Fantasybloggen

The Road,
by Cormac McCarthy.

Vintage, paperback.
2007.
287 sider.

Sivilisasjonen har kollapsa, og alt er aske. De overlevende har stort sett maktet å utrydde hverandre, da menneskekjøtt er det eneste kjøttet det er mulig å ta vare på. Ingenting vokser, ingenting gror, ingenting lever, med unntak av ett og annet menneske.

Gjennom ruinene av USA vandrer en far og hans sønn. De har overlevd i nord i litt under ti år, men har blitt tvunget til å innse at dersom de skal overleve, må de migrere sørover, der det kanskje er varmere. De følger en vei, eller kanskje snarere veien, og et gammelt veikart faren har funnet et eller annet sted. Slik han har funnet alt annet de bærer med seg.

De er alene, og når de en sjelden gang treffer mennesker tar de ikke kontakt, men gjemmer seg. For selv om faren ikke har hørt trommene på ei stund, tør han ikke ta sjansen på at blodsektene er døde. Dessuten, dersom de skulle komme over noe gammel sopp, et par hermetikkbokser med mat, eller noe annet spisende, vil det være enklere å dele det på to enn på flere.

Dette er ei bok som på mange måter minner ganske mye om Christopher F.B. Grøndals [i]104[/i]. Begge bøkene tematiserer desperasjon, motivasjon for å overleve og samfunnets kollaps. Og begge gjør det gjennom postapokalyptiske fortellinger der en far kjemper for å holde liv i seg og ungen sin. I tillegg er begge selvsagt skremmende gode bøker.

For dette er den type bok som får meg til å tenke at, ”Faen, ingen av favorittforfatterne mine kan egentlig skrive.” I alle fall ikke som McCarthy, som tilsynelatende ikke skriver en overflødig setning, og som er i stand til å tyne forholdsvis enkle, sobre og korte landskapsbeskrivelser fulle av håpløshet og mørke, der det er mest passende (og slike situasjoner er det nok av i denne boka), og ørsmå glimt av håp, når det en sjelden gang passer. I det hele tatt er McCarthy en utrolig effektiv forteller, som klarer å presse utrolig mye jævelskap inn på litt under tre hundre sider.

Ubehaglige bøker — og i tilfelle jeg ikke har gjort dette tydelig ennå, så er dette ei voldsomt ubehagelig bok å lese — er vanligvis også ganske tunge, med mye introspeksjon og forsøk på dyp filosofering over en fortapt livssituasjon. Ikke så med [i]The Road[/i]. Det er riktignok noe introspeksjon og sånt her også, men den er aldri langvarig, og den er aldri tung. Det er vanskelig for karakterene å finne tid til introspeksjon, og boka er alt for godt skrevet til å bli tung.

Denne boka er regna for å være en av de beste engelskspråklige romanene som ble utgitt i fjor, noe jeg godt kan forstå. Den [i]er[/i] virkelig så god!

10/10.

Grendel,
av John Gardner.

Gollancz Fantasy Masterworks, paperback.
1971.
123 sider.

[i]Beowulf[/i] regnes ofte for å være det britiske nasjonaleposet. Det er et episk dikt, sannsynligvis fra midten av det første årtusen en gang, og handler om hvordan den gotiske helten Beowulf kommer fra Sverige til Danmark eller Nord-Tyskland for å jakte ned og drepe mosnteret Grendel, som i tolv år har terrorisert hallen til den en gang så mektige kong Hrothgar.

[i]Grendel[/i] er fortellinga om monsteret. Hvordan det vokste opp i ei hule under en innsjø sammen med den gale mora si; hvordan det fant veien ut og begynte å spionere på den unge kong Hrothgar, og observere hvordan kongen samla riket sitt; hvordan det traff en drage, like gal som mora, men talefør, langt visere, og i stand til å skue både fortid, nåtid og framtid med perfekt klarhet; og hvordan det bestemte seg for å føre krig mot Hrothgar og folket hans, og slik fant sin plass i skaperverket.

Det er ei veldig kort fortelling, målt i antall sider, men den er kompakt. Den er fortalt fra synspunktet til Grendel, og veksler mellom et vanlig nåtidsnarrativ, tilbakeblikk, og tidvis ganske vill stream of consciousness. Slik får vi med oss både hva Grendel gjør, hva han, Hrothgar og Hrothgars frender har gjort, samt hva Grendel tenker. Og denne siste dimensjonen er antakeligvis den mest fascinerende.

For Grendel er gal. Naturligvis er han det. Han har vokst opp sammen med sin åndssvake mor, ser halvveis opp til en sinnsyk gammel drage som forteller ham ting hjernen hans ikke tåler, og han feiltolker det dragen sier og benytter seg av det i sin krig mot Hrothgar. En krig som for Grendel er en eksistensiell handling, og som i hans forkvakla tankeverden blir det som definerer ham, meningen med livet hans, og den eneste årsaken til at han ikke forsvinner fra verden som dugg for sola.

Rundt denne merkelige skikkelsen finnes andre karakterer, som naturligvis bare blir skildra slik Grendel ser dem, men som likevel framstilles overraskende klart og godt. Hvilket kan ha noe å gjøre med at minst halvparten av Grendels lallende tirader er spekulasjoner i hva slags vesener de er; Grendel er fullstendig besatt av det han prøver å tilintetgjøre.

[i]Grendel[/i] minner ganske mye om Store Guru Bringsværds [i]Minotauros[/i], som også handler om et sangmonster som er dømt til å bli drept av en helt, og som tilbringer sine dager med å tenke tilbake på livet sitt, og på dem som ikke er tilgjengelig for dem, de som frykter og hater dem. Grendel er riktignok hakket skarpere og en del ondere enn Bringsværds Minotaur, og det finnes nok av andre forskjeller mellom dem, men begge er sagnmonstre som i disse verkene får litt velfortjent oppmerksomhet. Bøkene om dem er dessuten begge gode.

9.0/10.

Gudenes Fall,
av Cornelius Jakhelln.

Cappelen, hardcover.
2007.
428 sider.

I år 1000 konverterte Island til kristendommen etter en avstemning på Alltinget. De norrøne gudene under ledelse av Odin anerkjente tidens tegn, og betalte noen jotner for å hjelpe dem med å flytte til Underheimen, under Nordsjøen, der de ville etablere et nytt Åsgård. Jotnene likte på sin side ikke helt tanken på å leve på jordoverflata uten arvefiendene sine, så de gravde ut et eget lite rike der nede. I de følgende århundrene har jotnenes sivilisasjon blomstra — i den grad det var mulig, deres begrensninger tatt i betraktning — gjennom utstrakt plyndring av skipsvrak, og salg av skipenes innhold til æsene. Æsene har i sin del av Underheimen fått tida til å gå med sladder, etterligning av mennesker, og smålig renkespill. Med unntak ac Odin. Han har sittet i Lidskjalv, observert både æser og mennesker, drukket fin cognac, filosofert sammen med dverg-sidekick’en sin, Hornbore, og nytt orkestermusikk.

Denne ordninga fungerte lenge fint for ham, men nylig har han begynt å spekulere i om ikke 995 år er lang nok tid å bo under jorda, og om han kanskje ikke burde ha gitt opp uten kamp? I tillegg begynner æsene å bli dekadente, mer opptatt av moter og det ukentlige stand-up-showet i Valhall enn noe annet. De er også i økende grad urolige, og de føler at lederen deres har forlatt og forrådt dem. Forståelig nok gjør dette Odin noe nervøs, så han sender Hornbore ut på ei reise til menneskenes verden, for å speide ut mulighetene til en Gjenkomst.

Boka er grovt sett oppdelt i tre deler. (I alle fall hvis jeg husker riktig; det er to-tre måneder siden jeg leste den, og jeg har ikke boka her for å sjekke.) Den første omhandler hovedsaklig livet i Den tredje Åsgård (den første lå i Norge, og den andre på Island), og mesteparten av dette er fortalt i et førstepersonsperspektiv, Odins. Han forteller oss om teoriene sine — den forfengelige gamle jævelen innbiller seg selvfølgelig at han er en filosof –, om forholdet sitt til de andre æsene, og en hel drøss andre ting. Denne første delen var stort sett det jeg likte best ved boka. Særlig fordi Jakhelln, innimellom alle Odins forfengeligheter, stakk inn et kapittel fortalt fra Friggs synspunkt, og et fra Lokes, og begge disse dreide måten jeg så på Odins egne POVer på. Selvsagt begynte jeg aldri å se på ham med Friggs bitre, hatefulle øyne, ei heller med Lokes gale, men innsiktsfulle syn på fangevokterne sine, men de bidro til å modifisere hvordan jeg så på Odin.

Den andre delen fortalte om Hornbores reise gjennom Jotunheimen til Island, og hans opplevelser som en Robbie Williams-etterligner i Reykjavik. Reisinga var best i denne delen, og den kunne tidvis minn litt om en slags pervertert og absurd [i]Gulliver’s Travels[/i], et inntrykk som ble forsterka av at jotnenes samfunn var en slags etterligning av menneskenes, bare forvridd og korrumpert — i alle fall fra et menneskes synspunkt. Robbie Williams-delen hadde også sin sjarm, men sammenligna med hva som kom før blekna det. Dessverre.

Så er det den tredje delen. Her blir Odin tvunget til å møte en gammel og en ny fiende, og alle bokas mange konflikter fullbyrdes. Denne delen var heller ikke uten en viss sjarm, men jeg syntes likevel den var svak. Jakhelln hadde snegla seg vei gjennom de første delene av boka — noe jeg ikke holder mot ham, for som sagt så syntes jeg disse var særdeles gode — og så skynder han seg gjennom slutten. I tillegg er denne delen også den hvor Jakhellns tidvis noe infantile humor er mestframtredende, hvilket ikke akkurat gjør ting bedre. (Men for å sitere Jakhellns Odin, ”Menkseli humor er lite annet enn tiss, bærsj, og intersubjektivitetsfenomenologi.”)

Slutten var til gjengjeld et formidlende punkt.

Såh. Det var stort sett innholdet. La oss ta en kikk på forma.

Det kanskje mest distinkte trekket ved boka er måten den er skrevet på. Jakhelln transkriberer for det meste dialketa si temmelig direkte, og tar få eller ingen hensyn til standardisert norsk grammatikk. Dette kan virke avskrekkende på noen — jeg vet det gjorde det for meg — men det tar egentlig ikke lenge før man lærer å gjenkjenne ordbildene i transkriberinga hans, og måten det hele er skrevet på bidrar ganske enkelt til å styrke inntrykket av at dette er Odins historie — fortalt av ham selv, skrevet ned på et språk han kan kan snakke, med bokstaver han bare kjenner fonemene, eller i det minste allofonene til. Dette inntrykket styrkes ytterligere av Friggs kapittel, som er skrevet i et plettfritt, konservativt bokmål, Lokes, sskrevet i et fullstendig kaotisk dansk-norrønt-norsk, og narrasjonen av Hornbores reise, som også er skrevet i feilfritt norsk.

Selv om jeg har brukt mye mer tid enn jeg vanligvis gjør på å peke på elementer av boka jeg ikke likte, så kan jeg ikke si det er en dårlig roman. Den første delen, som utgjør omtrent halvparten av boka, er for seg selv grunn nok til å lese dette, og resten er underholdende og fascinerende, til tross for at den er betydelig svakere. Det eneste jeg syntes var direkte svakt var kapitlene til Olav Digre, hvis eneste formildende omstendighet var framstillinga av Kong Harald.

Så hvis du synes noe av dette hørtes interessant ut, prøv boka. Jeg tror den burde være tilgjengelig stort sett over alt, ettersom den — fortjent — vant Gyldendals ”store romankonkurranse” nå i vår.

7.5/10.

Gloriana,
av Michael Moorcock

1978/1993 — Vinner av World FantasyAward for beste roman.
368 sider, paperback, Gollancz Fantasy Masterworks.

Dronning Gloriana hersker over Albion, et europeisk kongedømme hvis imperium og lydriker dekker halve kloden. Hun har hjelp av en av sin fars gamle rådgivere, fyrst Montfallcon, som nesten på egenhånd har skapt en ny gullalder i riket etter å ha drevet gale kong Hern til selvmord. Glorianas styre karakteriseres av en idealistisk humanisme; Montfallcon har formet henne til å motarbeide kriger, mislike tortur og dødsstraff, og sette ære og godhet høyt. Men samtidig vet Montfallcon at statsmannskunst ofte krever at noen få lider for de manges overlevelse, og at man ikke alltid kan følge lovene man selv gir. Han vet også at dersom man er åpen om denne dobbeltmoralen, vil det undergrave ens legitimitet. Han tar seg derfor av alle slike oppgaver selv, gjennom sin kompetente mesterspion — Quire. Men hva skjer når Montfallcon støter fra seg Quire?

[i]Gloriana[/i] er ikke fantasy per se. Her er ingen magi, ingen intelligente vesener som ikke er mennesker, ingen guder — i det hele tatt, ingen overnaturlige elementer. Men romanen har utvilsomt fantastiske elementer, hovedsaklig i det at den beskriver en alternativ virkelighet, som tilsynelatende er annerledes enn vår helt fra tidlig oldtid. Slik får vi en verden tilsynelatende uten de store monoteistiske religionene, der England (Albion er et gammelt navn på England) allerede i en sen renessanse dominerer hele verden, med Polen, Tartary og Arabia som de store konkurrentene. Som mer enn gjennomsnittlig historieinteressert var dette en av trekkene ved romanen som fascinerte meg mest; å se hvordan Moorcock konstruerte en troverdig og bunnsolid alternativ historisk utvikling.

Noe annet som fengsla meg var plottet, og de mange små subplottene knytta opp til dette. I [i]Gloriana[/i] får vi servert hoffintriger og stormaktspolitiske konflikter på løpende bånd, samt elegante løsninger på disse. Plottet er som regel både underholdende og spennende, men det var en sekvens midt inne i romanen som gikk litt langtsomt, da det var frustrerende å se hvor impotent Montfallcon var uten Quire, og hvor handlingslammet Glorianas hoff ble av skjulte, indirekte angrep. Det var naturligvis effektfullt å følge med på, men likevel frustrerende.

Når jeg hører begrepet ”hoff” blir jeg automatisk litt skeptisk. Jeg ser for meg store, kompliserte karaktergallerier, med påfølgende forvirring og irritasjon. Men i [i]Gloriana[/i] var ikke dette noe problem. Mesteparten av handlinga foregikk i Glorianas palass utenfor London, med noen få scener enten inne i selve London by eller like i nærheten, og selv om det ble introdusert cirka et par-tre dusin karakterer i løpet av de 368 sidene, så var det bare omtrent et par håndfuller av disse man trengte huske noe særlig om. De fleste andre holdt det som regel å huske navnet på, og sånn omtrentlig hvor de befant seg i hoffets hierarki, ettersom handlingene deres i alle hovedsak var betydelig viktigere enn posisjonenen deres.

Når det gjelder selve karakterene så var de i det store og hele godt utvikla. Alle — fra Montfallcon med den mørke fortida og frykten for tyranniet, til Gloriana og hennes kvaler der hun slites mellom embetets krav og sine egne lengsler — gis tilstrekkelig motivasjon og dybde, og med mulig unntak av Quire — som tidvis framstilles som en aldri så liten smule gal — er det er det ingen karakterer som føles urealistiske. Enkelte av dem er til og med sympatiske.

Til syvende og sist er [i]Gloriana[/i] en ganske interessant studie av statsstyrets kunst, og hva som skjer når enkelte idealer overvurderes i forhold til andre. Ikke nødvendigvis blant de beste bøkene jeg har lest, men utvilsomt verdt tida jeg brukte på den. Kan til en viss grad anbefales til alle som setter pris på det politiske spillet i blant annet [i]A Song of Ice and Fire[/i], selv om det i [i]Gloriana[/i] naturligvis ikke blir like innfløkt og omfattende, plassbegrensningene tatt i betraktning.

Og siden jeg plutselig fikk lyst til å begynne å gi bøkene jeg leser karakterer: [b]8.0/10.[/b]

104,
av Christopher F.B. Grøndal

Aschehough, hardcover.
2006.
232 sider.

Sola har utvida seg, og jorda er ubeboelig. For å unnslippe har store deler av menneskeheten rømt til Europa, en av Jupiters måner. Men alle vet at dette bare er et midlertidig stoppested; snart vil solas varme brenne også dette hjemmet. Derfor har et gigantprosjekt blitt satt i gang, bygginga av et romskip som skal kunne ta omtrent tre millioner mennesker, og slik redde menneskeheten.

Men det bor mye mer enn bare tre milioner på Europa, og nå, når ryktene har begynt å gå om at skipet snart er ferdig, samtidig som solas varme blir mer og mer påtrengende for hver dag som går, begynner folk å bli desperate. For det er ikke bare-bare å komme seg på listene over de som skal få være med på skipet, man må være nyttig, og for å vise at man er nyttig må man først komme seg inn i den strengt bevokta byen hvor romskipsadministrasjonen holder hus.

[i]104[/i] er ei sterk bok, og det tok meg ikke lang tid å få sympati med hovedpersonen, som forsøker å skaffe seg og dattera plasser ombord, samtidig som han prøver å tjene til det daglige brød i byens etter hvert mer og mer kaotiske gater. Det er godt skrevet, og utelatelsen av årstall bidro til at jeg enklere kunne ”suspend disbelief”, ved at jeg slapp å sitte å tenke sånne tanker som for eksempel, ”Hæ? Sola kan da ikke slukke [i]så[/i] snart?” I det store og hele var Grøndahl god til å holde seg unna teknobabbelet, så selv om de fleste av de få karakterene som får noe mer enn en overfladisk behandling er ganske høyt oppe i systemet, og dermed daglig involvert i avanserte oppgaver, så går han seg ikke bort i teknikken.

Når det gjelder karakterene, så var de alle godt skrevet. Riktignok er hele boka skrevet i en ganske minimalistisk form (i alle fall sånn jeg husker det; det er to måneder siden jeg leste den nå), så det er ikke all verden vi får vite om dem, men de framstår likevel som realistiske, psykologiske portretter, og det var nesten så jeg enklete ganger ble mer opptatt av individenes sjebne enn av menneskehetens.

For ting går selvfølgelig til helvete, og som sultne hunder springer menneskene i strupen på hverandre. Kollektivet bryter sammen, og bare individene står tilbake. Noen av dem samarbeider riktignok, men det er hovedsaklig bare for å overleve.

Selv om den har skarp konkurranse fra [i]Gudenes fall[/i] vil jeg påstå at dette er den beste norske boka jeg har lest i år. Greit nok, det er ikke mer enn fem av dem, eller noe sånt, men likevel. Dette var så intenst, så desperat og så stramt — ikke en eneste scene eller detalj virka overflødig — at jeg gledelig kan konkludere at norsk science fiction fortsatt lever i beste velgående, også utenfor De Store Guruenes verker.

8.5/10.

Elric
av Michael Moorcock

Utgitt av Gollancz Fantasy Masterworks i 2003. Består av:
The Dreaming City, 1961, 36 s.
While The Gods Laugh, 1962, 37 s.
The Stealer of Souls, 1962, 46 s.
Kings in Darkness, 1962, 36 s. (Skrevet sammen med James Cawthorn.)
Caravan of Broken Dreams, 1962, 36 s.
Stormbringer, 1965, 225 s.

Les resten av dette innlegget »

The Drawing of the Dark
av Tim Powers

Først utgitt i 1979
328 sider
Gollancz Fantasy Masterworks, 2002

Les resten av dette innlegget »

The Dispossessed
av Ursula Le Guin

Først utgitt i 1974.
319 sider.
Gollancz SF Masterworks.
Vant både Nebula- og Hugo-prisen i 1975.

Les resten av dette innlegget »

“Stardust” av Neil Gaiman (anmeldt av meg tidligere på denne siden) er blitt oversatt til norsk og utgitt på Kagge forlag. Det lukter utnyttelse av filmen som skal ha premiere i mars av dette, men så lenge flere lesere får tilgang til Gaimans herlige lille bok, er vel ikke det så farlig.

Boka ble anmeldt i Dagbladet på mandag, og selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i Kurt Hanssens påstand om at dette er “fantasy for voksne” (forstå meg rett, jeg er enig i at boka også kan leses av voksne, men for meg er dette først og fremst ei bok for aldersgruppa 14-35), kan jeg ikke gjøre annet enn å helhjerta slutte opp om spørsmålet han avslutta anmeldelsa si med:

“Og nå er det vel også lov til å håpe at Kagge får oversatt Neil Gaimans virkelige mesterverk, romanen «American Gods» fra 2001?”

Men til det skjer kan vi nyte “Stjernestøv”: Ei bok som er så bra at jeg vurderer å utsette min skrantne studentøkonomi for byrden ved å kjøpe den (en gang til).

“Den brysomme mannen” var en flott norsk film. Kanskje en av de beste norske jeg har sett.

Les resten av dette innlegget »