‹ El Laberinto del Fauno  •  Den Brysomme Mannen ›

Blade Runner

10. februar 2007 in Film avDread Pirate Terje | 1 kommentar

(Engelsk versjon.)

“Los Angles, 2019.” Slik begynner det jeg liker å kalle en av historiens beste science fiction-filmer. Dystopisk, filosofisk, spennende — “Blade Runner” (director’s cut) er alt dette, og mer til.

“Los Angeles, 2019.” Fire androider av merket Nexus 6, eller Replicanter, perfekte etterligninger av mennesker med unntak av deres forventa levetid på fire år i tillegg til visse “forbedringer”, har rømt fra en utenomjordisk koloni. De har kommet til en falleferdig Jord for å finne skaperen sin, i det håp at de skal klare å tvinge ham til å øke levealderen deres. De menneskelige myndighetene, på den andre sida, ser på dem som farlige terrorister, og sender en pensjonert Blade Runner — en profesjonell Replicant-jeger — ved navn Rick Deckard for å “tilbakekalle” dem. Under jakta treffer han også på Rachael, en Replicant som tror hun er et menneske, fordi Dr. Tyrell, Replicant-makeren, har lagt inn sin nieses minner i Rachaels hukommelse.

Til sammen blir alt dette til en utrolig rik historie. Det framtidige Los Angeles er mer som en noir versjon av New York enn vårt vanlige bilde av LA: Det er mørkt, det er regnvær, det er overbefolka, og det er dekadent. (Ok, den siste der er vel strengt tatt en del av våre forestillinger om det vanlige LA også, men dere forstår poenget.) Kulissene — som er bygd, uten noen som helst dataanimasjon, men med enten modeller eller vanlige fysiske kulisser — er så detaljerte og så smertefullt livaktige at en nesten får følelsen av å være der handligna finner sted, og det virker alt mye mer virkelig enn noen CGI-verden jeg kan huske å ha sett.

Klissene bidrar slik til å forsterke følelsen seeren får av at vi har ødelagt miljøet noe helt forferdelig, i tillegg til at samfunnet også er temmelig herpa. Plottet bidrar til å utype dette inntrykket ytterligere. Filmen er fylt med en stemning av moralsk tvetydighet, og du vet aldri helt hvem som er “snille” og hvem som er “slemme”. Personlig måtte jeg konkludere med at ingen egentlig var gode eller onde; så godt som alle var både óg. Deckard, for eksempel, følger ordre og utrydder robotterrorister, men jeg fikk aldri noe inntrykk av at han gjorde noe som var riktig, og det tror jeg heller ikke han syntes. Han jakta tross alt på vesner som var så like oss både fysisk og mentalt at de likså godt kunne ha vært vanlige mennesker. Og Replicantene, på sin side, hva med dem? De var blitt skapt av mennesker, og de hadde utført noen forholdsvis grusomme gjerninger for å komme seg til Jorda, men var virkelig disse gjerningene nødvendigvis noe verre enn de som var blitt gjort mot dem? De var dyrka, grodd, som billig (slave-) arbeidskraft, for å utføre oppgaver menneskene ikke takla. De var perfekte kopier av mennesker, men de ble skapt uten noen følelser, siden følelser reduserte kontrollen mennskene hadde over dem. Og siden følelser uunngåelig dukker dukker opp, som sopp etter regn, var levetida deres begrensa til fire år. Så har du Rachael, Replicanten som ikke engang visste at hun var en — hun hadde følelser, minner, meninger, en følelse av et selv — og likevel fikk Deckard ordre om å finne og “tilbakekalle” henne. Så hadde ikke disse skapningene en slags rett til å gjøre opprør? Og når Replicantene hadde nådd Rachaels stadie: Hvilke reelle forskjeller var det da mellom henne og en vanlig kvinne?

Som du forstår hadde disse androidene et voldsomt mangfold av potensielle tolkinger latent i seg. De kan sees som en sosial metafor for undertrykte grupper, og da kanskje spesielt en slags arbeiderklasse (selv om dene metaforen nok er mer relevant sett fra et 1800-tallsperspektiv). Eller de kan forstås som en metafor for menneskehetens ansvar for vitenskapen og teknologien vi utvikler. Bare for å nevne et par.

Som en bonus var Vangelis’ soundtrack bedre enn jeg frykta, og hele pakka ga meg lyst til å lese “Do Android Dream of Electric Sheep”.

Før jeg så filmen var jeg bekymra for at den ville bli en skuffelse, så jeg senka forventningene mine en del. Men jeg tror ikke egentlig det var behov for dét. For dette er noe av det beste jeg har sett på ei stund. Eller i det minste godt nok til en 10/10.

Tagg: