Mytologi

Grendel,
av John Gardner.

Gollancz Fantasy Masterworks, paperback.
1971.
123 sider.

[i]Beowulf[/i] regnes ofte for å være det britiske nasjonaleposet. Det er et episk dikt, sannsynligvis fra midten av det første årtusen en gang, og handler om hvordan den gotiske helten Beowulf kommer fra Sverige til Danmark eller Nord-Tyskland for å jakte ned og drepe mosnteret Grendel, som i tolv år har terrorisert hallen til den en gang så mektige kong Hrothgar.

[i]Grendel[/i] er fortellinga om monsteret. Hvordan det vokste opp i ei hule under en innsjø sammen med den gale mora si; hvordan det fant veien ut og begynte å spionere på den unge kong Hrothgar, og observere hvordan kongen samla riket sitt; hvordan det traff en drage, like gal som mora, men talefør, langt visere, og i stand til å skue både fortid, nåtid og framtid med perfekt klarhet; og hvordan det bestemte seg for å føre krig mot Hrothgar og folket hans, og slik fant sin plass i skaperverket.

Det er ei veldig kort fortelling, målt i antall sider, men den er kompakt. Den er fortalt fra synspunktet til Grendel, og veksler mellom et vanlig nåtidsnarrativ, tilbakeblikk, og tidvis ganske vill stream of consciousness. Slik får vi med oss både hva Grendel gjør, hva han, Hrothgar og Hrothgars frender har gjort, samt hva Grendel tenker. Og denne siste dimensjonen er antakeligvis den mest fascinerende.

For Grendel er gal. Naturligvis er han det. Han har vokst opp sammen med sin åndssvake mor, ser halvveis opp til en sinnsyk gammel drage som forteller ham ting hjernen hans ikke tåler, og han feiltolker det dragen sier og benytter seg av det i sin krig mot Hrothgar. En krig som for Grendel er en eksistensiell handling, og som i hans forkvakla tankeverden blir det som definerer ham, meningen med livet hans, og den eneste årsaken til at han ikke forsvinner fra verden som dugg for sola.

Rundt denne merkelige skikkelsen finnes andre karakterer, som naturligvis bare blir skildra slik Grendel ser dem, men som likevel framstilles overraskende klart og godt. Hvilket kan ha noe å gjøre med at minst halvparten av Grendels lallende tirader er spekulasjoner i hva slags vesener de er; Grendel er fullstendig besatt av det han prøver å tilintetgjøre.

[i]Grendel[/i] minner ganske mye om Store Guru Bringsværds [i]Minotauros[/i], som også handler om et sangmonster som er dømt til å bli drept av en helt, og som tilbringer sine dager med å tenke tilbake på livet sitt, og på dem som ikke er tilgjengelig for dem, de som frykter og hater dem. Grendel er riktignok hakket skarpere og en del ondere enn Bringsværds Minotaur, og det finnes nok av andre forskjeller mellom dem, men begge er sagnmonstre som i disse verkene får litt velfortjent oppmerksomhet. Bøkene om dem er dessuten begge gode.

9.0/10.

Gudenes Fall,
av Cornelius Jakhelln.

Cappelen, hardcover.
2007.
428 sider.

I år 1000 konverterte Island til kristendommen etter en avstemning på Alltinget. De norrøne gudene under ledelse av Odin anerkjente tidens tegn, og betalte noen jotner for å hjelpe dem med å flytte til Underheimen, under Nordsjøen, der de ville etablere et nytt Åsgård. Jotnene likte på sin side ikke helt tanken på å leve på jordoverflata uten arvefiendene sine, så de gravde ut et eget lite rike der nede. I de følgende århundrene har jotnenes sivilisasjon blomstra — i den grad det var mulig, deres begrensninger tatt i betraktning — gjennom utstrakt plyndring av skipsvrak, og salg av skipenes innhold til æsene. Æsene har i sin del av Underheimen fått tida til å gå med sladder, etterligning av mennesker, og smålig renkespill. Med unntak ac Odin. Han har sittet i Lidskjalv, observert både æser og mennesker, drukket fin cognac, filosofert sammen med dverg-sidekick’en sin, Hornbore, og nytt orkestermusikk.

Denne ordninga fungerte lenge fint for ham, men nylig har han begynt å spekulere i om ikke 995 år er lang nok tid å bo under jorda, og om han kanskje ikke burde ha gitt opp uten kamp? I tillegg begynner æsene å bli dekadente, mer opptatt av moter og det ukentlige stand-up-showet i Valhall enn noe annet. De er også i økende grad urolige, og de føler at lederen deres har forlatt og forrådt dem. Forståelig nok gjør dette Odin noe nervøs, så han sender Hornbore ut på ei reise til menneskenes verden, for å speide ut mulighetene til en Gjenkomst.

Boka er grovt sett oppdelt i tre deler. (I alle fall hvis jeg husker riktig; det er to-tre måneder siden jeg leste den, og jeg har ikke boka her for å sjekke.) Den første omhandler hovedsaklig livet i Den tredje Åsgård (den første lå i Norge, og den andre på Island), og mesteparten av dette er fortalt i et førstepersonsperspektiv, Odins. Han forteller oss om teoriene sine — den forfengelige gamle jævelen innbiller seg selvfølgelig at han er en filosof –, om forholdet sitt til de andre æsene, og en hel drøss andre ting. Denne første delen var stort sett det jeg likte best ved boka. Særlig fordi Jakhelln, innimellom alle Odins forfengeligheter, stakk inn et kapittel fortalt fra Friggs synspunkt, og et fra Lokes, og begge disse dreide måten jeg så på Odins egne POVer på. Selvsagt begynte jeg aldri å se på ham med Friggs bitre, hatefulle øyne, ei heller med Lokes gale, men innsiktsfulle syn på fangevokterne sine, men de bidro til å modifisere hvordan jeg så på Odin.

Den andre delen fortalte om Hornbores reise gjennom Jotunheimen til Island, og hans opplevelser som en Robbie Williams-etterligner i Reykjavik. Reisinga var best i denne delen, og den kunne tidvis minn litt om en slags pervertert og absurd [i]Gulliver’s Travels[/i], et inntrykk som ble forsterka av at jotnenes samfunn var en slags etterligning av menneskenes, bare forvridd og korrumpert — i alle fall fra et menneskes synspunkt. Robbie Williams-delen hadde også sin sjarm, men sammenligna med hva som kom før blekna det. Dessverre.

Så er det den tredje delen. Her blir Odin tvunget til å møte en gammel og en ny fiende, og alle bokas mange konflikter fullbyrdes. Denne delen var heller ikke uten en viss sjarm, men jeg syntes likevel den var svak. Jakhelln hadde snegla seg vei gjennom de første delene av boka — noe jeg ikke holder mot ham, for som sagt så syntes jeg disse var særdeles gode — og så skynder han seg gjennom slutten. I tillegg er denne delen også den hvor Jakhellns tidvis noe infantile humor er mestframtredende, hvilket ikke akkurat gjør ting bedre. (Men for å sitere Jakhellns Odin, ”Menkseli humor er lite annet enn tiss, bærsj, og intersubjektivitetsfenomenologi.”)

Slutten var til gjengjeld et formidlende punkt.

Såh. Det var stort sett innholdet. La oss ta en kikk på forma.

Det kanskje mest distinkte trekket ved boka er måten den er skrevet på. Jakhelln transkriberer for det meste dialketa si temmelig direkte, og tar få eller ingen hensyn til standardisert norsk grammatikk. Dette kan virke avskrekkende på noen — jeg vet det gjorde det for meg — men det tar egentlig ikke lenge før man lærer å gjenkjenne ordbildene i transkriberinga hans, og måten det hele er skrevet på bidrar ganske enkelt til å styrke inntrykket av at dette er Odins historie — fortalt av ham selv, skrevet ned på et språk han kan kan snakke, med bokstaver han bare kjenner fonemene, eller i det minste allofonene til. Dette inntrykket styrkes ytterligere av Friggs kapittel, som er skrevet i et plettfritt, konservativt bokmål, Lokes, sskrevet i et fullstendig kaotisk dansk-norrønt-norsk, og narrasjonen av Hornbores reise, som også er skrevet i feilfritt norsk.

Selv om jeg har brukt mye mer tid enn jeg vanligvis gjør på å peke på elementer av boka jeg ikke likte, så kan jeg ikke si det er en dårlig roman. Den første delen, som utgjør omtrent halvparten av boka, er for seg selv grunn nok til å lese dette, og resten er underholdende og fascinerende, til tross for at den er betydelig svakere. Det eneste jeg syntes var direkte svakt var kapitlene til Olav Digre, hvis eneste formildende omstendighet var framstillinga av Kong Harald.

Så hvis du synes noe av dette hørtes interessant ut, prøv boka. Jeg tror den burde være tilgjengelig stort sett over alt, ettersom den — fortjent — vant Gyldendals ”store romankonkurranse” nå i vår.

7.5/10.