Den Brysomme Mannen

“Den brysomme mannen” var en flott norsk film. Kanskje en av de beste norske jeg har sett.

En gammel og slitt buss frakter Andreas til en stengt bensinstasjon i en vulkansk ørken. Der blir han plukket opp av en bil, som kjører ham til Byen, en ren, pen og ryddig storby. Han får en leilighet og en jobb, og han lever lenge et vanlig 8-16-liv. Men han synes at noe mangler. Han blir ikke full av spriten. Maten smaker ikke. Det er ingen unger i gatene. Han ser en selvmorder spasere rundt i byen dagen etter at han så selvmorderens lik henge spidda på et gjerde. Alt dette forstyrrer ham voldsomt, men han tilter først skikkelig da han kutter av seg en pekefinger i en papirskjærer, bare for å føle noe. For da han våkner opp etter å ha svimt av, er fingeren like hel.

Resten av filmen viser hvordan den stadig mer utilpasse Andreas må forholde seg til overstrømmende vennlige og imøtekommende kolleger, som aldri viser ekte følelser. Alle snakker nesten utelukkende om interiørdesign og oppussing, og da han prøver å snakke med samboeren sin om uroen han føler, blir hun irritert (en av de få sterke følelsesutbruddene i hele filmen) og begynner å snakke om at hun vil pusse opp stua. Da han senere slår opp med henne og forteller henne at han har funnet en annen, bekymrer hun seg bare for at de skal ha gjester neste lørdag, og hvordan det skal gå dersom Andreas ikke er der.

Hele filmen er gjennomsyra av en atmosfære av frykt for å bryte med normene, for å skille seg ut, for å åpne seg for andre. Alle samtaler er overfladiske, det samme er alle forhold. Alle anstrenger seg for å bli godt likt av alle, samtidig som de gjør det de kan for å tilpasse seg samfunnets konformitet. Andreas og et par andre er de eneste vi ser som ikke følger denne trenden, og de blir frosset ut av de andre med en gang det blir klart at de ikke er som alle andre.

Ingenting blir forklart i denne filmen. Ikke hvor innbyggerne i byen kommer fra, ikke hvem som sender dem dit, ikke hva de gjør der, ingenting. Heller ikke hvordan det er mulig at tunnelen Andreas borer i en kjeller ender opp i noe som ser ut som en andreetasje i en helt annen verden. Eller hvor det blir av bussen som frakter nye innbyggere til den falleferdige bensinstasjonen. Funksjonærvaktmesterne som passer på byen blir heller ikke forklart. Jeg må innrømme at jeg vanligvis er glad i forklaringer. Jeg liker å ha alle fakta på bordet, slik at jeg bedre kan forstå hva som foregår. Men her er det ikke så farlig. Undring ble for meg viktigere enn forklaringer, og jeg har overhode ingen interesse for teoriene jeg så de diskuterte på IMDb, om hvorvidt Byen er Helvete eller Skjærsilden, og sånne ting. For ved siden av undringa var det skildringa av selve bylivet som interesserte meg. Dette forekom meg som en slags fordreid og overdreven utgave av dagens samfunn, og da ble implikasjonene av dette viktigere enn hvordan Byen var organisert og hvem som sto bak den og hvorfor.

“Den Brysomme Mannen” er flott filma, og de sterile bylandskapene er lyssatt pÃ¥ en mÃ¥te som gir hele Byen et grÃ¥tt og tekkelig utseende, noe som klart bidrar til Ã¥ øke effekten av de virkelig blodige scenene. Som da Andreas ser mannen som er spidda pÃ¥ et gjerde. Eller da han kutter av seg en finger. Eller da han blir overkjørt av t-banen og kommer hjem til samboeren som et eneste stort sÃ¥r. Disse scenene var faktisk sÃ¥ forstyrrende at middagen min neste kom opp igjen.

Den eneste innsigelsen jeg har mot filmen var at den et par ganger kunne være litt langdryg, men disse fasene gikk fort over. Det gikk sjelden lange periodene mellom hver gang det skjedde noe uforutsett og overraskende, så filmen ble aldri kjedelig.

Som sagt, en av de beste norske filmene jeg har sett. 9.0/10.