“Hva fikk du til jul i år!?!”
De gliste så bredt, at om jeg ikke hadde hørt det samme spørsmålet temmelig mange ganger før, hadde jeg nok uansett forstått at det var noe lureri.
“Til jul i år, mener dere?”, spurte jeg. De nikket, overivrige. Så ivrige, at det var tydelig at de ikke riktig hadde hørt etter hva det var jeg spurte dem om.
“Vel til jul i år får jeg nok sokker, bøker og sjokolade..”
De lo av meg.
“Det har ikke vært jul i år!!”
De ble så glade over å ha lurt meg, at jeg ikke hadde lyst til å forklare dem at det egentlig var jeg som hadde lurt dem. Slik gikk alle derfra som vinnere. De trodde de hadde vunnet, jeg visste jeg hadde vunnet.
Og jeg må si det føltes godt.
Arkiv for Automagisk håpløsning
I år vant jeg
13. januar, 2008
Faun krysser universet
6. januar, 2008
På en dag, klarte jeg to ganger å få den fantastiske, og temmelig sjeldne, følelsen det er å stirre betatt på en rulletekst å tenke “Wow! Dette er den beste filmen jeg har sett i mitt liv! Gåsh. Vel. Ihvertfall blant de beste filmene jeg har sett i mitt liv..”
Det var en av disse fæle morgenene, når kroppen sitter fast i sengen, og hodet flyr den retningen det selv vil samtidig som det prøver å være så ubehagelig som mulig, og det eneste som er fysisk mulig er å strekke hånden ut etter en bok på gulvet, og forsvinne til et bedre sted for en liten stund. Når kroppen min ikke orker, og det ikke er noen som forventer at jeg skal være på skolen kvart på ni, er det ikke alltid like lett å stå opp. Og det selv om morgenen er den fineste tiden på dagen. Men de dagene maten må tvinges inn, de dagene når hodet gjør vondt, og ikke helt klarer å få armer og ben til å gjøre det jeg vil de skal gjøre, da er det virkelig ikke lett å stå opp.
Men jeg kommer alltid opp. Og denne morgenen fant jeg ut at det å se film var en fin ting å gjøre. Og da virket Pan’s Labyrinth fin. Som jeg forøvrig kjøpte på Kiwi fordi jeg hadde hørt så mye fint om den, en dag jeg var på vei til stasjonen. Noe som førte til at jeg ikke fikk råd til å kjøpe American Gods da jeg kom til Oslo, slik jeg hadde planlagt, uten å snike på toget hjem. Men bok kjøpte jeg likevel, av Scott Lynch, mest fordi jeg hadde lyst på bok, men også for å være trassig overfor min ufornuft som ikke tok med seg nok penger.
Og kanskje vil det vise seg at Pans Labyrint og Scott Lynch sammen egentlig er et bedre kjøp enn Neil Gaimans amerikanske guder, for jeg elsket Pan’s Labyrinth.
Det er 1944 i fascistiske Spania. Ofelia og hennes gravide og syke mor må reise ut i skogen for at barnet skal fødes nær sin svært sadistiske far, som slakter opprørere der ute. Ofelia misliker sin stefar sterkt. Men eventyr er hun svært glad i, og plutselig havner hun midt inne i et selv. En fe kommer til henne om natten, og tar henne med til en labyrint der hun møter en faun som forteller henne at hun egentlig er prinsesse i et underjordisk rike. Men dit kommer hun bare om hun løser tre oppgaver før fullmåne.
I det hele tatt en fin blanding av eventyr og virkelighetens grusomhet. Et nydelig og grusomt eventyr som ikke akkurat egner seg for barn. Et eventyr jeg både gråt og smilte av. Et eventyr jeg elsket. Fordi Ofelia kjempet slik for å bli prinsesse. Fordi stefaren var en slik ond slabbedask, som var spesielt fascinerende når han barberte seg. Fordi opprørerne var så modige. Fordi filmen endte slik som den gjorde. Og fordi den fikk meg til å tenke slik. Da jeg hadde sett rulleteksten ferdig og grått enda litt mer, gikk jeg en tur ut i snøen, ned til havet. Hav og hav. Egentlig er det bare et sund i en fjord. Men det er fint og sitte å se på likevel. Etter dette følte jeg meg mye bedre. Men viktigst av alt; Pan’s Labyrinth ga meg igjen troen på at det finnes gode fantasy-filmer. For etter å ha startet året med Eragon, er det ikke rart jeg mistet litt troen på fantasy på film, for det var heller ynkelige saker.
Senere samme dag, var det på tide å gå på kino. Og etter litt slåssing om hvilken film som burde sees, ble det Across the Universe fremfor I Am Legend.
Og etter filmen var det ingen som sutret lenger. For maken til film! Det var et fyrverkeri, for å si det på den teite måten.
Across the Universe er en musikal, med en handling som utspiller seg på 60-tallet. En kjærlighetshistorie, selvsagt. Men til forskjell fra kjærlighetsmusikaler flest, brukes det bare Beatles-sanger, i mer eller mindre gjenkjennelige versjoner. Det som muligens overrasket meg mest, var at musikken passet så utrolig godt. Til tider kunne man gjette seg til hvilken sang som kom. Sangen hadde alt med handlingen å gjøre, og det føltes helt merkelig at den var skrevet førti år før film-manuset. I tillegg til Beatles-musikken, var det diverse andre Beatles-referanser. Ikke bare hadde karakterene passende navn, men de kunne også finne på å si ting som “She came in through the bathroom window!”.
Filmen starter med at Jude skal reise fra Liverpool til Amerika for å finne sin far, og at Lucys kjæreste må reise til Vietnam for å kjempe for sine forente stater. I Amerika møter Jude Lucys bror Max, som dropper ut av skolen, og de drar sammen til New York. Der flytter de etterhvert sammen med både Sadie (hun som er så sexy), Jojo og Prudence. Lucy følger også etter.
Og i New York elsker og drømmer de.
Men det kriges i Vietnam, og mens noen protesterer mot det, må andre reise dit.
Om jeg ikke har likt Beatles før, gjør jeg det i hvertfall nå. En herlig, herlig film. Med en liten herlig porsjon surrealisme. Det var en slik film som gjorde meg glad, forelsket og litt trist på samme tid. Men mest glad. Beatles har surret og gått i hodet mitt konstant siden rullekteksten var ferdig, og jeg har knapt hørt på noe annet. Jeg har min egen lille beatlemania. Så fascinert ble jeg, at jeg på grunn av filmen, kjøpte meg Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Riktignok ikke bare på grunn av filmen, jeg har lenge hatt lyst på den, men jeg har egentlig aldri vært i nærheten av den, samtidig som jeg har hatt penger nok. Og jeg er så glad. Hoppende glad. På grunn av en film. En film med veldige fine karakterer, som alle har sine historier.
En annen ting filmen ga meg, var helt nye assosiasjoner til de gamle Beatles-sangene. Aldri før har “I Want to Hold Your Hand” eller “Let it be” vært så triste. “With a Little Help from My Friends” har aldri vært så tøff. “Strawberry Fields Forever” og “Revolution” har aldri gitt en slik følelse av håpløshet. Og det er lenge siden “Hey Jude” var så fin. Og det som nesten er finest av alt, er at “All You Need is Love” ikke er noe jeg forbinder med TV2 og fotball lenger. Den handler om helt ekte kjærlighet.
Om det ble en fin dag selv om den ikke startet så bra?
Det gjør ikke vondt å få to nye yndlingsfilmer på en dag.
Årsrapporten
31. desember, 2007
Jeg liker ikke å høre på lokalradio i desember. For sannsynligheten for at jeg da ikke skal høre det spørsmålet jeg aller minst har lyst til å høre, er omtrent like stor som sjansen for å gå på et kjøpesenter en lørdag i samme månede og ikke møte en nisse.
Men det tenkte jeg ikke på da jeg skrudde på radioen. Og det gikk jammen ikke mange klissete popballader og oppjazzede julesanger før John Lennon kom spaserende ut av den ene høytaleren.
- Så det er dette som er jul, sa han, og satte seg på skrivebordet mitt med bena i kors.
- Jo, det er vel det. Romjul, i det minste., sa jeg, og falt innvendig på kne, og tryglet og ba om at han ikke måtte stille meg det spørsmålet jeg aller helst ikke vil høre. Men han gjorde det likevel.
- Og hva har du gjort?
Verflixt, tenkte jeg. Det er ingenting som minner meg så mye på alt jeg hadde lyst til å gjøre, alt jeg måtte gjøre, og alt jeg ikke gjorde og gjorde feil i året som har gått, som det spørsmålet. Jeg later som om jeg trodde at han lurte på hva jeg har gjort i julen, og svarer at jeg har besøkt besteforeldre, brukt mang en tidlig juledagsmorgenpå å spise pop-corn og sjokolade og lese Bjørneboe, blitt fryktelig god i Fifa, ihvertfall om man spør meg, og ikke min fetter eller min bror, og at jeg egentlig har det veldig fint.
- Enda et år er over…
Han ser på meg slik en julenisse ser på et barn som kanskje ikke har vært så snilt som det påstår, og jeg innser at jeg nok ikke klarer å snakke meg vekk. Jeg er vel egentlig veldig dårlig på slikt. Jeg må nok avlegge årsrapport til herr Lennon, i år også.
- Jeg har da forsøkt så godt jeg kan. Spise grønnsaker, gjøre leksene mine, være snill og slikt. Og så har jeg forhåpentligvis blitt en hel del klokere og eldre. Og lest en del fine bøker, og fått noen nye venner. Til tross for alt som gikk galt, så har det vel egentlig vært et veldig fint år. Så alt håp er jo ikke akkurat ute.
- Og et nytt har nettopp begynt.
- Håp, mener du? Jo, det er vel en fin tanke det. Nytt år, nytt håp.
- Dette er julen!
- Hæ? Du mener at julen handler om et nytt håp? Vel. Jo. Håpet om en frelser, håpet om julenissen, håpet om at det å drikke seg helseløs og ofre og blote skal føre til noe godt. Vi håper vel alle sammen. Drømmer om det usannsynlige, eller det sannsynlige.
- Jeg håper du har det gøy.
- Det var nok en sannsynlig drøm. Jeg håper dessuten det blir mye gøy i dette nye året. Og at jeg blir enda litt klokere og eldre, og får lest enda flere fine bøker, og møte enda et par nye, fine mennesker. Uten å glemme de som alltid har bodd her i livet mitt.
- De nære og de kjære, de gamle og de unge..
Han nikker og smiler nostalgisk, og det virker som om tankene hans flyr et helt annet sted. Til den gangen han selv levde. Kanskje helt til den gangen han hadde et par lekekamerater og en bestefar. Han sitter slik så lenge at jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal gjøre. Akkurat i det jeg bestemmer meg for å si noe, kommer det en hel hær av bittesmå nisser ut av radioen. John ble revet ut av drømmeverdenen sin da en av nissene klatret opp på skrivebordet og bet ham i kneet. Han nikket og smilte til nissene, og virket ikke det spor overrasket over at det hadde kommet bittesmå nisser ut av radioen. Som om det kom nisser ut av radioen og bet ham i kneet hver dag. Det virket som om han hadde ventet dem.
- Øh. Er det noe dere vil?, spurte jeg, meget forvirret. John nikket til det som åpenbart var sjefsnissen, siden det var den ha henvendte seg til. Det virket som om det var noe han ville den skulle si eller gjøre. Men pussig nok sa eller gjorde ikke nissen noe. Den stirret bare sjenert ned på skoene sine, og det samme gjorde alle de andre nissene.
- Er det noe dere vil si?, prøvde jeg meg med. Nissene så nervøst på hverandre, og plutselig begynte de å snakke, alle sammen samtidig, og dessuten veldig fort:
- Vi ønsker deg en veldig god jul og et et godt nytt år vi håper det er et fint et uten noen form for frykt.
- Hva i all verden er dette?, spurte jeg, meget forvirret.
- Dette er julen!, sa John, smilende.
- Krigen er over!, sa nissene.
- Hva slags krig?, spurte jeg, enda mer forvirret.
- For de svake og for de sterke, forklarte John sørgmodig, i det han ble avbrutt av at nissene ropte:
- Hvis du vil det, da!
- Ja, selvsagt. Jeg vil da absolutt ikke ha noen krig mellom svake og sterke!
- For rike og for fattige da?, spurte John.
- Nei, jeg vil helst ikke ha noen krig i det hele tatt, jeg.., sa jeg. John ristet oppgitt på hodet:
- Verden er så feil.
Nå forsto jeg ihvertfall ingenting.
- Når ble du så opptatt av krig?
- Nå!, Ropte nissene.
- Jeg trodde du var sånn fred-entusiast, jeg. Er du ikke det?
- Og.. Så.. God jul, sa John, og det var tydelig at han ikke riktig helt visste hva han skulle si.
- Krigen er over!, sa nissene, og plutselig lyste John opp:
- For svarte og for hvite!
- Hvis du vil det!, sa nissene.
- Det vil jeg gjerne, sa jeg, og prøvde å finne en sammenheng. John Lennon, som offentlig alltid har vært mot krig, satt der på skrivebordet mitt, og ville ha krig mellom svake og sterke, men fred mellom sorte og hvite.
- Så. Du vil ha krig mellom fattige og rike, men fred mellom svarte og hvite? Er det sånn å forstå?
- Og for gule og røde!, sa han entusiastisk.
- Krigen er over! sa nissene. Nå beynte jeg å ane en sammenheng.
- Det er to forskjellige kriger det er snakk om, sant? Den andre krigen, den mellom svarte, hvite, røde og gule er den vi ønsker skal være over, slik at alle kan leve sammen her på jorden i harmoni, uansett hvilken farge vi har på huden og hvor på kloden vi bor. Eller noe lignende? Den første krigen er ikke en sånn krig med våpen og x antall prosent døde sivile, men en slags kamp for at det ikke skal være så ekstrem stor forskjell på de rike og de fattige? En slik kamp vi håper ikke er over, men som disse nissene påstår er slutt likevel? Så vi håper at kampen for litt mindre forskjell på fattig og rik fortsetter, men at det skal bli slutt på all brutal krigsslåssing?
John nikket begeistret:
- La oss stoppe all slåssing!
- Nå!, ropte nissene, minst like begeistret. Nå var de ikke så sjenerte lenger:
- Vi ønsker deg en riktig god jul! Og et godt nytt år! La oss håpe det er et godt et, uten noen form for frykt!
- Øh. Dere har allerede ønsket meg en god jul og et godt nyttår..
- Dette er julen!, sa John, unnskyldende. Og det var vel grei nok unnskylding det. Man må jo få lov til å ønske god jul mer enn en gang. Spesielt når det er jul.
- Krigen er over!, sa nissene.
- Vel, det er jo feil krig som er over. Krigen mellom de med forskjellige hudfarger, og ikke minst, religioner, lever nok. Men kampen John håper på, som skal gjøre større forskjell på fattige og rike, er jo nesten død., sa jeg. John nikket trist med hodet:
- Og hva har vi gjort…
- Vi har forsøkt?, spurte jeg, og det slo meg akkurat da at jeg ikke var så mye verre enn resten av verden. Alle ønsker, drømmer, forsøker, får til, får det ikke til. Og jeg må da også få lov til å feile. Den tanken fikk tanken på at jeg neste år skulle bli spurt hva jeg hadde gjort i året som nettopp da hadde blitt historie, til å ikke virke så fæl
- Hvis du vil det.., sa nissene.
- Et nytt år er over.., sukket John oppgitt.
- Krigen er over!, sa nissene, og den nissen som satt nærmest, klappet ham trøstende på kneet.
- En ny har nettopp begynt!, John veivet indignert mer armene, og feide vekk nissen som hadde klappet ham på kneet, så den fløy gjennom luften og traff vinduet med et ekkelt klask.
- Dette er sært. Jeg er ikke helt med, jeg, sa jeg, for det hele begynte å bli ganske merkelig, før jeg fortsatte:
- Har dere tenkt til å være her i hele dag, forresten? For hvis vi skal sitte her i hele dag, hadde det jo kanskje vært hyggelig om jeg gikk ned og lagde litt te, eller noe sånt? Når har dere tenkt til å dra?
- Nå!, sa nissene. John nikket samtykkende.
- Javel, ja., sa jeg. Og så fikk jeg en idè:
- Du John? Jeg tror jeg har tenkt til å blogge om dette.. Du har ikke noe du har lyst til å si til leserne av Automagisk Håpløsning?
John lyste opp, det virket som om det ikke var en ting han hadde mer lyst til:
- God jul!
- Krigen er over!, sa nissene.
- Hold kjeft!, avbrøt jeg; dere kan få lov til å si noe til leserne etterpå.
John fortsatte uaffisert:
- Vi håper du har det gøy!
Nissene geipet til meg:
- Hvis du vil det..
- Ja det vil jeg. Nå lar vi John snakke ferdig.
- De nære og de kjære..
- Krigen er over., sa nissene, bare for å være trassige.
- Hold kjeft!, ropte jeg, og dro nisselua ned i øynene på den nærmeste nissen. John fortsatte, fortsatt like uaffisert:
- De gamle og de unge., avsluttet John.
- Nå kan dere få si noe., sa jeg, og pekte på nissene.
- Nå?
- Ja, selvfølgelig, dust. Skal jeg introdusere dere?
De nikket, ivrige.
- Javel. Her kommer det forhåpentligvis en jule- og nyttårshilsen, fra meg, John Lennon og en hær bittesmå nisser, fremsagt av de bittesmå nissene:
- Vi ønsker deg en veldig god jul, og et godt nytt år! La oss håpe det er et godt et, uten noe frykt.
- Hurra!, sa jeg.
- Krigen er over hvis du vil det, krigen er over nå!, sa nissene i det de forsvant inn i radioen igjen sammen med John Lennon.
På tide å vokse opp.
23. desember, 2007
Du vet det er noe galt med medie-inntaket ditt når det første som faller deg inn når du hører Gerd-Liv Valla snakke på TV er “Jøss, hun høres jo ut som en i Hallo i uken.”.
Pussig..
21. desember, 2007
Om man speiler ordet “LEVE” opp ned, vil man få ordet “gele”, skrevet med russiske bokstaver.
Hos min mormor fant jeg for en liten stund siden en utgave av Quercus (Organ for Eikeli Gymnas) fra 1974. Disse vestkantsnobbene altså. I dag arbeider de hardt for å få seg selv stemplet som rikssosser, men de var jammen ikke bedre før. Latinsk navn på skoleavisa?
Nuvel. Det som var spesielt med denne utgaven av Quercus, var at jeg, blant krav om selvbestemt abort og alle reklamene for frisørsalonger og potetsprit, fant artikkelen “Hva er kristendom?”. Skrevet av den kommende TV-komikeren Hans Otto Jespersen. Og jeg kan konkludere med at Jespersen også den gang var en ekstremt opposisjonell stabukk. Pussig? Egentlig ikke.
En ting som er pussig, er at du ikke trenger å ha stemt ved mer enn et lokalvalg og bare ha kunnet kjøre bil og kjøpe alkohol i et par år, men likevel kan du dra ut i verden og rydde opp/slåss/dø for Norge. Hei og hopp, du kan få reise til Afganistan å se kameraten din dø, men brennvin får du ikke kjøpe! Heia Norge.
Noe av det verste jeg vet, er å bli kalt “dama”. Noe som igjen får meg til å mislike småbarnsfedre med sønner som gjør ting fedrene ikke vil de skal gjøre. Som gutten som måtte sperre døren til jentegarderoben i svømmehallen fordi han skulle spørre søsteren om noe.
“Nå må du slippe forbi dama,” sa faren, pinlig berørt.
Og som gutten i butikken som mens han ventet på at faren skulle bli ferdig med å fylle bæreposene tok tak i en melkekartong på den andre siden av skyvetingen og spurte om det var deres melk.
“Du må ikke ta melka til dama,” sa faren, før han smiler unnskyldende, tar gutten under armen, og går.
Tilbake sto jeg, og lurte på hva i all verden for slags språk-misbruk jeg nettopp var blitt utsatt for. For med hullete jeans, Griffing-skjerf og en ullgenser med altfor mange farger og striper under jakken, lignet jeg mye mer på en barnslig og surrete tenåring, enn en dame.
Det jeg misliker mest med denne bruken av dama-ordet, er at det i mine ører gjør meg enda mer til et objekt, enn om det istedet hadde blitt brukt “jenta”, eller “henne”.
Det får meg til å føle meg som blomsterpotta i “Ikke kast blomsterpotta i bakken”. Det blir et slags superobjekt. En ting som ikke kan gjøre noen ting. En som ikke har noe med saken å gjøre, egentlig. Superobjektet blir bare omtalt. Det bryr ikke småbarnsfaren om melken min blir stjålet, han vil bare ikke at det er hans sønn som skal ta den. Slik virker dama-ordet på meg.
Synd er det også at de oppvoksende smågutter skal lære seg at alt av hunkjønn som er minst ti år eldre enn dem kan kalles damer. Ikke bare for oss som misliker dama-ordet, men for ekte damer også. Og ikke minst de små guttene som kommer til å få et svært dårlig og unøyaktig språk.
Noe pussig og svært patetisk, er hva voksne mennesker gjør for å underholde barn. Barn vil få med seg mest mulig, fart og æksjen! De stakkars små må jo ikke kjede seg. Og det er nok best å overdrive, for små unger forstår jo ingenting likevel. Noe av denne overdrivelsen kan jeg dog forstå. Jeg har selv spilt teater som i utgangspunktet ikke skal passe for små barn, for små barn, og vet at det da er andre ting man må spille på og gjøre, enn når man spiller for eldre mennesker. Men det er da likevel ingen grunn til å spille klovn konstant. Men de gjør det likevel. Samtidig som de gjør det så rakst og kort som mulig, ingen skal få tid til å kjede seg her, nei.
Noen av disse overdrivelsene er også særs pussige. Som i Hanna Montana. Det er det rareste jeg har sett. For den serien er ikke bare dubbet til norsk, den er dubbet til tegnefilmnorsk. Jeg hadde aldri tenkt over at folk i tengefilmer ikke snakker normalt før jeg så Hanna Montana. Det virket ikke riktig at vanlige mennesker skulle snakke slik. Det var unaturlig. Jeg kunne lukke øynene å høre hvem som var ond og plagsom, hvem som var dum, og hvem Hanna Montana var.
Tidenes julegave: gir bort 12 milliarder til døtrene, kunne jeg lese på Dagbladets forside i dag. På innsiden av avisen sto det om milliardær-faren som ga bort aksjer til en verdi av 12 milliarder til døtrene sine. Tidenes hvaffornoe julegave? Tidenes dyreste? Tidenes kjedeligste?
Joda, det er jo alltid stas å få konvolutter med penger av fantasiløse besteforeldre til jul, men de hyggeligste julegavene er alltid de harde, de store, de myke og de kantede. Noe noen har kjøpt bare til deg fordi de tror at det ville glede deg.
Om ljod bed eg alle helga lydar
17. desember, 2007
Til å ha en natsecorma-blogg, skriver jeg egentlig altfor lite om fantasy-relaterte ting. Men selv om jeg ikke skriver så mye fantasy-relatert, er jeg likevel fantasy-frelst. Helt fra jeg var bitteliten har jeg likt det fantastiske. Fra jeg på merkverdig vis tilegnet med lesekunnskaper, leste jeg de store eventyrbøkene som sto på nest nederste hylle i stua. Groteske folkeeventyr og H. C. Andersen, i store fine bøker som veide omtrent like mye som meg selv. Fra perm til perm, og enda en gang til. Jeg forelsket meg i Astrid Lindgrens Kavring Løvehjerte og Mio. Min Mio. Her om dagen fant jeg storebrors utgave av Løven, Heksa og Klesskapet, den var det ikke mye igjen av. Lest til døde. Michael Ende hadde sine uendelige historier, tidstyver og lokomotiver som kunne seile over store hav, og slåss mot drager og 13 ville slabbedasker. Kalevala, fortalt for barn riktignok, var kjedelig, men jeg slukte den likevel. Barneutgaven om Odyssevs, derimot! Den norrøne mytologien! Og Hobbiten. Jostein Gaarder hadde også sin fantastiske litteratur. Om den kan betegnes som fantasy, er ikke sikkert, men for meg var det fantastisk. Åtte-ni år gammel møtte jeg Harry Potter, og har vokst opp med ham siden. Da jeg var en ni-ti leste min far Ringenes Herre for meg. Da jeg var rundt elleve, og på biltur på vestlandet, kjøpte jeg Robert Jordans Den store jakten, fordi den hadde et sånt fint bilde på utsiden. Jeg syntes den var så flott og så enorm. Den var utrolig. Senere vokste jeg opp og lærte at Tidshjulet nok ikke er den beste litteraturen som finnes, men det er fortsatt uvesentlig for meg.
Men så sluttet jeg nesten å lese. Joda. Jeg leste fortsatt de bøkene jeg fikk til jul og i bursdagsgave. Men jeg bodde ikke lenger på biblioteket, eller leste bokhyllen enda en gang. Jeg vet ikke riktig hvorfor. Kanskje det var fordi lesing ikke passet godt sammen med å løpe rundt og bølle og spille fotball. Jeg må ha vært trekvart gutt. Men så for en to år siden, skjedde det så mye pussig i mitt liv. Jeg kunne finne på å gå med skjørt. Noe jeg ikke hadde gjort siden jeg var sju. Og takket være fantasyen, her representert ved JK Rowling og Robert Jordan, begynte jeg å lese igjen. Jeg er fryktelig glad for den fantastiske litteraturen. Uten den hadde jeg vært en helt annen, vil jeg tro. Og jeg er veldig fornøyd med å være den jeg er.
Med en slik fantasyfrelst sjel, ble jeg derfor fryktelig begeistret da jeg her om dagen fant forbindelsen mellom Voluspå og Hobbiten. I forbindelse med at jeg hadde en skoleoppgave om norrøn litteratur, leste jeg et utdrag av Voluspå. Og hvem fant jeg ikke der, om ikke Gandalv og Dvalin? Stilig, tenkte jeg. Og det var vel egentlig ikke så rart, for Tolkien arbeidet med norrønt han òg, gjorde han ikke? Men så, samme kveld, fant jeg denne setningen i The Magical Worlds of the Lord of the Rings (A Treasury of Myths, Legends and Fascinating Facts): “Many names in The Hobbit come from a list of dwarves in an Old Norse poem. ‘Gandalf’ - which means ’sorcerer elf’ - comes from the same list”. Det var et så pussig sammentreff, at jeg måtte gape litt, før jeg nærmest løp og hentet en utgave av Voluspå. Og det var ikke bare Gandalv og Dvalin jeg fant. Men også Bombur og Torin. Bivur og Båvur kan med litt velvilje gjøres om til Bifur og Bofur. Men Kile og File trenger ikke mye velvilje for å bli Kili og Fili. Gloin fant jeg også, og Dore og Ore som minner mye om Dori og Ori. Da var det bare Balin, Nori og Oin igjen jeg ikke kunne gi annet navneopphav til, enn at navnene rimte henholdsvis på Dvalin, Dori-Ori og Gloin.
Det frydet en fantasy-glad sjel.
Da jeg døde på pizza-restaurant
15. desember, 2007
En kjent sak, er det at mange har problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet. Særlig barn. En ting som ligner veldig, er det å ikke klare å skille mellom andres fantasi og egen virkelighet. Fremmede menneskers fantasi, skrevet ned, eller filmet. Eller lest inn på bånd eller overrakt muntlig, for den saks skyld. Man tror, håper, eller vet helt sikkert, at Galtvort finnes, det bor kentaurer i skogen bak huset, og det finnes spøkelser på loftet. Eller man tror at nabojenta kan trylle.
Det er nok det mest vanlige. Det at man tar med seg ting fra en bok eller en film inn i verden rundt seg. Alt jeg leser er sant. En annen og muligens langt mer sjelden vri, er det å tro at det som er skrevet ned i en bok ikke kan være sant. Spesielt om denne boken handler om hekser og trollmenn som flyr rundt på sopelimer og slåss med drager.
Selvfølgelig var det nå Harry Potter jeg prøvde å henvise til.
Og ikke uten grunn. For her en kveld, like før det virkelig begynte å bli kaldt, var jeg ute og spiste pizza. På Dolly Dimples. Tre stoler til høyre for meg, satt Verdens Midtpunkt. (Hun pene, populære, fantastiske, lyshårede.)
Så var det noen som begynte å snakke om reising. Reise bort i julen, billige flybilletter, Hun hadde visst vært i Tunisia, og Han hadde nettopp vært i Romania.
Da utbryter Verdens Midtpunkt:
“Romania? Er ikke det bare et sted i Harry Potter?”
Noen ler, noen mer enn andre.
“Jo. Det er jo det da. Der han fettern driver og slåss med drager.”
Jeg holdt på å dø. Litt fordi jeg holdt på å sette pizza i halsen, men mest fordi jeg prøvde å la være og le veldig høyt.
“Du vet. London er også en ekte by.”, hørte jeg meg selv si, meget ynkelig og halvkvalt.
Tiddelibom
2. desember, 2007
Det finnes mye som gjør meg glad.
Den riktige musikken.
Barn.
Å ha på seg noe rødt.
En rekke utgaver av arten menneske.
Seigmenn, non-stop, og det å kjøpe økologisk brus.
Harry Potter, Knut Nærum og Tor Åge Bringsværd.
Høsten og våren.
Eventyr og magi.
Det å i det hele tatt eie en button det står “Jeg er sjefen” på.
Å gå på kino.
Gaver.
Blant annet.
Men det jeg har tenkt å skrive om i dag, og som er ganske relevant på denne tiden av året, er snø. Snø er noe av det fineste og mest magiske som finnes. Så når det snør, blir jeg alltid i så godt humør.
Helt siden Avalon en gang i slutten av oktober fortalte at regnet en natt hadde gått over til snø, før det etter ti minutter igjen ble regn, har jeg virkelig gledet meg til snøen kom på ordentlig. Hver kveld det har sett ut som at det kanskje muligens kunne hende at det kom snø, har jeg nynnet noen linjer av en av mine favoritt Jokke&Valentinerne-sang, som en slags aftenbønn.
Folkens jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over
det kommer til å falle snø i natt
Ikke det at det har hjulpet.
Men en dag jeg var på vei hjem fra skolen i et forferdelig humør, la jeg merke til at bakken hadde mikroskopiske hvite prikker. Resten av dagen smilte jeg ikke bare utenpå.
Men så kom snøen nesten på ordentlig. Det var en skoletime jeg satt og så på regnet. Jeg har vindusplass, må vite. Men jeg er veldig flink til å få med meg alt som foregår inne i klasserommet, samtidig som det virker som om jeg drømmer meg bort og stirrer ut av vinduet. Jeg har to bevissthetssirkeler samtidig, for å si det som min drama-lærer ville sagt det. Og jeg fikk med meg hva som skjedde inne i klasserommet denne gangen også, samtidig som jeg så at regnet forandret seg gradvis, mot noe hvitere og lettere. I det jeg vurderer om jeg skal hviske til min sidekamerat, og velger å ikke gjøre det, ettersom hun ikke er noe snø-menneske, utbryter Avalon bak meg barneskolehøyt “Det snør!”. Det er en slik herlig entusiasme over det, at jeg ikke klarer la være å se for meg mine tidligere klassekamerater, langt mindre og søtere enn de sikkert var, løpe mot vinduet, trykke nesen mot det og stirre ut med store øyne. Hurra! Et av årets største vidundere.
Det snødde ut hele den timen, og hele neste, og etter som skoledagen nærmet seg slutten, ble snøflakene større og større. Men det la seg aldri. Og senere på dagen, gikk det over til regn igjen. Men følelsen har ennå ikke forsvunnet. Den herlige følelsen som er en blanding av nostalgi, magi og glede. Følelsen av å gå ut av skolens dør for siste gang denne uken, og bli møtt av en enorm stillhet, alt blir så fryktelig stille når det snør, ihvertfall når det ikke er noen barn i nærheten. Magisk stille. Følelsen av å stikke tunga ut og fange et snøfnugg. Følelsen av å tro at jeg er helt alene, og oppdage at jeg ikke er det likevel. Men det som gjorde øyebelikket desto mer magisk, var at det eneste mennesket som akkurat da var i nærheten, var den lille funksjonshemmede russiske jenta, og hun drev med akkurat det samme som jeg hadde gjort før jeg oppdaget henne. Hun fanget snøfnugg med en entusiasme som var flere ganger så stor som min. Hun er så søt.
Så kom det flere mennesker ut. Mennesker som er langt mer skikkelige enn meg, og som absolutt ikke burde fange snøfnugg med tungen. Så jeg later som om jeg er minst like skikkelig som dem, og at jeg aldri i verden har gjort noe så barnslig som å stikke tunga ut etter snøfnugg. Men skikkelig mennesker er ikke alltid så skikkelige som de gir seg ut for å være. De fleste er bare store barn som leker at de ikke er barn. For de spiser snøfnugg de også. Jeg kan ikke gjøre annet enn å le. Den minst skikkelige av dem, stopper opp og ser spørrende på meg, jeg kan ikke gjøre annet enn å smile og fortelle ham at jeg ikke helt vet hva jeg ler av. Og sammen snubler vi oss nedover bakken som egentlig er altfor farlig til å fange snøfnugg i.
Og for igjen å sitere Jokke&Valentinerne:
Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få
Ikke det at vinteren er så mye mer fredelig enn sommeren, men det virker slik.
One Flew over the Cuckoo’s Nest
29. november, 2007
One Flew over the Cuckoo’s Nest, eller Gjøkeredet, som den heter på godt norsk, er uten tvil en av mine absolutte favorittfilmer. Og det at denne filmen er fantastisk, er jeg nok ikke alene om å mene. Jeg har aldri møtt noen som har mislikt Gjøkereiret. Det at den fikk de fem tøffeste Oscarene i 1975, sier også sitt. Jeg følger med glede strømmen.
Siden jeg ble så betatt av filmen, kunne jeg ikke gjøre annet enn å lese boken. Og med det oppdaget jeg at filmen før boken, er en veldig fin ting. Når jeg leser boken før jeg ser filmen, har jeg det med å hele tiden irritere meg over ting som mangler. Selv om jeg godt vet at de umulig kunne fått med den detaljen jeg likte så godt fra boken inn i filmen, irriterer det meg.
Men nå som jeg leste boken etter å ha sett og likt filmen, ble historien utbrodert på en veldig fin måte. Og da jeg igjen så filmen, irriterte jeg meg ikke over hva som manglet, men jeg la merke til en lang rekke detaljer jeg aldri hadde moret meg over om jeg ikke hadde lest boken. En som har sett filmen et titalls ganger, vil aldri forstå hvorfor McMurphy, når han første gang snakker med halvindianeren, sier “Mann! Du er jo svær som et fjell. Du må ha spilt fotball!”. Eller hva slags shorts McMurphy har utenpå buksene i en basketballkamp. Eller hvorfor de sitter og spiller monopol på vaskerommet. Jeg forsto heller ikke ut i fra filmen hvorfor halvindianeren var på et sinnsykehus. Og så videre.
Det jeg tjente på ved å se filmen før boken, var at jeg først lærte meg å elske filmen, og da jeg etter det leste boken, som var noe helt anderledes, lærte jeg meg å like den også. Jeg innså at filmen bare fortalte historien på en annen måte enn boken gjorde.
Historien dreier seg om pøbelen Randle P. McMurphy (Jack Nicholson) som slåss og knuller for mye (”it’s ’cause I, uh, fight and fuck too much.”). På arbeidsleiren tror de at han leker psykopat for å slippe unna arbeidet, og de sender ham til et sinnsykehus for å få ham diagnostisert. Han havner på avdelingen til den iskalde, elskverdige og ondskapsfulle sykepleieren Ratched (Louise Fletcher). Big Nurse vet ikke at hun er ond, hun har bare glad i kontroll. Og hun gjør da alltid hva hun kan for det hun tror er pasientenes beste. Men så kommer McMurphy inn, og han har ikke sans for kontroll, men kaos, derimot, er han veldig glad i. Og han misliker Big Nurses rutiner og terapi. Med avdelingens andre pasienters skjebner på spill, starter en psykologisk krigføring. Big Nurse har makten og rutinene på sin side, McMurphy er et slags Übermensch med rar sveis og et vinnende vesen. For selv om han snakker for høyt, bråker for mye og bryter rutiner, blir han etterhvert godt likt av de andre pasientene.
Dette temaet med den forferdelige behandlingen av sinnslidende, er muligens litt utdatert. Sant nok: sinnslidende er nok ikke de som får best behandling i dag, men vi driver da ikke lenger med Big Nurse-terapi eller lobotomi. Lobotomi er vi heldigvis så flaue over at vi later som om det aldri har skjedd. Og vi nordmenn har heldigvis skam nok i livet til å se på sigøynerne og taterene vi kuttet i pannelappen på 40-70-tallet som en del av vår svarte historie.
Men et tema som alltid vil være evig aktuellt, er beskrivelsen av hva vi gjør med de som er anderledes. De som vil forandre og revolusjonere. Vi later som vi i dag er så fryktelige tolerante, men det er det få som er. Det er ikke fryktelig lenge siden en av mine bekjente ble banket noe grusomt opp, og det bare fordi han så anderledes ut. Det var ingenting han hadde gjort eller sagt.
Gjøkeredet viser på en slik forferdelig og sannferdig måte, at sterkest er den som står alene, men mektigst er den med syndiaktet i ryggen.
For McMurphy kjemper alene. Da jeg leste boken oppdaget jeg det. De andre galningene er bare en heiagjeng som presser ham fremover. For mens han i filmen fremstilles som en rabagast med superkrefter og rar sveis, er han mer menneskelig i boken. Han har svakheter. Han blir sliten. Han liker ikke det han gjør, men han er nødt. Og man ser tydlig hvordan han kjemper og vinner, og kjemper og taper. Big Nurse er det også stor forskjell på i bok og film. Mens hun i filmen tror hun er snill, er hun ren og skjær ondskap i boken.
Den tingen som utgjør den største forskjellen mellom film og bok, er det at mens man ser filmen gjennom egne McMurphysymatiserte øyne utenifra, sees historien i boken fra den schizophrene halvindianere Chief Bromdens perspektiv. For mens man aldri i filmen helt får vite hvorfor den store stokken av en tilsynelatende døvstum halvindianer er på sinnsykehus, gjør boken det veldig tydelig at han er sinnslidende. Og Chiefs schizophrene fantasier gjør sitt for at historien blir fortalt på en veldig spesiell måte. Aldri har jeg kommet over slåsskamper eller epilepsianfall beskrevet på en slik sær og fascinerende måte. Det at historien i filmen ikke blir sett fra Chiefs synsvinkel, var grunnen til at Ken Kesey, forfatteren av boken, aldri så filmen.
Men det er det ingen grunn til. Boken er veldig fin, og filmen likeså. Noen ting er best i boken, andre i filmen. Boken hadde blant annet denne schizophrene fortellermåten og en veldig menneskelig McMurphy. Og selv om jeg godt visste hva som skjedde etter julefesten, hoppet hjertet mitt langt opp i halsen da jeg leste den første setningen på neste avsnitt. Det er få ganger man opplever at èn stening er så godt plassert og forumlert. Og det er jo ikke absolutt alt som blir tatt med i filmen. Så når jeg en kveld satt og leste, og trodde jeg visste alt hva som skulle skje, og det kom et uforutsett selvmord, ble jeg så overrasket og forskrekket, at jeg lagde et veldig ynkelig pip og jeg ble så kvalm at jeg måtte legge fra meg boken. Det var fryktelig sært. Jeg har aldri blitt kvalm av en bok før. Det må ha hatt noe å gjøre med at det kom så utrolig overraskende på meg, og at det i tillegg var en av mine yndlingsgalninger. Siden den gang har jeg også hatt en merkelig angst for offentlige svømmebasseng.
Men filmen har derimot en mye tøffere fisketur enn boken har. Og den har verdens vakreste slutt. Jeg tror jeg aldri har sett eller lest en så fantastisk slutt før. Den slo tilogmed slutten på Brødrene Løvehjerte. Jeg hadde hørt at filmen sluttet veldig trist, og siden jeg hørte om filmen i forbinnelse med lobotomi, forventet jeg meg det verste. Men enhver som synes at slutten bare er trist, identifiserer seg for mye med en person, istedet for å se helheten.
Jeg liker den slutten så godt, at hver gang jeg har sett filmen, har jeg sett de to siste scenene et par ganger på rad. Og hver gang får jeg den samme “Nei-neii!”-følelsen, etterfulgt av en “Ja!”-følelse, og midt oppe i denne “Ja!”-følelsen, ler jeg litt med galningen Taber. Og dette er ikke den eneste gangen i filmen jeg ler, for den overraskende humoristisk til å ha en så sørgelig handling.
Jeg liker denne filmen så godt, at jeg fortsatt lever meg inn i det på en slik måte at jeg sitter og håper på at nå må han da hoppe ut av vinduet. Selv om jeg godt vet at han ikke kommer til å gjøre det denne gangen heller.
Og etter å ha sett filmen for første gang, gjorde jeg Jack Nicholson til min yndlings filmkjekkas. Nå er han det bare når jeg ser filmen. For like etter at jeg hadde sett filmen første gang, oppdaget jeg i et A-Magasin at han ikke bare har begynt å se eldre ut etter disse tretti årene, men han bruker forsyne meg også Crocs.
.. En fløy oppe, en fløy nede,
en fløy over gjøkens rede.
Loe og jeg.
20. november, 2007
Jeg sitter her og fniser i dag. Jeg er i et tåpelig humør, hvor jeg plutselig bryter ut i latter, uten å tilsynelatende ha en grunn. Men egentlig har jeg en grunn. Og det er at jeg har vært på bokmesse i dag. For så flott by bor jeg i, vi har egen bokmesse. Jeg fant rakst ut at bokmesse, det er bare noe gamle damer går på, men gøy var det likevel. For tenk. Der spaserte lille jeg, blant alle de gamle damene, noen med ektemannhale, andre uten. Jeg leste en vaskeseddel her, og en vaskeseddel der. Jeg nikket til Unni Lindell, og hilste på den stakkars debutanten ved siden av henne, som så ganske fortapt og ensom ut. Jeg hilste på Henrik Langeland, og snakket om alderdom med en dame som hadde skrevet om nettopp det temaet. Så, etter å ha lest vaskseddelen på den nye Sigrid Undset biografien, og i det jeg skal hilse på forfatteren, kommer det en gammel dame valsende, måker meg av veien, og hviner noe om at “Sigrud Undset var min debutroman”. Jeg finner meg en annen vaskeseddel, og tenker meget bistert “Gamle damer nå til dags.”
Men så dukker den egentlige grunnen til at jeg besøkte bokmessen opp. Han var langt høyere enn jeg hadde trodd, og minst like sympatisk som jeg alltid har forestilt meg. Erlend Loe må være en av Norges mest sympatiske forfattere. Og ihvertfall en av de høyeste. Så nå eier jeg en signert versjon av Muleum. Hah. Det er kanskje ikke den beste Loe-boken jeg har lest, men jeg likte den likevel. Slutten var litt tam, men jeg likte godt begynnelsen, og språket. En herlig, grusom setningsoppbygging.
Av en eller annen grunn minnet Muleum meg om Bjørneboes Uten en tråd. Men jeg kan ikke helt forstå hvorfor. Riktignok handler de begge om en ung jente som reiser ut i verden, men mens Julie i Muleum søker døden, søker hun i Uten en tråd noe ganske annet. Og bare så det er sagt, så likte jeg Muleum bedre enn Uten en tråd.
Det er derfor jeg sitter og fniser. Fordi jeg har snakket med Erlend Loe. Jeg har snakket med et menneske jeg beundrer. Og fordi jeg har en bok med en stor hilsen til meg selv fra Krusedull Lu. Og fordi jeg nå vet at Erlend Loe er et ekte menneske, som til og med nesten virker litt sjenert. Ikke var det lange praten vi hadde, men jeg sitter her og fniser likevel. Jeg tror jeg kommer til å leve på dette i flere dager. Jeg fniser over alt og ingenting, og over at da jeg tusentakket og neiet for signaturen, sa han “takk selv”. Jeg lurer på om det er noe han pleier å si når han signerer bøker.
Jeg er i kjendissjokk. Ikke et sånt tåpelig jeg får når jeg stirrer etter Thomas Giertsen blant oss dødelige på Karl Johan. Men jeg har fått et fint kjendissjokk. Jeg har ikke bare sett en kjendis jeg beundrer, men jeg har snakket med ham også. Helt på ekte.
Innlegg