Vintage, paperback.
2007.
287 sider.

Sivilisasjonen har kollapsa, og alt er aske. De overlevende har stort sett maktet å utrydde hverandre, da menneskekjøtt er det eneste kjøttet det er mulig å ta vare på. Ingenting vokser, ingenting gror, ingenting lever, med unntak av ett og annet menneske.

Gjennom ruinene av USA vandrer en far og hans sønn. De har overlevd i nord i litt under ti år, men har blitt tvunget til å innse at dersom de skal overleve, må de migrere sørover, der det kanskje er varmere. De følger en vei, eller kanskje snarere veien, og et gammelt veikart faren har funnet et eller annet sted. Slik han har funnet alt annet de bærer med seg.

De er alene, og når de en sjelden gang treffer mennesker tar de ikke kontakt, men gjemmer seg. For selv om faren ikke har hørt trommene på ei stund, tør han ikke ta sjansen på at blodsektene er døde. Dessuten, dersom de skulle komme over noe gammel sopp, et par hermetikkbokser med mat, eller noe annet spisende, vil det være enklere å dele det på to enn på flere.

Dette er ei bok som på mange måter minner ganske mye om Christopher F.B. Grøndals [i]104[/i]. Begge bøkene tematiserer desperasjon, motivasjon for å overleve og samfunnets kollaps. Og begge gjør det gjennom postapokalyptiske fortellinger der en far kjemper for å holde liv i seg og ungen sin. I tillegg er begge selvsagt skremmende gode bøker.

For dette er den type bok som får meg til å tenke at, ”Faen, ingen av favorittforfatterne mine kan egentlig skrive.” I alle fall ikke som McCarthy, som tilsynelatende ikke skriver en overflødig setning, og som er i stand til å tyne forholdsvis enkle, sobre og korte landskapsbeskrivelser fulle av håpløshet og mørke, der det er mest passende (og slike situasjoner er det nok av i denne boka), og ørsmå glimt av håp, når det en sjelden gang passer. I det hele tatt er McCarthy en utrolig effektiv forteller, som klarer å presse utrolig mye jævelskap inn på litt under tre hundre sider.

Ubehaglige bøker — og i tilfelle jeg ikke har gjort dette tydelig ennå, så er dette ei voldsomt ubehagelig bok å lese — er vanligvis også ganske tunge, med mye introspeksjon og forsøk på dyp filosofering over en fortapt livssituasjon. Ikke så med [i]The Road[/i]. Det er riktignok noe introspeksjon og sånt her også, men den er aldri langvarig, og den er aldri tung. Det er vanskelig for karakterene å finne tid til introspeksjon, og boka er alt for godt skrevet til å bli tung.

Denne boka er regna for å være en av de beste engelskspråklige romanene som ble utgitt i fjor, noe jeg godt kan forstå. Den [i]er[/i] virkelig så god!

10/10.

Gollancz Fantasy Masterworks, paperback.
1971.
123 sider.

[i]Beowulf[/i] regnes ofte for å være det britiske nasjonaleposet. Det er et episk dikt, sannsynligvis fra midten av det første årtusen en gang, og handler om hvordan den gotiske helten Beowulf kommer fra Sverige til Danmark eller Nord-Tyskland for å jakte ned og drepe mosnteret Grendel, som i tolv år har terrorisert hallen til den en gang så mektige kong Hrothgar.

[i]Grendel[/i] er fortellinga om monsteret. Hvordan det vokste opp i ei hule under en innsjø sammen med den gale mora si; hvordan det fant veien ut og begynte å spionere på den unge kong Hrothgar, og observere hvordan kongen samla riket sitt; hvordan det traff en drage, like gal som mora, men talefør, langt visere, og i stand til å skue både fortid, nåtid og framtid med perfekt klarhet; og hvordan det bestemte seg for å føre krig mot Hrothgar og folket hans, og slik fant sin plass i skaperverket.

Det er ei veldig kort fortelling, målt i antall sider, men den er kompakt. Den er fortalt fra synspunktet til Grendel, og veksler mellom et vanlig nåtidsnarrativ, tilbakeblikk, og tidvis ganske vill stream of consciousness. Slik får vi med oss både hva Grendel gjør, hva han, Hrothgar og Hrothgars frender har gjort, samt hva Grendel tenker. Og denne siste dimensjonen er antakeligvis den mest fascinerende.

For Grendel er gal. Naturligvis er han det. Han har vokst opp sammen med sin åndssvake mor, ser halvveis opp til en sinnsyk gammel drage som forteller ham ting hjernen hans ikke tåler, og han feiltolker det dragen sier og benytter seg av det i sin krig mot Hrothgar. En krig som for Grendel er en eksistensiell handling, og som i hans forkvakla tankeverden blir det som definerer ham, meningen med livet hans, og den eneste årsaken til at han ikke forsvinner fra verden som dugg for sola.

Rundt denne merkelige skikkelsen finnes andre karakterer, som naturligvis bare blir skildra slik Grendel ser dem, men som likevel framstilles overraskende klart og godt. Hvilket kan ha noe å gjøre med at minst halvparten av Grendels lallende tirader er spekulasjoner i hva slags vesener de er; Grendel er fullstendig besatt av det han prøver å tilintetgjøre.

[i]Grendel[/i] minner ganske mye om Store Guru Bringsværds [i]Minotauros[/i], som også handler om et sangmonster som er dømt til å bli drept av en helt, og som tilbringer sine dager med å tenke tilbake på livet sitt, og på dem som ikke er tilgjengelig for dem, de som frykter og hater dem. Grendel er riktignok hakket skarpere og en del ondere enn Bringsværds Minotaur, og det finnes nok av andre forskjeller mellom dem, men begge er sagnmonstre som i disse verkene får litt velfortjent oppmerksomhet. Bøkene om dem er dessuten begge gode.

9.0/10.

Cappelen, hardcover.
2007.
428 sider.

I år 1000 konverterte Island til kristendommen etter en avstemning på Alltinget. De norrøne gudene under ledelse av Odin anerkjente tidens tegn, og betalte noen jotner for å hjelpe dem med å flytte til Underheimen, under Nordsjøen, der de ville etablere et nytt Åsgård. Jotnene likte på sin side ikke helt tanken på å leve på jordoverflata uten arvefiendene sine, så de gravde ut et eget lite rike der nede. I de følgende århundrene har jotnenes sivilisasjon blomstra — i den grad det var mulig, deres begrensninger tatt i betraktning — gjennom utstrakt plyndring av skipsvrak, og salg av skipenes innhold til æsene. Æsene har i sin del av Underheimen fått tida til å gå med sladder, etterligning av mennesker, og smålig renkespill. Med unntak ac Odin. Han har sittet i Lidskjalv, observert både æser og mennesker, drukket fin cognac, filosofert sammen med dverg-sidekick’en sin, Hornbore, og nytt orkestermusikk.

Denne ordninga fungerte lenge fint for ham, men nylig har han begynt å spekulere i om ikke 995 år er lang nok tid å bo under jorda, og om han kanskje ikke burde ha gitt opp uten kamp? I tillegg begynner æsene å bli dekadente, mer opptatt av moter og det ukentlige stand-up-showet i Valhall enn noe annet. De er også i økende grad urolige, og de føler at lederen deres har forlatt og forrådt dem. Forståelig nok gjør dette Odin noe nervøs, så han sender Hornbore ut på ei reise til menneskenes verden, for å speide ut mulighetene til en Gjenkomst.

Boka er grovt sett oppdelt i tre deler. (I alle fall hvis jeg husker riktig; det er to-tre måneder siden jeg leste den, og jeg har ikke boka her for å sjekke.) Den første omhandler hovedsaklig livet i Den tredje Åsgård (den første lå i Norge, og den andre på Island), og mesteparten av dette er fortalt i et førstepersonsperspektiv, Odins. Han forteller oss om teoriene sine — den forfengelige gamle jævelen innbiller seg selvfølgelig at han er en filosof –, om forholdet sitt til de andre æsene, og en hel drøss andre ting. Denne første delen var stort sett det jeg likte best ved boka. Særlig fordi Jakhelln, innimellom alle Odins forfengeligheter, stakk inn et kapittel fortalt fra Friggs synspunkt, og et fra Lokes, og begge disse dreide måten jeg så på Odins egne POVer på. Selvsagt begynte jeg aldri å se på ham med Friggs bitre, hatefulle øyne, ei heller med Lokes gale, men innsiktsfulle syn på fangevokterne sine, men de bidro til å modifisere hvordan jeg så på Odin.

Den andre delen fortalte om Hornbores reise gjennom Jotunheimen til Island, og hans opplevelser som en Robbie Williams-etterligner i Reykjavik. Reisinga var best i denne delen, og den kunne tidvis minn litt om en slags pervertert og absurd [i]Gulliver’s Travels[/i], et inntrykk som ble forsterka av at jotnenes samfunn var en slags etterligning av menneskenes, bare forvridd og korrumpert — i alle fall fra et menneskes synspunkt. Robbie Williams-delen hadde også sin sjarm, men sammenligna med hva som kom før blekna det. Dessverre.

Så er det den tredje delen. Her blir Odin tvunget til å møte en gammel og en ny fiende, og alle bokas mange konflikter fullbyrdes. Denne delen var heller ikke uten en viss sjarm, men jeg syntes likevel den var svak. Jakhelln hadde snegla seg vei gjennom de første delene av boka — noe jeg ikke holder mot ham, for som sagt så syntes jeg disse var særdeles gode — og så skynder han seg gjennom slutten. I tillegg er denne delen også den hvor Jakhellns tidvis noe infantile humor er mestframtredende, hvilket ikke akkurat gjør ting bedre. (Men for å sitere Jakhellns Odin, ”Menkseli humor er lite annet enn tiss, bærsj, og intersubjektivitetsfenomenologi.”)

Slutten var til gjengjeld et formidlende punkt.

Såh. Det var stort sett innholdet. La oss ta en kikk på forma.

Det kanskje mest distinkte trekket ved boka er måten den er skrevet på. Jakhelln transkriberer for det meste dialketa si temmelig direkte, og tar få eller ingen hensyn til standardisert norsk grammatikk. Dette kan virke avskrekkende på noen — jeg vet det gjorde det for meg — men det tar egentlig ikke lenge før man lærer å gjenkjenne ordbildene i transkriberinga hans, og måten det hele er skrevet på bidrar ganske enkelt til å styrke inntrykket av at dette er Odins historie — fortalt av ham selv, skrevet ned på et språk han kan kan snakke, med bokstaver han bare kjenner fonemene, eller i det minste allofonene til. Dette inntrykket styrkes ytterligere av Friggs kapittel, som er skrevet i et plettfritt, konservativt bokmål, Lokes, sskrevet i et fullstendig kaotisk dansk-norrønt-norsk, og narrasjonen av Hornbores reise, som også er skrevet i feilfritt norsk.

Selv om jeg har brukt mye mer tid enn jeg vanligvis gjør på å peke på elementer av boka jeg ikke likte, så kan jeg ikke si det er en dårlig roman. Den første delen, som utgjør omtrent halvparten av boka, er for seg selv grunn nok til å lese dette, og resten er underholdende og fascinerende, til tross for at den er betydelig svakere. Det eneste jeg syntes var direkte svakt var kapitlene til Olav Digre, hvis eneste formildende omstendighet var framstillinga av Kong Harald.

Så hvis du synes noe av dette hørtes interessant ut, prøv boka. Jeg tror den burde være tilgjengelig stort sett over alt, ettersom den — fortjent — vant Gyldendals ”store romankonkurranse” nå i vår.

7.5/10.

1978/1993 — Vinner av World FantasyAward for beste roman.
368 sider, paperback, Gollancz Fantasy Masterworks.

Dronning Gloriana hersker over Albion, et europeisk kongedømme hvis imperium og lydriker dekker halve kloden. Hun har hjelp av en av sin fars gamle rådgivere, fyrst Montfallcon, som nesten på egenhånd har skapt en ny gullalder i riket etter å ha drevet gale kong Hern til selvmord. Glorianas styre karakteriseres av en idealistisk humanisme; Montfallcon har formet henne til å motarbeide kriger, mislike tortur og dødsstraff, og sette ære og godhet høyt. Men samtidig vet Montfallcon at statsmannskunst ofte krever at noen få lider for de manges overlevelse, og at man ikke alltid kan følge lovene man selv gir. Han vet også at dersom man er åpen om denne dobbeltmoralen, vil det undergrave ens legitimitet. Han tar seg derfor av alle slike oppgaver selv, gjennom sin kompetente mesterspion — Quire. Men hva skjer når Montfallcon støter fra seg Quire?

[i]Gloriana[/i] er ikke fantasy per se. Her er ingen magi, ingen intelligente vesener som ikke er mennesker, ingen guder — i det hele tatt, ingen overnaturlige elementer. Men romanen har utvilsomt fantastiske elementer, hovedsaklig i det at den beskriver en alternativ virkelighet, som tilsynelatende er annerledes enn vår helt fra tidlig oldtid. Slik får vi en verden tilsynelatende uten de store monoteistiske religionene, der England (Albion er et gammelt navn på England) allerede i en sen renessanse dominerer hele verden, med Polen, Tartary og Arabia som de store konkurrentene. Som mer enn gjennomsnittlig historieinteressert var dette en av trekkene ved romanen som fascinerte meg mest; å se hvordan Moorcock konstruerte en troverdig og bunnsolid alternativ historisk utvikling.

Noe annet som fengsla meg var plottet, og de mange små subplottene knytta opp til dette. I [i]Gloriana[/i] får vi servert hoffintriger og stormaktspolitiske konflikter på løpende bånd, samt elegante løsninger på disse. Plottet er som regel både underholdende og spennende, men det var en sekvens midt inne i romanen som gikk litt langtsomt, da det var frustrerende å se hvor impotent Montfallcon var uten Quire, og hvor handlingslammet Glorianas hoff ble av skjulte, indirekte angrep. Det var naturligvis effektfullt å følge med på, men likevel frustrerende.

Når jeg hører begrepet ”hoff” blir jeg automatisk litt skeptisk. Jeg ser for meg store, kompliserte karaktergallerier, med påfølgende forvirring og irritasjon. Men i [i]Gloriana[/i] var ikke dette noe problem. Mesteparten av handlinga foregikk i Glorianas palass utenfor London, med noen få scener enten inne i selve London by eller like i nærheten, og selv om det ble introdusert cirka et par-tre dusin karakterer i løpet av de 368 sidene, så var det bare omtrent et par håndfuller av disse man trengte huske noe særlig om. De fleste andre holdt det som regel å huske navnet på, og sånn omtrentlig hvor de befant seg i hoffets hierarki, ettersom handlingene deres i alle hovedsak var betydelig viktigere enn posisjonenen deres.

Når det gjelder selve karakterene så var de i det store og hele godt utvikla. Alle — fra Montfallcon med den mørke fortida og frykten for tyranniet, til Gloriana og hennes kvaler der hun slites mellom embetets krav og sine egne lengsler — gis tilstrekkelig motivasjon og dybde, og med mulig unntak av Quire — som tidvis framstilles som en aldri så liten smule gal — er det er det ingen karakterer som føles urealistiske. Enkelte av dem er til og med sympatiske.

Til syvende og sist er [i]Gloriana[/i] en ganske interessant studie av statsstyrets kunst, og hva som skjer når enkelte idealer overvurderes i forhold til andre. Ikke nødvendigvis blant de beste bøkene jeg har lest, men utvilsomt verdt tida jeg brukte på den. Kan til en viss grad anbefales til alle som setter pris på det politiske spillet i blant annet [i]A Song of Ice and Fire[/i], selv om det i [i]Gloriana[/i] naturligvis ikke blir like innfløkt og omfattende, plassbegrensningene tatt i betraktning.

Og siden jeg plutselig fikk lyst til å begynne å gi bøkene jeg leser karakterer: [b]8.0/10.[/b]

Aschehough, hardcover.
2006.
232 sider.

Sola har utvida seg, og jorda er ubeboelig. For å unnslippe har store deler av menneskeheten rømt til Europa, en av Jupiters måner. Men alle vet at dette bare er et midlertidig stoppested; snart vil solas varme brenne også dette hjemmet. Derfor har et gigantprosjekt blitt satt i gang, bygginga av et romskip som skal kunne ta omtrent tre millioner mennesker, og slik redde menneskeheten.

Men det bor mye mer enn bare tre milioner på Europa, og nå, når ryktene har begynt å gå om at skipet snart er ferdig, samtidig som solas varme blir mer og mer påtrengende for hver dag som går, begynner folk å bli desperate. For det er ikke bare-bare å komme seg på listene over de som skal få være med på skipet, man må være nyttig, og for å vise at man er nyttig må man først komme seg inn i den strengt bevokta byen hvor romskipsadministrasjonen holder hus.

[i]104[/i] er ei sterk bok, og det tok meg ikke lang tid å få sympati med hovedpersonen, som forsøker å skaffe seg og dattera plasser ombord, samtidig som han prøver å tjene til det daglige brød i byens etter hvert mer og mer kaotiske gater. Det er godt skrevet, og utelatelsen av årstall bidro til at jeg enklere kunne ”suspend disbelief”, ved at jeg slapp å sitte å tenke sånne tanker som for eksempel, ”Hæ? Sola kan da ikke slukke [i]så[/i] snart?” I det store og hele var Grøndahl god til å holde seg unna teknobabbelet, så selv om de fleste av de få karakterene som får noe mer enn en overfladisk behandling er ganske høyt oppe i systemet, og dermed daglig involvert i avanserte oppgaver, så går han seg ikke bort i teknikken.

Når det gjelder karakterene, så var de alle godt skrevet. Riktignok er hele boka skrevet i en ganske minimalistisk form (i alle fall sånn jeg husker det; det er to måneder siden jeg leste den nå), så det er ikke all verden vi får vite om dem, men de framstår likevel som realistiske, psykologiske portretter, og det var nesten så jeg enklete ganger ble mer opptatt av individenes sjebne enn av menneskehetens.

For ting går selvfølgelig til helvete, og som sultne hunder springer menneskene i strupen på hverandre. Kollektivet bryter sammen, og bare individene står tilbake. Noen av dem samarbeider riktignok, men det er hovedsaklig bare for å overleve.

Selv om den har skarp konkurranse fra [i]Gudenes fall[/i] vil jeg påstå at dette er den beste norske boka jeg har lest i år. Greit nok, det er ikke mer enn fem av dem, eller noe sånt, men likevel. Dette var så intenst, så desperat og så stramt — ikke en eneste scene eller detalj virka overflødig — at jeg gledelig kan konkludere at norsk science fiction fortsatt lever i beste velgående, også utenfor De Store Guruenes verker.

8.5/10.

Utgitt av Gollancz Fantasy Masterworks i 2003. Består av:
The Dreaming City, 1961, 36 s.
While The Gods Laugh, 1962, 37 s.
The Stealer of Souls, 1962, 46 s.
Kings in Darkness, 1962, 36 s. (Skrevet sammen med James Cawthorn.)
Caravan of Broken Dreams, 1962, 36 s.
Stormbringer, 1965, 225 s.

Elric av Melniboné er albino, konge, magiker, ikke helt menneskelig, og slavebundet av sitt magiske sverd, Stormbringer. Albinismen hans gjør at han er avhengig av styrken Stormbringer gir ham, og Stormbringer er avhengig av å spise sjeler for å kunne gi ham denne styrken. Med andre ord, Elric er sjelden i godt humør.

I ”The Dreaming City” har han samla Sjøfyrstene fra de tre kontinentene for å angripe Imrryr — hovedstaden i det gamle melniboneanske Glitrende Imperiet. Dette virker kanskje litt rart — at han vil angripe det som er hovedstaden i hans eget rike — men det har seg slik at han overlot trona til sin fetter da han dro ut på reise i det melniboreanerne kaller ”de barbariske landene”, og at fetteren ikke ville gi den tilbake da Elric kom hjem. Elric var en sterkere magiker enn sin fetter, og en dyktigere kriger, så for å holde ham unna sendte fetteren søstra si — Elrics store kjærlighet — inn i en magisk søvn, og lovte Elric at hun aldri ville våkne hvis han ikke dro sin vei igjen. Elric dro, men Melnibonés innbyggere tilhørte en gammel, grusom og hevngjerrig rase, så Elric utruster en hær for å hevne seg på fetteren, og forhåpentligvis redde kusina si. Det går ikke så veldig bra, for å si det sånn…

”While The Gods Laugh” finner sted litt senere, i en periode da han ennå ikke helt har kommet over tapet av kusina, og de temmelig skrekkelige handlingene han utførte i forsøket på å redde henne. Siden ”the Sack of Imrryr” har han flakka hvileløst rundt på de tre kontinentene, til han til slutt befinner seg i Sør. Her blir han kontakta av en vingeløs kvinne fra det fjerne landet Myyrrhn (et land befolka av menneskelignende vesener med vinger), som vil ha ham med på en søken etter Gudenes Bok, ei bok som visstnok skal inneholde alle universets hemmeligheter. Elric er til å begynne med skeptisk, men blir med i håp om å finne spor etter en Høyere Gud, eller et slags mønster i tilværelsen, slik at han kan søke trøst i at alle ulykkene som har ramma ham ikke har vært helt meningsløse. Det tar imidlertid ikke lang tid før Elric begynner å mistenke at en eller annen kraft i universet ikke ønsker at de skal finne boka, for de blir stadig angrepet av onde skapninger av forskjellig slag. Under et slikt angrep treffer de den lille østlendingen Moonglum, en eventyrer som plutselig befant seg mellom Elric og angriperne, og som slår følge resten av turen (og resten av Elrics og hans eget liv, for den saks skyld).

”The Stealer of Souls” omhandler hendelsene som inntreffer da handelsmenn i byen Bakshaan vil leie Elric til å drepe Nikorn, en av rivalene deres, som utkonkurrerer dem på alle områder. Elric synes til å begynne med ikke særlig om denne planen, men da han får høre at magikeren Theleb K’aarna jobber for Nikorn, aksepterer han handelsmennenes tilbud. Dette skyldes at K’aarna en eller annen gang i fortida har irritert Elric, og at Elric derfor vil drepe K’aarna. Der det viktigste momentet i ”While The Gods Laugh” var at Elric traff Moonglum (som fortsatt er med ham), er det i ”The Stealer of Souls” at Elric trenger hjelp fra de gjenlevende melniboneanerne — som siden ”the Sack of Imrryr” har tjent til salt i maten som leiesoldater — og at han gjennom dette til en viss grad forsones med disse. De er, som sagt, tross alt en temmelig grusom rase, og har ikke store problemer med å akseptere at Elric måtte hevne seg på sin fetter. I tillegg er melniboneanerne veldig opptatt av lojalitet, og Elric er tross alt deres rettmessige konge. Men ting går selvsagt ikke som smurt denne gangen, heller.

Likevel, Elric og Moonglum overlever (duh), selv om det da ”Kings In Darkness” begynner ser ut til at de snart skal få møte mannen med ljåen. De jages nemlig av en liten hær fra Tiggernes By, og må ri hestene ut i ei diger og stri elv for å unnslippe. Og på andre sida av elva ligger det barbariske og uvennlige kongedømmet Org midt inne i den eldgamle Troosskogen. Men Elric har opplevd for mye dritt til å la seg stoppe av en enkel skog og noen villmenn, så de bestemmer seg for å dra rett gjennom den. Det går ikke lenge før de redder ungjenta Zarozinia fra orgiske villmenn, og hun og Elric forelsker seg naturligvis — dette er tross alt Conan-inspirert sword & sorcery. Zarozinia er den eneste overlevende fra en handelskaravane eid av onkelen hennes, som ble overfalt av orgerne, og Elric synes det høres ut som en god idé å dra til Orgs hovedstad for å kreve tilbake det Zarozinias familie har tapt. Dette skjer selvsagt heller ikke uten en viss mengde komplikasjoner.

I ”The Caravan of Broken Dreams” er Elric og Zarozinia lykkelig gift, og bosatt i Karlaak, hennes hjemby. Men snart kommer en budbringer fra det Fjerne Østen med nyheter som vil punktere deres ballong av lykke. Det er Moonglum, som bærer nytt om en stor barbarhorde som nærmer seg fra øst, og som så langt har lagt Østlandene øde — blant dem Elwher, Moonglums hjemby. Dette er utvilsomt en trussel mot hele Østen, spesielt siden barbarene har slavebundet en mektig magiker som de utnytter både i slag og beleiringer. Elric, som for første gang i sitt liv har vært lykkelig, må hente Stormbringer ut av et støvete rustkammer, og kalle på sine undersåtter fra Melniboné og deres drager, mens han selv drar ut for å sette barbarenes magiker fri.

Det ville ikke være urimelig å påstå at disse fire novellene strengt tatt ikke er annet enn oppbygging til ”Stormbringer”, samlingas eneste virkelige roman. Denne er inndelt i fire deler, som hver omhandler visse hoveddeler av Elrics eventyr under den store krigen mot Kaos, da Kaos forsøkte å velte den universelle balansen mellom Kaos og Lov, for å oppnå total dominans. Elric blir trukket inn i krigen da Kaosmaktene bortfører Zarozinia, og han og Moonglum setter ut for å finne henne. Underveis deltar han i mange slag mot Kaos, slag Kaos vinner, og han innser snart at selv om han selv, sverdet hans og magien hans, alle er skapt av Kaos, og står nærmest Kaos, er den riktige siden å kjempe på her Lov, siden det er viktig at balansen opprettes.

”Elric” er som sagt klassisk Sword and Sorcery — faktisk var det Michael Moorcock som fant på uttrykket, selv om det var Fritz Leiber som først argumenterte for å bruke det som sjangernavn –, med en dyktig sverdkjemper i hovedrollen, hans voldelige eventyr som backdrop, og hans indre problemer som hovedtema — selv om det i Stormbringer trekkes inn en Epic-lignende apokalypse som backdrop. Magi og romantikk er også tilstede; faktisk utgjør disse to konseptene motiver for Elric i flere tilfeller.

Selve karakteren Elric er bygd på den store S&S-klassikeren, Robert E. Howards ”Conan”. Dette er imidlertid sant om de aller fleste S&S-heltene, men Elric skiller seg ut i det at han ble skapt som Conans rake motsetning. Der Conan er fysisk sterk, ikke er særlig glad i magi, og er ellers en ubehøvla barbar, er Elric en svekling, en magiker og en adelsmann fra en utgammel, sofistikert rase, som anser alle andre raser (og da spesielt menneskene) for å være barbarer. Avstamningen hans, samt det at han har utsletta mesteparten av sine landsmenn, gir hele karakteren sterke outsidertrekk; han er sjelden eller aldri del av noe større, men står heller litt på utsida som en utenforstående observatør. Det å lese om ham kan derfor bli en noe sår opplevelse, i alle fall dersom du klarer å se forbi hans ytre braggadocio, og sympatisere med stakkaren.

Ellers er det ikke så vanskelig å se hvorfor Moorcock kritiserer Tolkien for å være en bakstreversk romantiker som skriver trøstende eskapisme, for her er det ikke mye pjatt. Til tross for at Elric i alle fall delvis har vendt ryggen til sin rases onde natur, er han langt fra menneskelig, og den allerede nevnte avstanden mellom ham og resten av verden forhindrer at han blir alt for menneskelig — selv om Moonglum og Zarozinia, samt noen andre venner, påvirker ham litt i den retninga. Alt dette gjør at det er vanskelig å kalle ”Elric”-fortellingene trøstende eskapisme. Handlinga, som sjelden nærmer seg lengsel etter forgangne tider, gir heller ikke mye rom for bakstreversk romantikk — på et tidspunkt må Elric faktisk ta valget mellom å støtte Kaos i bytte mot å bevare magien og den verdenen han kjenner, eller å støtte Lov, og dermed indirekte en ny verden, ulik den han har levd i hele sitt liv, og som innebærer at han selv vil dø og bli borte. Nesten uten å nøle velger han å støtte Lov.

”Elric” er en av de store klassikerne i post-WWII-fantasyen, og det er ikke vanskelig å forestille seg at for eksempel Robert Jordan har latt seg inspirere av slike ting som The Horn of Fate, som skal blåses på verdens siste dag, og som vil kalle Lovgudene til Jorda. Det er også interessant å se hvordan en karakter som var ment som en antistereotype, i dag både virker stereotyp og har vært inspirasjon for en mengde høyst stereotype fantasykarakterer — mest kjent blant disse er sannsynligvis Drizzt Do’Urden.

Det er imidlertid tvilsomt om ”Elric” passer for alle. Moorcock skriver i en relativt arkaisk stil, og teksten domineres av Elrics egne torturerte tanker. Men det er masse action, og forholdsvis vittig dialog, så dersom du tror dette er noe for deg, og du i tillegg er interessert i fantasyens historie, kan dette være noe du burde lese.

Bemerk imidlertid at utgaven anmeldt her bare inneholder et sted mellom en tredjedel og halvparten av Elric-sagaen — for mer informasjon, konsulter Mama Wiki.

Først utgitt i 1979
328 sider
Gollancz Fantasy Masterworks, 2002

Venezia, vinteren 1529. Den middelaldrende leiesoldaten Brian Duffy — irsk av fødsel — blir av den mystiske Aurelianus ansatt som utkaster på en kro i Wien. Aurelianus betaler klekkelig — faktisk så mye at Duffy blir mistenksom — og ber ham dra i forveien. Brian godtok tilbudet nokså motvillig, for det er bare tre år siden han sist forlot Wien, da flyktende fra en kjærlighetsaffære som gikk ad undas, og ridende sammen med en hær på vei for å slåss med tyrkerne. Duffy var en av de får overlevende fra dette slaget, og er overbevist om at tyrkerne i løpet av 1529 kommer til å angripe Wien og innta byen. Likevel lar han seg overtale til å reise, siden han håper at han kan loppe Aurelianus for litt penger og stikke før tyrkerne kommer.

Duffy har ikke kommet langt ut av Venezia før han begynner å mistenke at noe er galt. Faktisk blir han angrepet av snikmordere før han kommer seg om bord i skipet som skal frakte ham fra Venezia til Trieste, og i Trieste havner han på et eller annet merkelig vis i det mystiske Bacchus’ vinhus. På veien gjennom de Julianske Alper blir han igjen angrepet, men det går ikke lang tid før han får ri i fred. Eller, fred og fred. Han blir nemlig eskortert gjennom fjellene av forskjellige fabelvesener, noe som nesten er mer forstyrrende enn daglige angrep fra snikmordere. Og da han kommer til Wien, blir ting bare enda verre.

Det er vanskelig å si noe mer om plottet etter dette, siden nesten et hvert element jeg røper vil ødelegge følelsen av oppdagelse du vil få etter som handlinga, settinga og historien kommer for en dag. Jeg kan imidlertid si at det i Wien dukker opp gamle danske vikinger, gamle flammer, gamle magikere, gamle konflikter, pukkelrygga artillerister, et gammelt vertshus bygd på et gammelt kloster bygd på et gammelt romersk fort, keltisk og norrøn mytologi, Arthur-myter, mye annet rart, og en meget spesiell oppskrift på mørkt øl.

Alt dette blir formidla gjennom et godt og flytende språk. Powers dveler sjelden eller aldri ved uvesentlige detaljer — hvis han da ikke kan slå humoristisk mynt på dem — og hele boka er gjennomsyra av en rett-på-sak-følelse. Dette kan være en konsekvens av både handlinga — som foregår i en av Europas mørkeste stunder — og hovedpersonen — Brian Duffy har vært leiesoldat i nesten tjue år, og har på grunn av dette blitt en person med liten tålmodighet for nonsens –, men mest av alt er det Powers skrivestil som er årsaken: Mannen har en beundringsverdig evne til å holde seg midt på veien, uten å tippe over i verken for overdådige eller for knappe beskrivelser. I tillegg har han en vittig penn, og de fleste av karakterene hans er gamle nok til å være fryktelig tørre.

Jeg har tidligere sammenligna denne boka med verker av Gaiman, Erikson og Lynch, og sammenligninga holdt utrolig nok hele veien gjennom. Powers bruker mytologi på en måte som minner meg så mye om Gaiman (og for den saks skyld også Clarke, dog i nogen mindre grad) at jeg har blitt overbevist om at Powers må være en av Gaimans inspirasjonskilder. Hvis jeg måtte beskrive ”The Drawing of the Dark” ved bruk av et annet verk, ville jeg sagt at den er en mer stedsbundet ”American Gods”, med mer krig. Erikson- og Lynch-elementene er mindre framtredende, men skildringa av kyniske men kompetente veteraner minner meg fryktelig mye om Erikson, og hele boka er gjennomsyra med den samme holdninga som gjorde ”The Lies of Locke Lamora” til en fryd å lese: Du får følelsen av at boka er skrevet av en virkelig entertainer, en historieforteller hvis fremste oppgave er å formidle ei historie.

For selv om man i disse islamofobe tider kan tolke litt av hvert inn i bokas grunnpremiss, er ”The Drawing of the Dark” herlig fri for politiske eller sosiale budskap (selv om den som alle seriøse bøker der soldater spiller en framtredende rolle, kan sies å være anti-krig — i alle fall anti-krigsforherligelse), prekener, og andre slike ting. Heller enn å bry seg så alt for mye om slike ting, undersøker Powers det samme som Jordan i stor grad gjør: Hva helt vanlige mennesker gjør når de plutselig må innta rolla som helt.

For å konkludere, tror jeg dette er en av de beste fantasyromanene jeg har lest. Kombinasjonen av Low og noe som kan ligne på Epic er plettfri, plottet flyter godt, språket er enkelt men nøyaktig, og karakterene er vittige og lette å like. ”The Drawing of the Dark” anbefales for alle som liker Neil Gaiman, eller som er interesserte i mytologi, sentraleuropeisk historie, eller rett og slett bare knakende gode fortellinger.

(I tillegg er det morsomt at bokas tittel kan ha minst tre betydninger, som alle kommer frem rimelig tidlig i historia. Umberto Eco ville ha hatt sansen for dette.)

Først utgitt i 1974.
319 sider.
Gollancz SF Masterworks.
Vant både Nebula- og Hugo-prisen i 1975.

I atten år har den teoretiske fysikeren Shevek arbeidet med Simultanitetsprinsippet, et fysisk prinsipp som kan legge grunnlaget for en revolusjon i interstellar kommunikasjon. Han er født og oppvokst på den karrige ørkenplaneten Anarres, en planet som er bebodd av anarkister fra den mer gjestmilde Urras. Urras ligner mer på Jorda enn Anarres, også i det at den er en planet dominert av en kapitalistisk-oligarkisk og en autoritær-kommunistisk stat. Omtrent hundreogsøtti år før handlingen i ”The Dispossessed” finner sted, hadde Urras’ anarkister under ledelse av ideologen Odo gjennomført et stort opprør, og Urras’ regjeringer hadde svart ved å bestikke dem. Anarkistene fikk planeten Anarres til sin rådighet, i bytte mot at de ikke lenger ville bry seg med Urras. Odonianerne takket ja, og stakk sin kos for å bygge sitt eget anarkistisk-kommunistiske utopiske samfunn på Anarres. Og i stor grad har de lyktes. På Anarres finnes ikke kriminalitet, ikke eiendom, ikke forskjeller, ikke lover, ikke makt.

Men likevel, finner Shevek etter hvert ut, er de ikke frie. For flertallets oppfatninger er som en tvangstrøye for ham; han bedriver forskning de aller fleste ikke forstår, og dermed karakteriserer som ”samfunnsunyttig”. Han observerer også det samme på flere andre samfunnsområder, at tradisjon har blitt som et slags uformelt lovverk, og at enkelte arbeidere har blitt som byråkrater. Nytenkning står ikke høyt i kurs, og mye av forskningen drives på misforstått ideologisk grunnlag.

Handlinga i boka følger to spor. Det første følger Shevek fra han forlater Anarres til fordel for Urras. Han gjør dette fordi hans arbeid med Simultanitetsprinsippet krever at han har kompetente kolleger å diskutere med. Denne tråden følger Shevek på Urras, og er et interessant stykke kryptoantropologi i det at den skildrer Sheveks møte med et samfunn han tidligere bare har kjent en forenkla utgave av. Den skildrer også hvordan myndighetene i en av Urras’ stater forsøker å gjøre Shevek til lags, slik at han kan gi dem teorien hans — han blir slik en brikke i et politisk spill. Og i tillegg begynner Shevek etter hvert å undre seg over en ting: Hvorfor virker det som at Urras, en planet han trodde var fylt med fattigdom og lidelse, kun har middelklasseinnbyggere?

Handlingas andre spor viser Sheveks liv på Anarres. Hvordan han vokser opp i avsidesliggende samfunn der alle deler alt og ingen står over andre, men samtidig ingen får lov til å skille seg ut fra andre, heller. Her beskriver Le Guin nøkkelbegivenheter i Sheveks liv, hvordan han har blitt forma til å bli en fritenkende anarkist, i motsetning til så mange av de andre anarkistene, som har løftet Odos skrifter opp til lovstatus, til tross for at Odo selv avskydde lover. I disse kapitlene (historien er fortalt slik at annethvert kapittel finner sted på henholdsvis Urras og Anarres) kommer det tydelig frem hvordan Odonianernes anarkistiske drømmesamfunn egentlig er ganske så flott, men at det har noen klare svakheter. Det er ikke uten grunn at enkelte utgaver av boka har hatt ”An Ambiguous Utopia” som undertittel.

Men hvis Anarres av og til skildres i et noe ufordelaktig lys, er det ikke tvil om at det samme gjelder for Urras. A-Io, staten Shevek befinner seg i på Urras, er på mange måter England på midten av 1800-tallet, med flerfoldige millioner arbeidere som nesten uten rettigheter arbeider for å understøtte den luksuriøse livsstilen til den betydelig mindre middel- og overklassa. Mens de rike lever i overdådighet og snakker om ”hærens foredlende effekt på menn”, tilbringer underklassa sine dager i nedslitte bydeler med kun et minimum av infrastruktur, eller i lidelse på en slagmark langt unna.

Her er det med andre ord mye rom for politisk filosofi. Og dette er faktisk politisk filosofi. Det skiller seg ut fra for eksempel Terry Goodkinds lettvekterpropaganda spesielt i det at selv om det kan oppfattes en tendens til at forfatteren har en forkjærlighet for ett av samfunnene hun skildrer, så forsøker hun ikke å legge skjul på at det har sine svake sider, det også. På samme måte har hun ingen problemer med å skildre fordelene det andre samfunnet har.

De mange delene av boka som består av indre monologer kan gjøre den litt tung å lese for enkelte. Det samme gjelder de ofte ganske tunge emnene som tas opp. I tillegg er det få actionscener i boka; det nærmeste man kommer noe slikt er ei scene der Shevek forsøker å unnslippe det han etter hvert innser er et fengsel, og en annen der han deltar i en demonstrasjon på Urras. Ellers dreier handlinga seg mest om politikk. Og dette gjør den på en forbilledlig måte, for Le Guin klarer å holde spenninga oppe nesten utelukkende ved at leseren blir nysgjerrig på hva Shevek vil finne på når han finner ut at han blir utnytta på Urras, samt på hvilke faktorer på Anarres som fikk ham til å dra til Urras i det hele tatt.

Dessuten er Shevek en sjarmerende og sympatisk anarkist, og jeg ble veldig opptatt av å finne ut hvordan det skulle gå med ham når han tilsynelatende hadde fiender på alle kanter, både på Anarres og på Urras. Man blir etter hvert glad i Shevek, noe som kanskje bare er naturlig sett i lys av at vi følger ham fra han er rundt sju til han blir niogtredve. Han er videre en fryktelig intelligent mann, og hver gang han tenker på eller snakker om noe vil du konsentrere deg for virkelig å få med deg hva det er han vil frem til.

Mesteparten av fortellinga, med unntak av noen sider mot slutten, er fortalt fra Sheveks synspunkt. Dette begrenser selvsagt innsikten vi får i de andre karakterene, men vi stifter likevel forholdsvis god bekjentskap med hans kone Takver og vennen Bedap, to karakterer som begge er godt utforma og troverdige. Det samme gjelder stort sett alle de andre karakterene i boka; selv om de eneste beskrivelsene av dem vi får er de Shevek opplever, er det aldri noen av dem som bare blir framstilt i et negativt lys. Dette er tross alt bare mennesker, og selv om noen av dem befinner seg i moralsk skygge, er det ingen av dem som er onde i en episk fantasy-betydning.

Alt i alt likte jeg denne boka utrolig godt. Le Guin skriver i en lettfattelig stil, og med unntak fra noen passasjer der Shevek gjør noen gjennombrudd i forhold til teoriene sine, er det alltid lett å henge med på hva hun sier. Samtidig er det en fin blanding av ”hard” og ”mjuk” science fiction her; politiske filosoferinger og sosiale eksperimenter blandes på en god måte med vitenskapsfilosofi og tanker om vitenskapens rolle i samfunnet. Jeg vil tro at boka vil falle i smak hos alle som har litt interesse for noen av disse områdene, mens de som må ha konstant action kanskje heller bør finne seg noe annet å lese på.

(”The Dispossessed” fineren sted i Le Guins ”Hainish”-univers, men kan såvidt jeg har forstått utmerket godt leses frittstående.)

Boka ble anmeldt i Dagbladet på mandag, og selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i Kurt Hanssens påstand om at dette er “fantasy for voksne” (forstå meg rett, jeg er enig i at boka også kan leses av voksne, men for meg er dette først og fremst ei bok for aldersgruppa 14-35), kan jeg ikke gjøre annet enn å helhjerta slutte opp om spørsmålet han avslutta anmeldelsa si med:

“Og nå er det vel også lov til å håpe at Kagge får oversatt Neil Gaimans virkelige mesterverk, romanen «American Gods» fra 2001?”

Men til det skjer kan vi nyte “Stjernestøv”: Ei bok som er så bra at jeg vurderer å utsette min skrantne studentøkonomi for byrden ved å kjøpe den (en gang til).

En gammel og slitt buss frakter Andreas til en stengt bensinstasjon i en vulkansk ørken. Der blir han plukket opp av en bil, som kjører ham til Byen, en ren, pen og ryddig storby. Han får en leilighet og en jobb, og han lever lenge et vanlig 8-16-liv. Men han synes at noe mangler. Han blir ikke full av spriten. Maten smaker ikke. Det er ingen unger i gatene. Han ser en selvmorder spasere rundt i byen dagen etter at han så selvmorderens lik henge spidda på et gjerde. Alt dette forstyrrer ham voldsomt, men han tilter først skikkelig da han kutter av seg en pekefinger i en papirskjærer, bare for å føle noe. For da han våkner opp etter å ha svimt av, er fingeren like hel.

Resten av filmen viser hvordan den stadig mer utilpasse Andreas må forholde seg til overstrømmende vennlige og imøtekommende kolleger, som aldri viser ekte følelser. Alle snakker nesten utelukkende om interiørdesign og oppussing, og da han prøver å snakke med samboeren sin om uroen han føler, blir hun irritert (en av de få sterke følelsesutbruddene i hele filmen) og begynner å snakke om at hun vil pusse opp stua. Da han senere slår opp med henne og forteller henne at han har funnet en annen, bekymrer hun seg bare for at de skal ha gjester neste lørdag, og hvordan det skal gå dersom Andreas ikke er der.

Hele filmen er gjennomsyra av en atmosfære av frykt for å bryte med normene, for å skille seg ut, for å åpne seg for andre. Alle samtaler er overfladiske, det samme er alle forhold. Alle anstrenger seg for å bli godt likt av alle, samtidig som de gjør det de kan for å tilpasse seg samfunnets konformitet. Andreas og et par andre er de eneste vi ser som ikke følger denne trenden, og de blir frosset ut av de andre med en gang det blir klart at de ikke er som alle andre.

Ingenting blir forklart i denne filmen. Ikke hvor innbyggerne i byen kommer fra, ikke hvem som sender dem dit, ikke hva de gjør der, ingenting. Heller ikke hvordan det er mulig at tunnelen Andreas borer i en kjeller ender opp i noe som ser ut som en andreetasje i en helt annen verden. Eller hvor det blir av bussen som frakter nye innbyggere til den falleferdige bensinstasjonen. Funksjonærvaktmesterne som passer på byen blir heller ikke forklart. Jeg må innrømme at jeg vanligvis er glad i forklaringer. Jeg liker å ha alle fakta på bordet, slik at jeg bedre kan forstå hva som foregår. Men her er det ikke så farlig. Undring ble for meg viktigere enn forklaringer, og jeg har overhode ingen interesse for teoriene jeg så de diskuterte på IMDb, om hvorvidt Byen er Helvete eller Skjærsilden, og sånne ting. For ved siden av undringa var det skildringa av selve bylivet som interesserte meg. Dette forekom meg som en slags fordreid og overdreven utgave av dagens samfunn, og da ble implikasjonene av dette viktigere enn hvordan Byen var organisert og hvem som sto bak den og hvorfor.

“Den Brysomme Mannen” er flott filma, og de sterile bylandskapene er lyssatt på en måte som gir hele Byen et grått og tekkelig utseende, noe som klart bidrar til å øke effekten av de virkelig blodige scenene. Som da Andreas ser mannen som er spidda på et gjerde. Eller da han kutter av seg en finger. Eller da han blir overkjørt av t-banen og kommer hjem til samboeren som et eneste stort sår. Disse scenene var faktisk så forstyrrende at middagen min neste kom opp igjen.

Den eneste innsigelsen jeg har mot filmen var at den et par ganger kunne være litt langdryg, men disse fasene gikk fort over. Det gikk sjelden lange periodene mellom hver gang det skjedde noe uforutsett og overraskende, så filmen ble aldri kjedelig.

Som sagt, en av de beste norske filmene jeg har sett. 9.0/10.