Gollancz Fantasy Masterworks, paperback.
1971.
123 sider.

[i]Beowulf[/i] regnes ofte for å være det britiske nasjonaleposet. Det er et episk dikt, sannsynligvis fra midten av det første årtusen en gang, og handler om hvordan den gotiske helten Beowulf kommer fra Sverige til Danmark eller Nord-Tyskland for å jakte ned og drepe mosnteret Grendel, som i tolv år har terrorisert hallen til den en gang så mektige kong Hrothgar.

[i]Grendel[/i] er fortellinga om monsteret. Hvordan det vokste opp i ei hule under en innsjø sammen med den gale mora si; hvordan det fant veien ut og begynte å spionere på den unge kong Hrothgar, og observere hvordan kongen samla riket sitt; hvordan det traff en drage, like gal som mora, men talefør, langt visere, og i stand til å skue både fortid, nåtid og framtid med perfekt klarhet; og hvordan det bestemte seg for å føre krig mot Hrothgar og folket hans, og slik fant sin plass i skaperverket.

Det er ei veldig kort fortelling, målt i antall sider, men den er kompakt. Den er fortalt fra synspunktet til Grendel, og veksler mellom et vanlig nåtidsnarrativ, tilbakeblikk, og tidvis ganske vill stream of consciousness. Slik får vi med oss både hva Grendel gjør, hva han, Hrothgar og Hrothgars frender har gjort, samt hva Grendel tenker. Og denne siste dimensjonen er antakeligvis den mest fascinerende.

For Grendel er gal. Naturligvis er han det. Han har vokst opp sammen med sin åndssvake mor, ser halvveis opp til en sinnsyk gammel drage som forteller ham ting hjernen hans ikke tåler, og han feiltolker det dragen sier og benytter seg av det i sin krig mot Hrothgar. En krig som for Grendel er en eksistensiell handling, og som i hans forkvakla tankeverden blir det som definerer ham, meningen med livet hans, og den eneste årsaken til at han ikke forsvinner fra verden som dugg for sola.

Rundt denne merkelige skikkelsen finnes andre karakterer, som naturligvis bare blir skildra slik Grendel ser dem, men som likevel framstilles overraskende klart og godt. Hvilket kan ha noe å gjøre med at minst halvparten av Grendels lallende tirader er spekulasjoner i hva slags vesener de er; Grendel er fullstendig besatt av det han prøver å tilintetgjøre.

[i]Grendel[/i] minner ganske mye om Store Guru Bringsværds [i]Minotauros[/i], som også handler om et sangmonster som er dømt til å bli drept av en helt, og som tilbringer sine dager med å tenke tilbake på livet sitt, og på dem som ikke er tilgjengelig for dem, de som frykter og hater dem. Grendel er riktignok hakket skarpere og en del ondere enn Bringsværds Minotaur, og det finnes nok av andre forskjeller mellom dem, men begge er sagnmonstre som i disse verkene får litt velfortjent oppmerksomhet. Bøkene om dem er dessuten begge gode.

9.0/10.

Cappelen, hardcover.
2007.
428 sider.

I år 1000 konverterte Island til kristendommen etter en avstemning på Alltinget. De norrøne gudene under ledelse av Odin anerkjente tidens tegn, og betalte noen jotner for å hjelpe dem med å flytte til Underheimen, under Nordsjøen, der de ville etablere et nytt Åsgård. Jotnene likte på sin side ikke helt tanken på å leve på jordoverflata uten arvefiendene sine, så de gravde ut et eget lite rike der nede. I de følgende århundrene har jotnenes sivilisasjon blomstra — i den grad det var mulig, deres begrensninger tatt i betraktning — gjennom utstrakt plyndring av skipsvrak, og salg av skipenes innhold til æsene. Æsene har i sin del av Underheimen fått tida til å gå med sladder, etterligning av mennesker, og smålig renkespill. Med unntak ac Odin. Han har sittet i Lidskjalv, observert både æser og mennesker, drukket fin cognac, filosofert sammen med dverg-sidekick’en sin, Hornbore, og nytt orkestermusikk.

Denne ordninga fungerte lenge fint for ham, men nylig har han begynt å spekulere i om ikke 995 år er lang nok tid å bo under jorda, og om han kanskje ikke burde ha gitt opp uten kamp? I tillegg begynner æsene å bli dekadente, mer opptatt av moter og det ukentlige stand-up-showet i Valhall enn noe annet. De er også i økende grad urolige, og de føler at lederen deres har forlatt og forrådt dem. Forståelig nok gjør dette Odin noe nervøs, så han sender Hornbore ut på ei reise til menneskenes verden, for å speide ut mulighetene til en Gjenkomst.

Boka er grovt sett oppdelt i tre deler. (I alle fall hvis jeg husker riktig; det er to-tre måneder siden jeg leste den, og jeg har ikke boka her for å sjekke.) Den første omhandler hovedsaklig livet i Den tredje Åsgård (den første lå i Norge, og den andre på Island), og mesteparten av dette er fortalt i et førstepersonsperspektiv, Odins. Han forteller oss om teoriene sine — den forfengelige gamle jævelen innbiller seg selvfølgelig at han er en filosof –, om forholdet sitt til de andre æsene, og en hel drøss andre ting. Denne første delen var stort sett det jeg likte best ved boka. Særlig fordi Jakhelln, innimellom alle Odins forfengeligheter, stakk inn et kapittel fortalt fra Friggs synspunkt, og et fra Lokes, og begge disse dreide måten jeg så på Odins egne POVer på. Selvsagt begynte jeg aldri å se på ham med Friggs bitre, hatefulle øyne, ei heller med Lokes gale, men innsiktsfulle syn på fangevokterne sine, men de bidro til å modifisere hvordan jeg så på Odin.

Den andre delen fortalte om Hornbores reise gjennom Jotunheimen til Island, og hans opplevelser som en Robbie Williams-etterligner i Reykjavik. Reisinga var best i denne delen, og den kunne tidvis minn litt om en slags pervertert og absurd [i]Gulliver’s Travels[/i], et inntrykk som ble forsterka av at jotnenes samfunn var en slags etterligning av menneskenes, bare forvridd og korrumpert — i alle fall fra et menneskes synspunkt. Robbie Williams-delen hadde også sin sjarm, men sammenligna med hva som kom før blekna det. Dessverre.

Så er det den tredje delen. Her blir Odin tvunget til å møte en gammel og en ny fiende, og alle bokas mange konflikter fullbyrdes. Denne delen var heller ikke uten en viss sjarm, men jeg syntes likevel den var svak. Jakhelln hadde snegla seg vei gjennom de første delene av boka — noe jeg ikke holder mot ham, for som sagt så syntes jeg disse var særdeles gode — og så skynder han seg gjennom slutten. I tillegg er denne delen også den hvor Jakhellns tidvis noe infantile humor er mestframtredende, hvilket ikke akkurat gjør ting bedre. (Men for å sitere Jakhellns Odin, ”Menkseli humor er lite annet enn tiss, bærsj, og intersubjektivitetsfenomenologi.”)

Slutten var til gjengjeld et formidlende punkt.

Såh. Det var stort sett innholdet. La oss ta en kikk på forma.

Det kanskje mest distinkte trekket ved boka er måten den er skrevet på. Jakhelln transkriberer for det meste dialketa si temmelig direkte, og tar få eller ingen hensyn til standardisert norsk grammatikk. Dette kan virke avskrekkende på noen — jeg vet det gjorde det for meg — men det tar egentlig ikke lenge før man lærer å gjenkjenne ordbildene i transkriberinga hans, og måten det hele er skrevet på bidrar ganske enkelt til å styrke inntrykket av at dette er Odins historie — fortalt av ham selv, skrevet ned på et språk han kan kan snakke, med bokstaver han bare kjenner fonemene, eller i det minste allofonene til. Dette inntrykket styrkes ytterligere av Friggs kapittel, som er skrevet i et plettfritt, konservativt bokmål, Lokes, sskrevet i et fullstendig kaotisk dansk-norrønt-norsk, og narrasjonen av Hornbores reise, som også er skrevet i feilfritt norsk.

Selv om jeg har brukt mye mer tid enn jeg vanligvis gjør på å peke på elementer av boka jeg ikke likte, så kan jeg ikke si det er en dårlig roman. Den første delen, som utgjør omtrent halvparten av boka, er for seg selv grunn nok til å lese dette, og resten er underholdende og fascinerende, til tross for at den er betydelig svakere. Det eneste jeg syntes var direkte svakt var kapitlene til Olav Digre, hvis eneste formildende omstendighet var framstillinga av Kong Harald.

Så hvis du synes noe av dette hørtes interessant ut, prøv boka. Jeg tror den burde være tilgjengelig stort sett over alt, ettersom den — fortjent — vant Gyldendals ”store romankonkurranse” nå i vår.

7.5/10.

Utgitt av Gollancz Fantasy Masterworks i 2003. Består av:
The Dreaming City, 1961, 36 s.
While The Gods Laugh, 1962, 37 s.
The Stealer of Souls, 1962, 46 s.
Kings in Darkness, 1962, 36 s. (Skrevet sammen med James Cawthorn.)
Caravan of Broken Dreams, 1962, 36 s.
Stormbringer, 1965, 225 s.

Elric av Melniboné er albino, konge, magiker, ikke helt menneskelig, og slavebundet av sitt magiske sverd, Stormbringer. Albinismen hans gjør at han er avhengig av styrken Stormbringer gir ham, og Stormbringer er avhengig av å spise sjeler for å kunne gi ham denne styrken. Med andre ord, Elric er sjelden i godt humør.

I ”The Dreaming City” har han samla Sjøfyrstene fra de tre kontinentene for å angripe Imrryr — hovedstaden i det gamle melniboneanske Glitrende Imperiet. Dette virker kanskje litt rart — at han vil angripe det som er hovedstaden i hans eget rike — men det har seg slik at han overlot trona til sin fetter da han dro ut på reise i det melniboreanerne kaller ”de barbariske landene”, og at fetteren ikke ville gi den tilbake da Elric kom hjem. Elric var en sterkere magiker enn sin fetter, og en dyktigere kriger, så for å holde ham unna sendte fetteren søstra si — Elrics store kjærlighet — inn i en magisk søvn, og lovte Elric at hun aldri ville våkne hvis han ikke dro sin vei igjen. Elric dro, men Melnibonés innbyggere tilhørte en gammel, grusom og hevngjerrig rase, så Elric utruster en hær for å hevne seg på fetteren, og forhåpentligvis redde kusina si. Det går ikke så veldig bra, for å si det sånn…

”While The Gods Laugh” finner sted litt senere, i en periode da han ennå ikke helt har kommet over tapet av kusina, og de temmelig skrekkelige handlingene han utførte i forsøket på å redde henne. Siden ”the Sack of Imrryr” har han flakka hvileløst rundt på de tre kontinentene, til han til slutt befinner seg i Sør. Her blir han kontakta av en vingeløs kvinne fra det fjerne landet Myyrrhn (et land befolka av menneskelignende vesener med vinger), som vil ha ham med på en søken etter Gudenes Bok, ei bok som visstnok skal inneholde alle universets hemmeligheter. Elric er til å begynne med skeptisk, men blir med i håp om å finne spor etter en Høyere Gud, eller et slags mønster i tilværelsen, slik at han kan søke trøst i at alle ulykkene som har ramma ham ikke har vært helt meningsløse. Det tar imidlertid ikke lang tid før Elric begynner å mistenke at en eller annen kraft i universet ikke ønsker at de skal finne boka, for de blir stadig angrepet av onde skapninger av forskjellig slag. Under et slikt angrep treffer de den lille østlendingen Moonglum, en eventyrer som plutselig befant seg mellom Elric og angriperne, og som slår følge resten av turen (og resten av Elrics og hans eget liv, for den saks skyld).

”The Stealer of Souls” omhandler hendelsene som inntreffer da handelsmenn i byen Bakshaan vil leie Elric til å drepe Nikorn, en av rivalene deres, som utkonkurrerer dem på alle områder. Elric synes til å begynne med ikke særlig om denne planen, men da han får høre at magikeren Theleb K’aarna jobber for Nikorn, aksepterer han handelsmennenes tilbud. Dette skyldes at K’aarna en eller annen gang i fortida har irritert Elric, og at Elric derfor vil drepe K’aarna. Der det viktigste momentet i ”While The Gods Laugh” var at Elric traff Moonglum (som fortsatt er med ham), er det i ”The Stealer of Souls” at Elric trenger hjelp fra de gjenlevende melniboneanerne — som siden ”the Sack of Imrryr” har tjent til salt i maten som leiesoldater — og at han gjennom dette til en viss grad forsones med disse. De er, som sagt, tross alt en temmelig grusom rase, og har ikke store problemer med å akseptere at Elric måtte hevne seg på sin fetter. I tillegg er melniboneanerne veldig opptatt av lojalitet, og Elric er tross alt deres rettmessige konge. Men ting går selvsagt ikke som smurt denne gangen, heller.

Likevel, Elric og Moonglum overlever (duh), selv om det da ”Kings In Darkness” begynner ser ut til at de snart skal få møte mannen med ljåen. De jages nemlig av en liten hær fra Tiggernes By, og må ri hestene ut i ei diger og stri elv for å unnslippe. Og på andre sida av elva ligger det barbariske og uvennlige kongedømmet Org midt inne i den eldgamle Troosskogen. Men Elric har opplevd for mye dritt til å la seg stoppe av en enkel skog og noen villmenn, så de bestemmer seg for å dra rett gjennom den. Det går ikke lenge før de redder ungjenta Zarozinia fra orgiske villmenn, og hun og Elric forelsker seg naturligvis — dette er tross alt Conan-inspirert sword & sorcery. Zarozinia er den eneste overlevende fra en handelskaravane eid av onkelen hennes, som ble overfalt av orgerne, og Elric synes det høres ut som en god idé å dra til Orgs hovedstad for å kreve tilbake det Zarozinias familie har tapt. Dette skjer selvsagt heller ikke uten en viss mengde komplikasjoner.

I ”The Caravan of Broken Dreams” er Elric og Zarozinia lykkelig gift, og bosatt i Karlaak, hennes hjemby. Men snart kommer en budbringer fra det Fjerne Østen med nyheter som vil punktere deres ballong av lykke. Det er Moonglum, som bærer nytt om en stor barbarhorde som nærmer seg fra øst, og som så langt har lagt Østlandene øde — blant dem Elwher, Moonglums hjemby. Dette er utvilsomt en trussel mot hele Østen, spesielt siden barbarene har slavebundet en mektig magiker som de utnytter både i slag og beleiringer. Elric, som for første gang i sitt liv har vært lykkelig, må hente Stormbringer ut av et støvete rustkammer, og kalle på sine undersåtter fra Melniboné og deres drager, mens han selv drar ut for å sette barbarenes magiker fri.

Det ville ikke være urimelig å påstå at disse fire novellene strengt tatt ikke er annet enn oppbygging til ”Stormbringer”, samlingas eneste virkelige roman. Denne er inndelt i fire deler, som hver omhandler visse hoveddeler av Elrics eventyr under den store krigen mot Kaos, da Kaos forsøkte å velte den universelle balansen mellom Kaos og Lov, for å oppnå total dominans. Elric blir trukket inn i krigen da Kaosmaktene bortfører Zarozinia, og han og Moonglum setter ut for å finne henne. Underveis deltar han i mange slag mot Kaos, slag Kaos vinner, og han innser snart at selv om han selv, sverdet hans og magien hans, alle er skapt av Kaos, og står nærmest Kaos, er den riktige siden å kjempe på her Lov, siden det er viktig at balansen opprettes.

”Elric” er som sagt klassisk Sword and Sorcery — faktisk var det Michael Moorcock som fant på uttrykket, selv om det var Fritz Leiber som først argumenterte for å bruke det som sjangernavn –, med en dyktig sverdkjemper i hovedrollen, hans voldelige eventyr som backdrop, og hans indre problemer som hovedtema — selv om det i Stormbringer trekkes inn en Epic-lignende apokalypse som backdrop. Magi og romantikk er også tilstede; faktisk utgjør disse to konseptene motiver for Elric i flere tilfeller.

Selve karakteren Elric er bygd på den store S&S-klassikeren, Robert E. Howards ”Conan”. Dette er imidlertid sant om de aller fleste S&S-heltene, men Elric skiller seg ut i det at han ble skapt som Conans rake motsetning. Der Conan er fysisk sterk, ikke er særlig glad i magi, og er ellers en ubehøvla barbar, er Elric en svekling, en magiker og en adelsmann fra en utgammel, sofistikert rase, som anser alle andre raser (og da spesielt menneskene) for å være barbarer. Avstamningen hans, samt det at han har utsletta mesteparten av sine landsmenn, gir hele karakteren sterke outsidertrekk; han er sjelden eller aldri del av noe større, men står heller litt på utsida som en utenforstående observatør. Det å lese om ham kan derfor bli en noe sår opplevelse, i alle fall dersom du klarer å se forbi hans ytre braggadocio, og sympatisere med stakkaren.

Ellers er det ikke så vanskelig å se hvorfor Moorcock kritiserer Tolkien for å være en bakstreversk romantiker som skriver trøstende eskapisme, for her er det ikke mye pjatt. Til tross for at Elric i alle fall delvis har vendt ryggen til sin rases onde natur, er han langt fra menneskelig, og den allerede nevnte avstanden mellom ham og resten av verden forhindrer at han blir alt for menneskelig — selv om Moonglum og Zarozinia, samt noen andre venner, påvirker ham litt i den retninga. Alt dette gjør at det er vanskelig å kalle ”Elric”-fortellingene trøstende eskapisme. Handlinga, som sjelden nærmer seg lengsel etter forgangne tider, gir heller ikke mye rom for bakstreversk romantikk — på et tidspunkt må Elric faktisk ta valget mellom å støtte Kaos i bytte mot å bevare magien og den verdenen han kjenner, eller å støtte Lov, og dermed indirekte en ny verden, ulik den han har levd i hele sitt liv, og som innebærer at han selv vil dø og bli borte. Nesten uten å nøle velger han å støtte Lov.

”Elric” er en av de store klassikerne i post-WWII-fantasyen, og det er ikke vanskelig å forestille seg at for eksempel Robert Jordan har latt seg inspirere av slike ting som The Horn of Fate, som skal blåses på verdens siste dag, og som vil kalle Lovgudene til Jorda. Det er også interessant å se hvordan en karakter som var ment som en antistereotype, i dag både virker stereotyp og har vært inspirasjon for en mengde høyst stereotype fantasykarakterer — mest kjent blant disse er sannsynligvis Drizzt Do’Urden.

Det er imidlertid tvilsomt om ”Elric” passer for alle. Moorcock skriver i en relativt arkaisk stil, og teksten domineres av Elrics egne torturerte tanker. Men det er masse action, og forholdsvis vittig dialog, så dersom du tror dette er noe for deg, og du i tillegg er interessert i fantasyens historie, kan dette være noe du burde lese.

Bemerk imidlertid at utgaven anmeldt her bare inneholder et sted mellom en tredjedel og halvparten av Elric-sagaen — for mer informasjon, konsulter Mama Wiki.

Boka ble anmeldt i Dagbladet på mandag, og selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i Kurt Hanssens påstand om at dette er “fantasy for voksne” (forstå meg rett, jeg er enig i at boka også kan leses av voksne, men for meg er dette først og fremst ei bok for aldersgruppa 14-35), kan jeg ikke gjøre annet enn å helhjerta slutte opp om spørsmålet han avslutta anmeldelsa si med:

“Og nå er det vel også lov til å håpe at Kagge får oversatt Neil Gaimans virkelige mesterverk, romanen «American Gods» fra 2001?”

Men til det skjer kan vi nyte “Stjernestøv”: Ei bok som er så bra at jeg vurderer å utsette min skrantne studentøkonomi for byrden ved å kjøpe den (en gang til).

1944: Francos fascister har vunnet den spanske borgerkrigen, men noen opprørere holder fortsatt stand i landets skoger og fjell, i håp om at den nylig gjennomførte allierte invasjonen av Normandie vil medføre at Franco vil bli styrta ganske snart. Til et av de siste opprørske områdene kommer Ofelia, ei jente i 11-årsalderen. Faren hennes er død, og mora har gifta seg igjen med en fascistisk kaptein. Hun er vant til å bo i byen, så det er ikke lett for henne å tilpasse seg den øde forlegningen hvor Kapteinen er kommandant. Det blir ikke lettere av at hennes nye stefar er en sadistisk og brutal mann, som ikke kvier seg for å slå bønder i hjel dersom han mistenker dem for å være ”røde” eller hvis de ikke viser ham respekt. Heldigvis har hun med seg en tjukk bunke eventyrbøker, og hun søker ofte tilflukt i disse.

Eventyrene blir imidlertid litt vel påtrengende da noe hun er overbevist om at er en fe, leder henne inn i en eldgammel labyrint like ved forlegningen. Det blir heller ikke bedre av at hun der treffer en faun som påstår at hun egentlig er ei gjenfødt prinsesse fra et underjordisk rike, som rømte derfra for flere tusen år siden. Han lover henne imidlertid en sjanse til å slippe unna den grusomme hverdagen: Dersom hun utfører visse oppgaver for ham før fullmåne, vil hun kunne dra tilbake til sine virkelige foreldres rike.

Parallelt med dette fortelles historien om et desperat og håpløst opprør mot et autoritært regime, sett gjennom øynene til Mercedes, husholdersken i Kapteinens forlegning. Det er i denne parallelle fortellingen filmens mest gruoppvekkende scenes finnes, da Kapteinen flere ganger torturerer opprørere i kjelleren under huset Ofelia og mora bor i. Disse scenene fungerer som en slags kontrast til Ofelias underlig vakre drømmeverden, selv om heller ikke denne er fri for blodig vold.

”El Laberinto del Fauno” er på mange måter en barnefilm for voksne, innen sjangrene dark og low fantasy. Den handler om et barn, den har en barnefilms eskapistiske plott, og en barnefilms moral, men samtidig er den mørk, dyster, voldelig, og alvorlig, og det er i stor grad opp til seeren å avgjøre om den endre lykkelig eller ikke. Denne kombinasjonen er særdeles vellykka, og den tupper deg litt i de metaforiske ballene samtidig som den trekker deg inn i en ukjent verden, som kanskje ikke er så ukjent likevel. Fantasy akkurat slik jeg liker det.

Karakterene er troverdige og konsistente, selv om jeg ikke er helt sikker på hva jeg synes om forsøket på å forklare Kapteinens oppførsel med at han hadde en slem far, og skuespillerne gjør en god jobb i å framstille dem. Plottet er også godt; det trakk meg faktisk så langt inn at jeg glemte den veldig direkte frampekende introen helt til den kom igjen, i en av filmens siste scener.

Guillermo del Toro har virkelig skutt gullfuglen her, og jeg har ingen problemer med å belønne denne filmen med en sterk 9.0/10.

Denne anmeldelsen er også postet her, i en (mye dårligere) engelsk versjon.

Severian er lærling i Torturistlauget, og har vært det siden han var en liten guttunge, og han har ingen minner fra livet før han kom til torturistenes tårn i Citadellet. Han er en forholdsvis intelligent ung mann, men han mangler en utdannelse utover grunnleggende kunnskaper om lesing, skriving, historie, religion og samfunnsliv. Samtidig har han, som en konsekvens av et liv levd i torturisttårnets isolerte verden, nesten ingen kjennskap til livet utenfor Citadellets murer. Det han imidlertid har kjennskap til er tortur og drap, og det går ikke lang tid i boka før han kan slutte seg til svennenes rekker. Men frøene til Severians ulykke er allerede sådd. I flere måneder har han holdt adelskvinna Thecla, en av Autarchens gisselkonkubiner, med selskap mens hun har ventet på bud om hvorvidt hennes søsters kontakt med opprøreren Vodalus vil føre til at hun dømmes til døden. I disse månedene har hun og Severian lest til hverandre fra legendesamlinger og andre bøker Severian har hentet i Citadellets bibliotek, og Severian har slik fått kjennskap til dypere historie, filosofi og teologi. Han forelsker seg naturligvis i henne — selv om han jevnlig har blitt sendt til et av byens beste bordeller for å unngå at Thecla forfører ham — og da det endelig kommer bud om at henrettelsen av Thecla skal begynne bryter Severian sammen, og han støtes ut av Lauget. De skaffer ham imidlertid en jobb som vanlig skarpretter i en by langt mot nord, og han tillates fortsatt å bruke Laugets uniform og våpen. Dette skjer omtrent halvveis i boka, og den siste halvdelen beskriver ferden hans gjennom millionbyen Nessus, som Citadellet ligger i de søndre delene av. Severian bruker over ei halv uke på å komme seg til en av de nordlige portene. På veien blir han utsatt for et komplott, og han skaffer seg reisevenner som skal samme veien som han selv, av forskjellige årsaker.

Det er ingen egentlig slutt i denne boka. Den slutter nokså brått, i en slags cliffhangersituasjon, og sett i lys av det relativt lave actioninnholdet og bokas korte varighet, kunne den godt vært lengre. Den kunne til og med ha vært utgitt i samme bind som etterfølgeren, ”The Claw of the Conciliator”, noe den også er i utgaven jeg leser (”Shadow & Claw”).

TSotT er ingen bok for mainstreamen. Selv om det nok kan argumenteres for at den tilhører fantasyens mainstreamkanon, er det nok for lite action og for mange indre monologer (boka er skrevet i tilbakeskuende førstepersonsperspektiv; Severian sitter som eldre mann og gjenforteller livet sitt i en slags historiebok) i boka til at den appellerer til den store majoriteten av fantasylesere. Selv jeg, som i utgangspunktet var veldig velvillig innstilt og som stort sett likte både det rolige tempoet og de filosoferende indre monologene, syntes at det av og til ble litt vel kjedelig — for eksempel da Severian og ei kvinne han møter i byen tilbringer seks eller sju av bokas trettifem kapitler i Nessus’ botaniske hage.

Men Wolfe skriver en overbevisende og fascinerende prosa. Severian er en fascinerende karakter, og han er også den eneste vi virkelig blir kjent med; boka er kort, og førstepersonsperspektivet begrenser andre karakterers mulighet til å eksponere seg, i tillegg til at de fleste andre karakterene er veldig mystiske. Settingen er aldeles overveldende; forestill dere en slags 1400-tallsteknologisk verden, men med enkelte pistoler og kanoner, med delvis kunnskap om interplanetariske reiser, med fabeldyr (og -planter!) som er så originale og groteske at du som leser knapt klarer å forestille deg dem — og du begynner å nærme deg settingen i ”The Book of the New Sun”. Videre inneholder boka flere klarsynte observasjoner av virkeligheten (hvis du har tilgang til boka anbefaler jeg spesielt sammenligninga mellom forfattere og skarprettere på side 196-7), som bidrar til å løfte boka opp fra middelmådighetens bunnløse dyp. Wolfes skrivemåte forhindrer også filosofien fra å bli fullstendig uforståelig; han bruker ofte metaforer, men han lar i motsetning til for eksempel Bakker sjelden metaforene stå ukommentert. Han unngår slik at innsiktene han tilbyr leseren bare blir en suppe av dårlige bilder og abstrakte paralleller.

Dette høres kanskje ikke så veldig lovende ut for majoriteten av dere, men dersom du er interessert i fantasyens historie, eller dersom du er interessert i inspiratorene til dagens fantasyforfattere (både Erikson og Mievillé, og tidvis også Martin, er tydelig influert av Wolfe), vil jeg på det sterkeste anbefale denne.

Selv om dette er fantasy så virker det hele som en middelalderroman med det typiske hierarkiet vi kjenner fra denne tidsepoken.
Dette til tross for at vi befinner oss i en verden hvor somrer og vintrer varer i mange år, og hele prologen til første bok er riktig så mystisk og skummel.

Serien følger blandt annet familien Stark som har “Winter is coming” som sitt ordspråk, og det er ikke i tvil om at vinteren virkelig er på vei til tross for at det hele begynner en fin sommerdag.

Vi blir fort dratt inn i et spill om makten i det såkalte Westeros hvor handlingen utspiller seg, og som vanlig er enkelte familier altfor opptatt av sin egen makt enn å ta seg av hva som er viktig.

Men jeg skal ikke avsløre noe særlig mer av handlingen da en av grunnene til at A Song of Ice and Fire er så bra er at man aldri vet hva som skjer. Disse bøkene er ikke skrevet ‘etter boka’ hvor de gode vinner og de onde taper.

For det er egentlig veldig få som er enten gode eller onde i serien, de fleste er bare mennesker som ønsker det beste for seg selv, eventuelt sin familie og i noen få tilfeller landet.

Vi blir kjent med de fleste, da Martin har valgt å la oss se historien gjennom mange forskjellige karakterer, hvilken gir det hele dybde og lar oss se historien fra alles sider. Så det er gjerne slik at de man misslikte i første bok, synes man er av de aller beste i den siste.

Menneskene i serien gjør det som er logisk av karakteren å gjøre. Her er det ingen lystmordere som med ett angrer sine synder eller får moralske dilemaer.

Men som sagt, man vet aldri hva som skjer for selv om man etter hvert tror at man har forstått hvordan Martin skriver, så klarer han å overraske igjen.

Man får fort et hat/ kjærlighetsforhold til forfatteren og til serien, og det finnes episoder hvor man har mest lyst til å brenne hele boka i håp om at det blir kvitt alle de som fortjener en grusom skjebne.

Martin er meget brutal og skriver ting som de er. Man blir servert vold, krig og sex (gjerne sammen) uten at det blir lagt noen fingre i mellom og serien egner seg ikke for barn og andre som bør bli skånet for livets brutaliteter og sannheter.

Dette er en helt anderledes fantasyserie, som bør leses av alle de som leter etter ‘noe annet’ innen den fantastiske sjangeren.

- Og eventuelt av de som tror fantasy er bare for barn og ungdom.

—
Tidligere publisert på rablebloggen.net