tja. Jeg er ikke særlig oppdatert på den fronten. Artige er de sikkert, men mest fordi man kan le av dem, ikke fordi det muligens hadde vært gøy å gå med dem.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt

- Nei. Jeg gjorde det før, men nå er det ikke noe mer igjen av de stakkars strømpene jeg en gang fikk av min søster enn et par hull. Snakk om upraktisk klesplagg. Og jeg har aldri vurdert å selv kjøpe nylonstrømper. Jaok, da. Jeg kjøpte en nylonstrømpebukse forrige uke, men den var grønn.

Du har tellekant på trusene

- Nei. Hahaha.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe

- Nei. Jeg vet når jeg skal handle noe, og dessuten er det som oftest plass til varene i selve veska.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger

- Tja, jeg er vel egentlig aldri på polet. Men jeg sjekker andre kølapper hver gang det plinger.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben

- Nei. Jeg har ingem balkongkasse. Men jeg har en kaktus i vinduskarmen. Den er forsåvidt ikke noe å ta bilde av heller

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino

- Nei. Jeg synes ikke det er sent, men jeg liker heller å gå på kino litt tidligere.

Du får såpe i julegave

- Nei.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker

- Nei. Jeg pleier ikke legge merke til det, en gang.

Du bruker samme tepose to ganger

- Nei. Men jeg burde vel egentlig gjøre det. Jeg er glad i te.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil

- Nei.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset

- Nei. Muligens for å få kaffeservise i tillegg til bok, men altså ikke bare for kaffeservisets skyld.

Du har våtservietter i bilen

- Nei.

Du soler deg i vanlig BH

- Nei. Jeg soler meg ikke. Totalt bortkastet tid, det er tross alt bedre å være hvit enn rød. Det gjør ikke så vondt heller.

Du danser swing til all slags musikk

- Ja. Ikke det at jeg kan danse, men når jeg later som om jeg danser swing, gjør jeg det til all slags musikk.

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret

- Nei. Jeg liker å bli våt i håret. Før hoppet jeg riktignok helt instinktivt på en slik måte at jeg ikke fikk hodet under vann. Men det var mer kråkelignende enn hundelignende. Dessuten lo de andre av meg, så jeg vente meg av det ganske raskt etter at det gikk opp for meg hvordan jeg hoppet.

Du kjøper “gode” sko

- Tja. Når jeg skal kjøpe sko, ser jeg etter noen jeg liker som er fine og gode. Men om jeg finner noen jeg liker som er fine og ikke særlig gode, kjøper jeg dem likevel. Slik ender det som oftest.

Du har paraply i håndvesken

- Nei. Jeg er som oftest klissvåt i regnvær. Jeg liker å være våt i håret.

Du tar selv initiativ til slektsstevne

- Nei.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass

- Nei.

Du bruker sukkerbit til kaffen

- Nei. Jeg liker ikke kaffe.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap

- Tja. Jeg pleier ikke å invitere til kaffeselskap. Men om det skulle komme noen på besøk serverer jeg gjerne kake eller noe lignende, om jeg skulle ha det.

Vel. Da kom jeg opp i ti tja og to ja. Om man legger sammen to tjaer til en ja, bli det altså sju ja, altså er jeg i faresonen. Og dessuten like mye kjerring som Sauegjeteren. Hah.

Er du kjerring, kanskje?
Jada, du er herved oppfordret, ettersom jeg ikke er helt sikker på hvem jeg skal tagge etter å ha lest diverse kjerringtester rundt om i bloggeland i det siste.

Dødsangst

eple — Sun, 03 Feb 2008 12:48:59 +0000

“Dødsstraff?”
Jeg gapte, jeg blunket forvirret, jeg kunne ikke forstå det. Han nikket, på en svært vemodig måte, det så ikke ut som om han heller likte situasjonen. Han virket trist, noe han vanligvis sjeldent virker.
“Den forrige keiseren bestemte det. Det er ikke noe vi kan gjøre noe med, dessverre.”
“Men du er jo keiser nå! Kan ikke du få det ordnet?”
Men han kunne ikke det. Det den forrige keiseren hadde bestemt måtte man følge, for han hadde vært slik en mektig keiser. Og siden han, den nåværende keiseren, ikke var fullt så mektig, hadde han ingen mulighet til å få straffen endret. Jeg fikk vondt i magen. Jeg forsto ingenting. At han, barneskolelæreren jeg skulle ønske jeg hadde da jeg var liten, han jeg ofte hilser på, og av og til snakker med, han, som nå sto der og var keiser i en pussig turkis og rosa pavedrakt, at han, han av alle, skulle sørge for min henrettelse.
“Hva er det jeg har gjort da?”
Jeg måtte jo spørre, for jeg lurte svært på hva det var jeg hadde gjort som fikk den forrige keiseren til å ønske meg død. Den nye keiseren fortalte meg at jeg hadde oppført meg uanstendig på en bergogdalbane, og at min henrettelse derfor skulle foregå i en bergogdalbane. I Dæmonen, den største og skumleste bergogdalbanen i Københavns Tivoli. Og jeg som elsker bergogdalbaner. Bergogdalbaner som får meg til å føle meg så lykkelig. Jeg som har tatt Dæmonen flere ganger på rad. Nå skulle jeg altså dø i den.
Vel, tenkte jeg. Ta det som en mann. Det er ikke farlig å dø. Vær sterk og modig, ikke vis hvor fandens redd du er.
Men det er da ikke mange menn som tar sin død som om det var noe de gjorde hver dag før frokost? Er det det? Det kan jo hende at de bare lar deg kjøre Dæmonen, og så håper de at du er et av de sjeldne tilfellene som har så uflaks at sikkerhetsselen ikke fungerer? Det kan jo hende. Jeg har da muligheten til å overleve henrettelsen.
Herremarx. Du har ingen mulighet til å slippe unna. Se døden i øynene. De kommer til å sende deg utfor uten sikkerhetsutstyr, og du kommer til å gå i asfalten etter den første bakken, eller kanskje du klarer å klamre deg fast helt til loopen. Og i motsetning til Espens bamse, som aldri ble funnet etter en tur i Dæmonen, kommer du til å ligge der, svært tydelig, i en liten sjø av ditt eget blod. Ikke dikt opp tåpelige unnskyldninger for deg selv. Du kommer til å dø, så dø i det minste mens du later som om du er tøffere enn du er. Du er da ikke redd for å dø, er du vel?

Jeg hadde vondt i magen hele kvelden. Jeg fant ingen glede i hottentott-dansen rundt leirbålet. Ikke av hinderløypa heller. Inne i hodet mitt byttet jeg på å dikte opp måter å overleve på, og å overbevise meg selv om at jeg skulle være tøff og dø som Rachel Corrie. Så fant jeg Hannah Greens “Jeg lovet deg aldri en rosenhave” i vesken, og da jeg kom på at jeg aldri kom til å få lese den, begynte jeg å gråte.

Så våknet jeg. Og akkurat da virket barndommens mareritt som hyggelige drømmer.
Det var da det gikk opp for meg. Jeg er ikke redd for å dø, jeg er redd for å få vite når jeg skal dø. Jeg er redd for at noen skal fortelle meg at i morgen, ved soloppgang… Jeg er redd for å vite at nå, nå er det slutt. Og at det er ingenting jeg kan gjøre med det. Og dikte opp tåpelig måter å overleve på, og samtidig vite at jeg aldri mer skal jeg få lese en bok. Stå i rulletrappen opp til kinoen og glede meg til filmen. Tasse rundt på biblioteket, som oftest til de samme hyllene. Aldri mer spise non-stop, få en klem, høre noen le, se det snø, være syk, ta tog. Aldri mer bli så sliten og lei av hele verden at det eneste jeg vil er å dø. Aldri mer han en tåpelig diskusjon. Aldri mer få en gave. Aldri mer ha bursdag. Aldri mer gråte. Aldri mer noenting.
Jeg vet svært godt at en dag vil det bli aldri mer noenting, og det er jeg ikke redd for. Det godtar jeg. Jeg vil bare ikke vite det på forhånd. Aller finest hadde det jo vært å dø når det er like før jeg er forspist på livet. Men slikt kan ikke jeg bestemme.
Jeg er redd for redselen.

Om oss rotter

eple — Wed, 30 Jan 2008 18:59:14 +0000

Ikke sjeldent sammenligner man dyr og mennesker. Hun var sulten som en ulv, for eksempel. Og det er vel for så vidt greit, ettersom ulver sikkert ofte er voldsomt sultne, og når et menneske da er voldsomt sultent, kan man jo si at dette mennesket er sultent som en ulv. Men en ting som er fullstendig uten logikk, er sammenligninger mellom dyr og mennesker når det gjelder lesing. Et menneske som leser mye kan kalles lesehest. Eller bokorm. Men hva har vel hester eller ormer med lesing å gjøre? Jeg skal ikke påstå at hester ikke kan lese, jeg påstår bare at hester ikke er spesielt kjente for å lese mye eller godt. I motsetning til ulven som faktisk er kjent for å være sulten.

En pussig detalj er hvor stor forskjell det egentlig er på hester og ormer.

Da jeg for en stund siden var i Tyskland, kom jeg over et minibibliotek på et hotell. De hilste velkommen på en plakat: “Liebe große und kleine Leseratten..”. Leserotte, du liksom.

Hva ville jeg helst blitt kalt? Hest? Orm? Rotte?
Vel. Kanskje ikke akkurat de tøffeste dyrene i arken. Og noen tydelig sammenheng er det vel heller ikke. Derfor bestemte jeg meg for å finne ut noe av dette.

Etter å ha lett en del, fant jeg ingen opprinnelse til lesehesten. Om jeg skulle gjette, vil jeg gjettet på noe sånt som at en lesehest leser like fort som en hest løper. Men problemet da, er begrepet puggehest. Jeg har alltid innbilt meg at en puggehest er en som pugger mye, og ikke nødvendigvis pugger raskt. Altså kan en lesehest være en som leser mye, men da mister jeg helt hesten i det, for hester er vel ikke så mye mer enn andre dyr, er de vel?

Larvene til noen borebiller, særlig arten Anobium domesticum, kalles bokorm. Disse lever blant annet i papir, og kan spise seg gjennom gamle bøker. Overgangen fra navn på larve til navn på menneske som leser bøker, har nok mest sannsynlig med en eller annen vits å gjøre. En morsom sammenligning. Larven som spiser bøker, og hun som leser slik at man skulle tro hun spiste bøker.
Nynorske wikipedia definerte menneske-bokormen på en slik måte:
“Bokorm er eit omgrep som viser til ein person som er særs glad i bøker. Ordet er ofte brukt nedsetjande om nokon som ikkje bryr seg om anna enn å lesa, men er òg teke i bruk av bokelskarar om seg sjølve, då med positiv tyding.”
Oppløftende nok hadde Wikipedia puttet denne artikkelen under kategorien “skjellsord”, sammen med bland annet “Quisling” og “bastard”.

Betydningen til begrepet leserotte fant jeg på tyske wikipedia. Det hadde med grådighet å gjøre. En rotte er Grådig, en leserotte er en som leser mye bøker, og er da ganske grådig når det gjelder bøker. Men hvorfor rotte? Rotte høres så utrivelig ut, spesielt om man nettopp har hørt Roald Dahls “Rottefangeren” på lydbok, en særs uappetittelig historie. Hvorfor ikke lese-hai eller lese-kapitalist?

Ergo er en som leser bøker grådig, og dum nok til å kalle seg selv det andre bruker som skjellsord om en. (Lesehesten holder jeg utenfor til jeg finner en god begrunnelse for ordet, men det er sikkert ikke en hyggelig begrunnelse det heller)

Dette er ikke særlig oppløftende.
Helt tydelig er det en mangel i det norske, tyske, og også det engelske språk.
Det trengs et ord som kan beskrive mennesker som leser mye bøker, et ord som ikke får mennesket til å høres ut som noe lite og ekkelt noe du helst ikke vil klappe.

Hör du sanningen, den lät som et skratt.

eple — Fri, 25 Jan 2008 18:35:00 +0000

Jeg har fem fornuftige ting jeg egentlig burde gjøre akkurat nå. Men i det siste har jeg knapt gjort noe annet enn fornuftig ting (med noen daglige hederlige unntak), så jeg har valgt å bekjempe min trang til å rekke alt, og skriver heller noe helt unyttig isteden.

Jeg har det veldig fint for tiden, egentlig. Men en ting irriterer meg noe grenseløst.
Da min mor kom hjem på onsdag, fortalte hun meg at Kent skulle spille på samfunnet i Ås. Først ble jeg veldig overrasket over at et av mine yndlingsband skulle spille i Ås, Ås av alle steder. Ås er knapt mer enn en togstasjon, et sentrum og UMB.
Så fikk jeg svært lyst til å dra på konserten. For Kent er noe av det fineste jeg vet. Det er noe ved musikken deres som får meg til å føle meg så liten, eller forelsket, eller glad, eller trist, på en fin måte. Eller alt sammen på en gang. Jeg visste svært godt at jeg egentlig burde gjøre fornuftige ting, og ikke raske med meg tingene mine, kaste meg på sykkelen og muligens akkurat rekke toget. Om jeg rakk toget, kunne jeg sitte der å lese, eller se på menneskene som tar toget om kvelden. Jeg liker menneskene som tar toget om kvelden, det er noe spesielt ved dem, en stemning. Og når jeg så kom til Ås, skulle jeg spasere hele veien under stjernene, til kaoset og larmen. Bråk, mennesker, lys og lastebiler. En larm som jeg sikkert ville likt like mye som roen under stjernene langs veien. Det er så mye liv i slikt, og det får meg til å føle meg så levende. Så skulle jeg hørt Kent. Å, så fint det ville blitt. Etter det skulle jeg gått tilbake igjen, under en enda mørkere stjernehimmel. Kanskje hadde jeg truffet en gammel venn, og vi kunne snakket om litteratur, kjærligheten eller de gode gamle dager. Å, det hadde vært så fint.
Men om det ble slik?
Jeg trykket med inn på internett og studentsamfunnet i Ås, og fant ut at jeg faktisk hadde god tid. Og at konserten ikke bare var for studenter, men også andre, og at den derfor var litt dyr. Men ikke så dyr at jeg ikke hadde hatt råd. Det var få plasser igjen, men plass er plass. Og det gikk faktisk an å bestille billetter ennå. Svært fornøyd var jeg, jeg hadde tid, penger og anledning til å bestille billett. Men så, i høyre hjørne, fant jeg noe jeg manglet. Ett år. Ett fandens år. Det er første gang på mange, mange år at jeg har ønsket å være eldre enn jeg er. Ett år! Ett år fra en konsert med Kent! Riktignok ett år og en månede og et par dager, men svært irriterende likevel. Ett år fra å få en slik kveld som sikkert ville fått meg til å smile av ingenting i flere dager. Verflixt.

Jeg kjenner forresten nesten Johnny Depp. For to av mine beste venninner, har en venninne, som jeg forøvrig har møtt, og hun har en venninne som har en venninne, hvis ene kusine passer noen barn som går på samme trinn og skole som barna til Johnny Depp. Tøft, eh?
Vel. Selve koblingen er ikke så viktig for meg, det morsomste er selvsagt å kunne si det.
En annen morsom ting ved det, er at rekken, muligens utenom barna, kun består av hunkjønn. Men det var muligens ikke så overraskende.
Så om noen skulle ha like sær humor som meg, kan de få lov til å si at de nesten kjenner Johnny Depp, ettersom de har lest bloggen til en som har en venninne, som har en venninne, som har en venninne, som har en venninne, som har en kusine som passer noen barn som går på samme trinn på samme skole som barna til Johnny Depp.

Apropos humor. Jeg oppdaget nettopp at noen hadde funnet bloggen min ved å søke på “Elektriker vits”. Så til deg, du ukjente Googler, som sikkert ikke kommer tilbake hit, og som driver med slike grusomme synder som særskriving, har jeg pønsket ut noen elektrikervitser, siden det virker som om det er for få av dem:

Hva bør en elektriker ha?
Strømanlegg.

Hva vil elektrikeren helst at du skal ha?
Strøm-for-bruk.