El Laberinto del Fauno

Strålende low, dark fantasy i filmform fra Guillermo del Toro.

1944: Francos fascister har vunnet den spanske borgerkrigen, men noen opprørere holder fortsatt stand i landets skoger og fjell, i håp om at den nylig gjennomførte allierte invasjonen av Normandie vil medføre at Franco vil bli styrta ganske snart. Til et av de siste opprørske områdene kommer Ofelia, ei jente i 11-årsalderen. Faren hennes er død, og mora har gifta seg igjen med en fascistisk kaptein. Hun er vant til å bo i byen, så det er ikke lett for henne å tilpasse seg den øde forlegningen hvor Kapteinen er kommandant. Det blir ikke lettere av at hennes nye stefar er en sadistisk og brutal mann, som ikke kvier seg for å slå bønder i hjel dersom han mistenker dem for å være ”røde” eller hvis de ikke viser ham respekt. Heldigvis har hun med seg en tjukk bunke eventyrbøker, og hun søker ofte tilflukt i disse.

Eventyrene blir imidlertid litt vel påtrengende da noe hun er overbevist om at er en fe, leder henne inn i en eldgammel labyrint like ved forlegningen. Det blir heller ikke bedre av at hun der treffer en faun som påstår at hun egentlig er ei gjenfødt prinsesse fra et underjordisk rike, som rømte derfra for flere tusen år siden. Han lover henne imidlertid en sjanse til å slippe unna den grusomme hverdagen: Dersom hun utfører visse oppgaver for ham før fullmåne, vil hun kunne dra tilbake til sine virkelige foreldres rike.

Parallelt med dette fortelles historien om et desperat og håpløst opprør mot et autoritært regime, sett gjennom øynene til Mercedes, husholdersken i Kapteinens forlegning. Det er i denne parallelle fortellingen filmens mest gruoppvekkende scenes finnes, da Kapteinen flere ganger torturerer opprørere i kjelleren under huset Ofelia og mora bor i. Disse scenene fungerer som en slags kontrast til Ofelias underlig vakre drømmeverden, selv om heller ikke denne er fri for blodig vold.

”El Laberinto del Fauno” er på mange måter en barnefilm for voksne, innen sjangrene dark og low fantasy. Den handler om et barn, den har en barnefilms eskapistiske plott, og en barnefilms moral, men samtidig er den mørk, dyster, voldelig, og alvorlig, og det er i stor grad opp til seeren å avgjøre om den endre lykkelig eller ikke. Denne kombinasjonen er særdeles vellykka, og den tupper deg litt i de metaforiske ballene samtidig som den trekker deg inn i en ukjent verden, som kanskje ikke er så ukjent likevel. Fantasy akkurat slik jeg liker det.

Karakterene er troverdige og konsistente, selv om jeg ikke er helt sikker på hva jeg synes om forsøket på å forklare Kapteinens oppførsel med at han hadde en slem far, og skuespillerne gjør en god jobb i å framstille dem. Plottet er også godt; det trakk meg faktisk så langt inn at jeg glemte den veldig direkte frampekende introen helt til den kom igjen, i en av filmens siste scener.

Guillermo del Toro har virkelig skutt gullfuglen her, og jeg har ingen problemer med å belønne denne filmen med en sterk 9.0/10.

Denne anmeldelsen er også postet her, i en (mye dårligere) engelsk versjon.