Gene Wolfes “The Shadow of the Torturer”

Gene Wolfes
”The Shadow of the Torturer” (TSotT), første del i serien ”The Book of the New Sun”
1980, 210 sider, Orb

Severian er lærling i Torturistlauget, og har vært det siden han var en liten guttunge, og han har ingen minner fra livet før han kom til torturistenes tårn i Citadellet. Han er en forholdsvis intelligent ung mann, men han mangler en utdannelse utover grunnleggende kunnskaper om lesing, skriving, historie, religion og samfunnsliv. Samtidig har han, som en konsekvens av et liv levd i torturisttårnets isolerte verden, nesten ingen kjennskap til livet utenfor Citadellets murer. Det han imidlertid har kjennskap til er tortur og drap, og det går ikke lang tid i boka før han kan slutte seg til svennenes rekker. Men frøene til Severians ulykke er allerede sådd. I flere måneder har han holdt adelskvinna Thecla, en av Autarchens gisselkonkubiner, med selskap mens hun har ventet på bud om hvorvidt hennes søsters kontakt med opprøreren Vodalus vil føre til at hun dømmes til døden. I disse månedene har hun og Severian lest til hverandre fra legendesamlinger og andre bøker Severian har hentet i Citadellets bibliotek, og Severian har slik fått kjennskap til dypere historie, filosofi og teologi. Han forelsker seg naturligvis i henne — selv om han jevnlig har blitt sendt til et av byens beste bordeller for å unngå at Thecla forfører ham — og da det endelig kommer bud om at henrettelsen av Thecla skal begynne bryter Severian sammen, og han støtes ut av Lauget. De skaffer ham imidlertid en jobb som vanlig skarpretter i en by langt mot nord, og han tillates fortsatt å bruke Laugets uniform og våpen. Dette skjer omtrent halvveis i boka, og den siste halvdelen beskriver ferden hans gjennom millionbyen Nessus, som Citadellet ligger i de søndre delene av. Severian bruker over ei halv uke på å komme seg til en av de nordlige portene. På veien blir han utsatt for et komplott, og han skaffer seg reisevenner som skal samme veien som han selv, av forskjellige årsaker.

Det er ingen egentlig slutt i denne boka. Den slutter nokså brått, i en slags cliffhangersituasjon, og sett i lys av det relativt lave actioninnholdet og bokas korte varighet, kunne den godt vært lengre. Den kunne til og med ha vært utgitt i samme bind som etterfølgeren, ”The Claw of the Conciliator”, noe den også er i utgaven jeg leser (”Shadow & Claw”).

TSotT er ingen bok for mainstreamen. Selv om det nok kan argumenteres for at den tilhører fantasyens mainstreamkanon, er det nok for lite action og for mange indre monologer (boka er skrevet i tilbakeskuende førstepersonsperspektiv; Severian sitter som eldre mann og gjenforteller livet sitt i en slags historiebok) i boka til at den appellerer til den store majoriteten av fantasylesere. Selv jeg, som i utgangspunktet var veldig velvillig innstilt og som stort sett likte både det rolige tempoet og de filosoferende indre monologene, syntes at det av og til ble litt vel kjedelig — for eksempel da Severian og ei kvinne han møter i byen tilbringer seks eller sju av bokas trettifem kapitler i Nessus’ botaniske hage.

Men Wolfe skriver en overbevisende og fascinerende prosa. Severian er en fascinerende karakter, og han er også den eneste vi virkelig blir kjent med; boka er kort, og førstepersonsperspektivet begrenser andre karakterers mulighet til å eksponere seg, i tillegg til at de fleste andre karakterene er veldig mystiske. Settingen er aldeles overveldende; forestill dere en slags 1400-tallsteknologisk verden, men med enkelte pistoler og kanoner, med delvis kunnskap om interplanetariske reiser, med fabeldyr (og -planter!) som er så originale og groteske at du som leser knapt klarer å forestille deg dem — og du begynner å nærme deg settingen i ”The Book of the New Sun”. Videre inneholder boka flere klarsynte observasjoner av virkeligheten (hvis du har tilgang til boka anbefaler jeg spesielt sammenligninga mellom forfattere og skarprettere på side 196-7), som bidrar til å løfte boka opp fra middelmådighetens bunnløse dyp. Wolfes skrivemåte forhindrer også filosofien fra å bli fullstendig uforståelig; han bruker ofte metaforer, men han lar i motsetning til for eksempel Bakker sjelden metaforene stå ukommentert. Han unngår slik at innsiktene han tilbyr leseren bare blir en suppe av dårlige bilder og abstrakte paralleller.

Dette høres kanskje ikke så veldig lovende ut for majoriteten av dere, men dersom du er interessert i fantasyens historie, eller dersom du er interessert i inspiratorene til dagens fantasyforfattere (både Erikson og Mievillé, og tidvis også Martin, er tydelig influert av Wolfe), vil jeg på det sterkeste anbefale denne.