En gammel og slitt buss frakter Andreas til en stengt bensinstasjon i en vulkansk ørken. Der blir han plukket opp av en bil, som kjører ham til Byen, en ren, pen og ryddig storby. Han får en leilighet og en jobb, og han lever lenge et vanlig 8-16-liv. Men han synes at noe mangler. Han blir ikke full av spriten. Maten smaker ikke. Det er ingen unger i gatene. Han ser en selvmorder spasere rundt i byen dagen etter at han så selvmorderens lik henge spidda på et gjerde. Alt dette forstyrrer ham voldsomt, men han tilter først skikkelig da han kutter av seg en pekefinger i en papirskjærer, bare for å føle noe. For da han våkner opp etter å ha svimt av, er fingeren like hel.

Resten av filmen viser hvordan den stadig mer utilpasse Andreas må forholde seg til overstrømmende vennlige og imøtekommende kolleger, som aldri viser ekte følelser. Alle snakker nesten utelukkende om interiørdesign og oppussing, og da han prøver å snakke med samboeren sin om uroen han føler, blir hun irritert (en av de få sterke følelsesutbruddene i hele filmen) og begynner å snakke om at hun vil pusse opp stua. Da han senere slår opp med henne og forteller henne at han har funnet en annen, bekymrer hun seg bare for at de skal ha gjester neste lørdag, og hvordan det skal gå dersom Andreas ikke er der.

Hele filmen er gjennomsyra av en atmosfære av frykt for å bryte med normene, for å skille seg ut, for å åpne seg for andre. Alle samtaler er overfladiske, det samme er alle forhold. Alle anstrenger seg for å bli godt likt av alle, samtidig som de gjør det de kan for å tilpasse seg samfunnets konformitet. Andreas og et par andre er de eneste vi ser som ikke følger denne trenden, og de blir frosset ut av de andre med en gang det blir klart at de ikke er som alle andre.

Ingenting blir forklart i denne filmen. Ikke hvor innbyggerne i byen kommer fra, ikke hvem som sender dem dit, ikke hva de gjør der, ingenting. Heller ikke hvordan det er mulig at tunnelen Andreas borer i en kjeller ender opp i noe som ser ut som en andreetasje i en helt annen verden. Eller hvor det blir av bussen som frakter nye innbyggere til den falleferdige bensinstasjonen. Funksjonærvaktmesterne som passer på byen blir heller ikke forklart. Jeg må innrømme at jeg vanligvis er glad i forklaringer. Jeg liker å ha alle fakta på bordet, slik at jeg bedre kan forstå hva som foregår. Men her er det ikke så farlig. Undring ble for meg viktigere enn forklaringer, og jeg har overhode ingen interesse for teoriene jeg så de diskuterte på IMDb, om hvorvidt Byen er Helvete eller Skjærsilden, og sånne ting. For ved siden av undringa var det skildringa av selve bylivet som interesserte meg. Dette forekom meg som en slags fordreid og overdreven utgave av dagens samfunn, og da ble implikasjonene av dette viktigere enn hvordan Byen var organisert og hvem som sto bak den og hvorfor.

“Den Brysomme Mannen” er flott filma, og de sterile bylandskapene er lyssatt på en måte som gir hele Byen et grått og tekkelig utseende, noe som klart bidrar til å øke effekten av de virkelig blodige scenene. Som da Andreas ser mannen som er spidda på et gjerde. Eller da han kutter av seg en finger. Eller da han blir overkjørt av t-banen og kommer hjem til samboeren som et eneste stort sår. Disse scenene var faktisk så forstyrrende at middagen min neste kom opp igjen.

Den eneste innsigelsen jeg har mot filmen var at den et par ganger kunne være litt langdryg, men disse fasene gikk fort over. Det gikk sjelden lange periodene mellom hver gang det skjedde noe uforutsett og overraskende, så filmen ble aldri kjedelig.

Som sagt, en av de beste norske filmene jeg har sett. 9.0/10.

“Los Angles, 2019.” Slik begynner det jeg liker å kalle en av historiens beste science fiction-filmer. Dystopisk, filosofisk, spennende — “Blade Runner” (director’s cut) er alt dette, og mer til.

“Los Angeles, 2019.” Fire androider av merket Nexus 6, eller Replicanter, perfekte etterligninger av mennesker med unntak av deres forventa levetid på fire år i tillegg til visse “forbedringer”, har rømt fra en utenomjordisk koloni. De har kommet til en falleferdig Jord for å finne skaperen sin, i det håp at de skal klare å tvinge ham til å øke levealderen deres. De menneskelige myndighetene, på den andre sida, ser på dem som farlige terrorister, og sender en pensjonert Blade Runner — en profesjonell Replicant-jeger — ved navn Rick Deckard for å “tilbakekalle” dem. Under jakta treffer han også på Rachael, en Replicant som tror hun er et menneske, fordi Dr. Tyrell, Replicant-makeren, har lagt inn sin nieses minner i Rachaels hukommelse.

Til sammen blir alt dette til en utrolig rik historie. Det framtidige Los Angeles er mer som en noir versjon av New York enn vårt vanlige bilde av LA: Det er mørkt, det er regnvær, det er overbefolka, og det er dekadent. (Ok, den siste der er vel strengt tatt en del av våre forestillinger om det vanlige LA også, men dere forstår poenget.) Kulissene — som er bygd, uten noen som helst dataanimasjon, men med enten modeller eller vanlige fysiske kulisser — er så detaljerte og så smertefullt livaktige at en nesten får følelsen av å være der handligna finner sted, og det virker alt mye mer virkelig enn noen CGI-verden jeg kan huske å ha sett.

Klissene bidrar slik til å forsterke følelsen seeren får av at vi har ødelagt miljøet noe helt forferdelig, i tillegg til at samfunnet også er temmelig herpa. Plottet bidrar til å utype dette inntrykket ytterligere. Filmen er fylt med en stemning av moralsk tvetydighet, og du vet aldri helt hvem som er “snille” og hvem som er “slemme”. Personlig måtte jeg konkludere med at ingen egentlig var gode eller onde; så godt som alle var både óg. Deckard, for eksempel, følger ordre og utrydder robotterrorister, men jeg fikk aldri noe inntrykk av at han gjorde noe som var riktig, og det tror jeg heller ikke han syntes. Han jakta tross alt på vesner som var så like oss både fysisk og mentalt at de likså godt kunne ha vært vanlige mennesker. Og Replicantene, på sin side, hva med dem? De var blitt skapt av mennesker, og de hadde utført noen forholdsvis grusomme gjerninger for å komme seg til Jorda, men var virkelig disse gjerningene nødvendigvis noe verre enn de som var blitt gjort mot dem? De var dyrka, grodd, som billig (slave-) arbeidskraft, for å utføre oppgaver menneskene ikke takla. De var perfekte kopier av mennesker, men de ble skapt uten noen følelser, siden følelser reduserte kontrollen mennskene hadde over dem. Og siden følelser uunngåelig dukker dukker opp, som sopp etter regn, var levetida deres begrensa til fire år. Så har du Rachael, Replicanten som ikke engang visste at hun var en — hun hadde følelser, minner, meninger, en følelse av et selv — og likevel fikk Deckard ordre om å finne og “tilbakekalle” henne. Så hadde ikke disse skapningene en slags rett til å gjøre opprør? Og når Replicantene hadde nådd Rachaels stadie: Hvilke reelle forskjeller var det da mellom henne og en vanlig kvinne?

Som du forstår hadde disse androidene et voldsomt mangfold av potensielle tolkinger latent i seg. De kan sees som en sosial metafor for undertrykte grupper, og da kanskje spesielt en slags arbeiderklasse (selv om dene metaforen nok er mer relevant sett fra et 1800-tallsperspektiv). Eller de kan forstås som en metafor for menneskehetens ansvar for vitenskapen og teknologien vi utvikler. Bare for å nevne et par.

Som en bonus var Vangelis’ soundtrack bedre enn jeg frykta, og hele pakka ga meg lyst til å lese “Do Android Dream of Electric Sheep”.

Før jeg så filmen var jeg bekymra for at den ville bli en skuffelse, så jeg senka forventningene mine en del. Men jeg tror ikke egentlig det var behov for dét. For dette er noe av det beste jeg har sett på ei stund. Eller i det minste godt nok til en 10/10.

1944: Francos fascister har vunnet den spanske borgerkrigen, men noen opprørere holder fortsatt stand i landets skoger og fjell, i håp om at den nylig gjennomførte allierte invasjonen av Normandie vil medføre at Franco vil bli styrta ganske snart. Til et av de siste opprørske områdene kommer Ofelia, ei jente i 11-årsalderen. Faren hennes er død, og mora har gifta seg igjen med en fascistisk kaptein. Hun er vant til å bo i byen, så det er ikke lett for henne å tilpasse seg den øde forlegningen hvor Kapteinen er kommandant. Det blir ikke lettere av at hennes nye stefar er en sadistisk og brutal mann, som ikke kvier seg for å slå bønder i hjel dersom han mistenker dem for å være ”røde” eller hvis de ikke viser ham respekt. Heldigvis har hun med seg en tjukk bunke eventyrbøker, og hun søker ofte tilflukt i disse.

Eventyrene blir imidlertid litt vel påtrengende da noe hun er overbevist om at er en fe, leder henne inn i en eldgammel labyrint like ved forlegningen. Det blir heller ikke bedre av at hun der treffer en faun som påstår at hun egentlig er ei gjenfødt prinsesse fra et underjordisk rike, som rømte derfra for flere tusen år siden. Han lover henne imidlertid en sjanse til å slippe unna den grusomme hverdagen: Dersom hun utfører visse oppgaver for ham før fullmåne, vil hun kunne dra tilbake til sine virkelige foreldres rike.

Parallelt med dette fortelles historien om et desperat og håpløst opprør mot et autoritært regime, sett gjennom øynene til Mercedes, husholdersken i Kapteinens forlegning. Det er i denne parallelle fortellingen filmens mest gruoppvekkende scenes finnes, da Kapteinen flere ganger torturerer opprørere i kjelleren under huset Ofelia og mora bor i. Disse scenene fungerer som en slags kontrast til Ofelias underlig vakre drømmeverden, selv om heller ikke denne er fri for blodig vold.

”El Laberinto del Fauno” er på mange måter en barnefilm for voksne, innen sjangrene dark og low fantasy. Den handler om et barn, den har en barnefilms eskapistiske plott, og en barnefilms moral, men samtidig er den mørk, dyster, voldelig, og alvorlig, og det er i stor grad opp til seeren å avgjøre om den endre lykkelig eller ikke. Denne kombinasjonen er særdeles vellykka, og den tupper deg litt i de metaforiske ballene samtidig som den trekker deg inn i en ukjent verden, som kanskje ikke er så ukjent likevel. Fantasy akkurat slik jeg liker det.

Karakterene er troverdige og konsistente, selv om jeg ikke er helt sikker på hva jeg synes om forsøket på å forklare Kapteinens oppførsel med at han hadde en slem far, og skuespillerne gjør en god jobb i å framstille dem. Plottet er også godt; det trakk meg faktisk så langt inn at jeg glemte den veldig direkte frampekende introen helt til den kom igjen, i en av filmens siste scener.

Guillermo del Toro har virkelig skutt gullfuglen her, og jeg har ingen problemer med å belønne denne filmen med en sterk 9.0/10.

Denne anmeldelsen er også postet her, i en (mye dårligere) engelsk versjon.