De kalte henne Frøken Detektiv

Det er minst to gode ting med Max Manus:
     a) Det var en god seeropplevelse.
     b) Krigen er igjen aktuell.

Og dette med at krigen igjen er aktuell, det passer meg veldig fint i disse juleselskaptider. Ikke bare blir Fossen utskjelt på det groveste og mest underholdende, slik bare gamle nordlandske damer kan det, men det dukker også opp nye krigshistorier. De historiene man egentlig hadde glemt. De historiene man ikke hadde tenkt noe over de siste ti årene, men som man kommer på nå, nå som det er så mye Sønsteby og Oslogjengen i avisene. De historiene som blir diktet opp der og da, av og til basert på noe som kanskje muligens hendte. Også de historiene som ellers virker ubetydelige, men som man kan fortelle nå, for nå er krigen aktuell, og man begynner å bli så gammel og surrete at man likevel er unnskyldt. Den om Fetter Arnulf, for eksempel, han som var nazist og gikk på samme skole. Å, som de var livredde for at han skulle komme bort å snakke med dem i friminuttene, for gud, så flaut. Og den gangen han skulle følge dem til stasjonen, og så skulle han absolutt ha på seg den uniformen sin. Hvor pinlig var ikke det?
Og etter de nye historiene, kommer de gamle, enda en gang. Og Fossen for igjen gjennomgå, for kanskje man glemte at det bare var et par kaffekopper siden sist man sammenlignet ham med nazistene.

Jeg liker juleselskaper. Jeg liker gamle mennesker. Jeg synes det er morsomt når jeg oppdager at jeg midt i en samtale vet nøyaktig hva damen jeg snakker med kommer til å si, for vi er midt i den samme samtalen som vi hadde for bare et par dager siden.
Jeg er så glad i juleselskaper at min mor begynner å bli litt bekymret. (”Sitter du på MSN nåda, chatter med vennene dine? Snakker dere om hvor kjedelig det er å være sammen med familien hele tiden?”, som om hun håper at jeg skal svare ja, eller kanskje at jeg sier nei på en sånn måte at hun forstår det betyr ja.)

Det er rart at jeg kommer til å forbinde denne julen med krigen, uten at det skal være noe negativt.

Jeg har blitt tagget. Av en morsom og veldig flink liten sak fra Bergen. Han er smart (og bedre skal det nok bli, for ifølge ham selv er han fortsatt bare til heving) likevel later han som om det han skriver er tankefjas. Vel, kanskje er det endel fjas, men fint er det likevel.

Det er den greia som er veldig hipp i bloggeverdenen nå for tiden; link til bloggen som tagget deg, skriv seks (u)interessante ting om deg selv, og tag så noen andre. Så glad som jeg er i å skrive om meg selv, burde ikke det være noe problem.

1. Da jeg var liten, lærte jeg meg å lese nesten helt på egen hånd. Jeg hadde lært et par bokstaver av storesøster, og satt og leste høyt for meg selv. Det jeg sa var i begynnelsen usammenhengende nonsens, mye inspirert av bildene, men en dag så leste jeg det som sto i boka. Jeg husker dagen jeg lærte meg den siste bokstaven, liten g.
2. Jeg er veldig glad i å gå på kino. Akkurat nå gleder jeg meg veldig til Coraline, Appelsinpiken, Bienes Hemmelige liv og den dagen La den rette komme inn kommer til min del av verden. Å gå på teater liker jeg også.
3. Jeg liker strømpebukser. Av og til går jeg med kjoler som nesten er uanstendig korte, bare fordi jeg har så lyst til å få en følelse av å løpe rundt i bare strømpebukse. Det å bare gå med strømpebukse uten kjole utenpå blir litt for teit.
4. En gang ble jeg håpløst forelsket i han søte gutten på skolen, ikke fordi han var kjekk eller smart eller morsom (noe han jo også var), men fordi jeg i løpet av en uke så ham lese både Tolkien og Dostojevskij.
5. Når jeg var liten gråt jeg så ofte jeg hadde anledning, helst hver eneste gang noe var galt. Nå gråter jeg bare når jeg ser film eller leser bøker. Jeg er blitt så lettrørt at det nesten er litt flaut.
6. Folk hilser ofte på meg, fremmede og andres foreldre. Det er endel mennesker jeg er på nikk med, rett og slett bare fordi vi alltid har hilst på hverandre. Og jeg blir like glad og forbauset hver eneste gang det hender.

Jeg skulle gjerne likt å vite seks interessante uinteressante ting om Zhayena, Heidi Fleiss og Kvinnekongedamen. Vel. Forsåvidt er jeg glad i uinteressante fakta, så om noen andre skulle føle for å skrive slikt, er det bare å se på seg selv som oppfordret.

Per Petterson kan godt si slike ting som “kødda”, bare det ikke kommer med i avisen. Og Gunnar Staalesen liker å møte lesere. Eller andre forfattere, både slike som er hyggelige å snakke med, og slike som han selv liker å lese bøker av.
Og jeg, jeg har møtt Lars Saabye Christensen. Bare over et signeringsbord, men jeg skal ikke en gang forsøke å late som det ikke var veldig stas likevel.

Jeg liker så godt å dra på bokmessa her i Moss. Det er så fint å se på alle de gamle damene som spaserer frem og tilbake eller står helt stille og er i veien, og som enten er begeistrede (Jeg holder på med å lese boken din nå!) eller ganske skeptiske (Nei. Du, altså. Jeg liker ikke hun derre Vigdis Hjorth. Hun skriver så mye om sex, og det synes jeg ikke er noe hyggelig). Også liker jeg så godt å møte forfattere. For jeg innbiller meg jo at jeg kjenner dem. Forfattere jeg har lest, altså. For det er jo forskjell på folk, og hva du skriver om, og hvordan du skriver det, er jo nødt til å si litt om hvem du er. På et punkt. 
Det er vel dumt å si at jeg kjenner godt menneskene bak alle bøkene jeg har lest, men det jeg i hvert fall gjør når jeg møter dem, er å kjenne dem enda litt bedre.
Og jeg hadde jo egentlig ikke tenkt meg at Lars Saabye Christensen skulle være så liten.

For en gammel Kurt-fan var kanskje det å se Kurt blir grusom den aller beste måten å tilbringe den store kinodagen på.
Jeg leste aldri noen Kurt-bøker, jeg hørte bare Kurt på radioen. Og jeg elsket det. Det er vel for så vidt det eneste jeg husker av det hele. At det var gøy, og at det var en truckfører som het Kurt. Også husker jeg det var en som drakk mye brus, noe med en støvsuger med en 100 meter lang skjøteledning på danskebåten, personsøkere og at Kurt satt på toppen av en høy stolpe og så noe skrekkelig.

Kurt blir grusom er basert på Erlend Loes bøker Kurt quo vadis? og Kurt blir grusom. Bøkene om Kurt er den barnsligste delen av Erlend Loes forfatterskap. Akkurat nå har jeg også lyst til å si at det også er den beste delen. Men det er kanskje bare noe jeg sier fordi det er begynner å bli en stund siden jeg leste Muleum og Naiv. Super. og fordi jeg aldri har lest Doppler.

Filmen er ikke noe mesterverk, men den er like fullt genial og alldeles strålende.

Kurt er verdens beste truckfører, har et følelsesliv som et barns, og gift med Anne Lise som er arkitekt (og det å være gift med en arkitekt er ikke alle truckførere forunt). De har tre barn, den feite satanrockeren Helena, en sønn som i bøkene drikker mye brus, men som i filmen er svært konservativ og medlem av Unge Høyre (”Betyr det at vi kan få sånn bil som doktor Petter? Og hytte på sørlandet og Hafjell?”), og tre år gamle Bud, som er glad i Kurt og svært voksen for alderen (”Rigmor sier at latter er et tegn på indre ubalanse.”).
Familien lever et mer eller mindre fredlig og vanlig liv, helt til doktor Petter flytter inn i nabohuset. Doktor Petter er viktig. Han har personsøker, fin bil, svømmebaseng, og viktige og interesante venner. Wonderful Copenhagen! Han kjenner til og med statsministeren, som bare er grei og populær. Og visst er det viktig å være truckfører, men det er ganske mye mer viktig å være lege. Kurts selvtillit får en stor knekk. Spesielt når resten av familien blir litt i overkant begeistret for doktor Petters viktighet. Og slik går historien, Kurt vil bli rik og viktig. Men det er jo ikke sikkert det nødvendigvis henger sammen. Et par steder går det ganske galt, og Kurt blir skikkelig grusom.

Animasjonen er barnslig og sånn teknisk ikke noe å være begeistret for, men på den andre siden er det akkurat slik en Kurt-film skal se ut. Skuespillerprestasjonene er fin-fine. Atle Antonsen er genial som Kurt. Gjennom hele filmen lurte jeg på hvem i all verden Aksel Hennie ga stemme til, men jeg fant det ikke ut før rulleteksten. Han er hovedsakelig Bud.
(Kurt: Jeg hadde da ikke så mørk stemme da jeg var tre!
Bud: Rigmor sier at utviklingen går fortere nå.)
Paul Ottar-Haga dukker opp som Rosenborg-elskende politi, og Fredrik Steen er en litt nifs supermegasjefsdoktor. Pernille Sørensen er neste ugjenkjennelig som satanrocker, og ganske fin som statsminister. Jon Øigarden er ekkel, ufordragelig og veldig flott som doktor Petter.

Kurt blir grusom er skikkelig barsk, og jeg er blitt enda mer begeistret for både ham og Loe.

“Hva man tenker på når man sitter her?” Spurte han. Jeg nikket. “Det blir jo lett mye rart da..”
Jeg nikket igjen. Og kanskje samtalen ville stoppet der om alt hadde vært anderledes, men alt var ikke anderledes den dagen.
“Det blir mye til at jeg ser på ansiktsuttrykk.. Og en ting jeg har lagt merke til, er at folk ser så deprimerte ut.”
Han smilte for seg selv, lo litt.
“De er så gravalvorlige alle sammen. Det er ikke mange smil å se.”
Og han hadde jo rett, det var ikke så mange som så glade ut, enda det var en svært fin dag. Og jeg forsto jo at han syntes det var litt morsomt, her satt han med en pappkopp og all verdens stygge blikk og fordommer mot seg, også så han massevis av mennesker med skikkelig jobb, hus og badekar som så ut som om de ikke hadde det stort bedre enn ham selv.

Den dagen smilte jeg til hver eneste tigger på veien nedover Karl Johan. Og det føltes ikke bortkastet, selv ikke når de så etter fine ting i brosteinen.