Vintage, paperback.
2007.
287 sider.

Sivilisasjonen har kollapsa, og alt er aske. De overlevende har stort sett maktet å utrydde hverandre, da menneskekjøtt er det eneste kjøttet det er mulig å ta vare på. Ingenting vokser, ingenting gror, ingenting lever, med unntak av ett og annet menneske.

Gjennom ruinene av USA vandrer en far og hans sønn. De har overlevd i nord i litt under ti år, men har blitt tvunget til å innse at dersom de skal overleve, må de migrere sørover, der det kanskje er varmere. De følger en vei, eller kanskje snarere veien, og et gammelt veikart faren har funnet et eller annet sted. Slik han har funnet alt annet de bærer med seg.

De er alene, og når de en sjelden gang treffer mennesker tar de ikke kontakt, men gjemmer seg. For selv om faren ikke har hørt trommene på ei stund, tør han ikke ta sjansen på at blodsektene er døde. Dessuten, dersom de skulle komme over noe gammel sopp, et par hermetikkbokser med mat, eller noe annet spisende, vil det være enklere å dele det på to enn på flere.

Dette er ei bok som på mange måter minner ganske mye om Christopher F.B. Grøndals [i]104[/i]. Begge bøkene tematiserer desperasjon, motivasjon for å overleve og samfunnets kollaps. Og begge gjør det gjennom postapokalyptiske fortellinger der en far kjemper for å holde liv i seg og ungen sin. I tillegg er begge selvsagt skremmende gode bøker.

For dette er den type bok som får meg til å tenke at, ”Faen, ingen av favorittforfatterne mine kan egentlig skrive.” I alle fall ikke som McCarthy, som tilsynelatende ikke skriver en overflødig setning, og som er i stand til å tyne forholdsvis enkle, sobre og korte landskapsbeskrivelser fulle av håpløshet og mørke, der det er mest passende (og slike situasjoner er det nok av i denne boka), og ørsmå glimt av håp, når det en sjelden gang passer. I det hele tatt er McCarthy en utrolig effektiv forteller, som klarer å presse utrolig mye jævelskap inn på litt under tre hundre sider.

Ubehaglige bøker — og i tilfelle jeg ikke har gjort dette tydelig ennå, så er dette ei voldsomt ubehagelig bok å lese — er vanligvis også ganske tunge, med mye introspeksjon og forsøk på dyp filosofering over en fortapt livssituasjon. Ikke så med [i]The Road[/i]. Det er riktignok noe introspeksjon og sånt her også, men den er aldri langvarig, og den er aldri tung. Det er vanskelig for karakterene å finne tid til introspeksjon, og boka er alt for godt skrevet til å bli tung.

Denne boka er regna for å være en av de beste engelskspråklige romanene som ble utgitt i fjor, noe jeg godt kan forstå. Den [i]er[/i] virkelig så god!

10/10.

Aschehough, hardcover.
2006.
232 sider.

Sola har utvida seg, og jorda er ubeboelig. For å unnslippe har store deler av menneskeheten rømt til Europa, en av Jupiters måner. Men alle vet at dette bare er et midlertidig stoppested; snart vil solas varme brenne også dette hjemmet. Derfor har et gigantprosjekt blitt satt i gang, bygginga av et romskip som skal kunne ta omtrent tre millioner mennesker, og slik redde menneskeheten.

Men det bor mye mer enn bare tre milioner på Europa, og nå, når ryktene har begynt å gå om at skipet snart er ferdig, samtidig som solas varme blir mer og mer påtrengende for hver dag som går, begynner folk å bli desperate. For det er ikke bare-bare å komme seg på listene over de som skal få være med på skipet, man må være nyttig, og for å vise at man er nyttig må man først komme seg inn i den strengt bevokta byen hvor romskipsadministrasjonen holder hus.

[i]104[/i] er ei sterk bok, og det tok meg ikke lang tid å få sympati med hovedpersonen, som forsøker å skaffe seg og dattera plasser ombord, samtidig som han prøver å tjene til det daglige brød i byens etter hvert mer og mer kaotiske gater. Det er godt skrevet, og utelatelsen av årstall bidro til at jeg enklere kunne ”suspend disbelief”, ved at jeg slapp å sitte å tenke sånne tanker som for eksempel, ”Hæ? Sola kan da ikke slukke [i]så[/i] snart?” I det store og hele var Grøndahl god til å holde seg unna teknobabbelet, så selv om de fleste av de få karakterene som får noe mer enn en overfladisk behandling er ganske høyt oppe i systemet, og dermed daglig involvert i avanserte oppgaver, så går han seg ikke bort i teknikken.

Når det gjelder karakterene, så var de alle godt skrevet. Riktignok er hele boka skrevet i en ganske minimalistisk form (i alle fall sånn jeg husker det; det er to måneder siden jeg leste den nå), så det er ikke all verden vi får vite om dem, men de framstår likevel som realistiske, psykologiske portretter, og det var nesten så jeg enklete ganger ble mer opptatt av individenes sjebne enn av menneskehetens.

For ting går selvfølgelig til helvete, og som sultne hunder springer menneskene i strupen på hverandre. Kollektivet bryter sammen, og bare individene står tilbake. Noen av dem samarbeider riktignok, men det er hovedsaklig bare for å overleve.

Selv om den har skarp konkurranse fra [i]Gudenes fall[/i] vil jeg påstå at dette er den beste norske boka jeg har lest i år. Greit nok, det er ikke mer enn fem av dem, eller noe sånt, men likevel. Dette var så intenst, så desperat og så stramt — ikke en eneste scene eller detalj virka overflødig — at jeg gledelig kan konkludere at norsk science fiction fortsatt lever i beste velgående, også utenfor De Store Guruenes verker.

8.5/10.

Først utgitt i 1974.
319 sider.
Gollancz SF Masterworks.
Vant både Nebula- og Hugo-prisen i 1975.

I atten år har den teoretiske fysikeren Shevek arbeidet med Simultanitetsprinsippet, et fysisk prinsipp som kan legge grunnlaget for en revolusjon i interstellar kommunikasjon. Han er født og oppvokst på den karrige ørkenplaneten Anarres, en planet som er bebodd av anarkister fra den mer gjestmilde Urras. Urras ligner mer på Jorda enn Anarres, også i det at den er en planet dominert av en kapitalistisk-oligarkisk og en autoritær-kommunistisk stat. Omtrent hundreogsøtti år før handlingen i ”The Dispossessed” finner sted, hadde Urras’ anarkister under ledelse av ideologen Odo gjennomført et stort opprør, og Urras’ regjeringer hadde svart ved å bestikke dem. Anarkistene fikk planeten Anarres til sin rådighet, i bytte mot at de ikke lenger ville bry seg med Urras. Odonianerne takket ja, og stakk sin kos for å bygge sitt eget anarkistisk-kommunistiske utopiske samfunn på Anarres. Og i stor grad har de lyktes. På Anarres finnes ikke kriminalitet, ikke eiendom, ikke forskjeller, ikke lover, ikke makt.

Men likevel, finner Shevek etter hvert ut, er de ikke frie. For flertallets oppfatninger er som en tvangstrøye for ham; han bedriver forskning de aller fleste ikke forstår, og dermed karakteriserer som ”samfunnsunyttig”. Han observerer også det samme på flere andre samfunnsområder, at tradisjon har blitt som et slags uformelt lovverk, og at enkelte arbeidere har blitt som byråkrater. Nytenkning står ikke høyt i kurs, og mye av forskningen drives på misforstått ideologisk grunnlag.

Handlinga i boka følger to spor. Det første følger Shevek fra han forlater Anarres til fordel for Urras. Han gjør dette fordi hans arbeid med Simultanitetsprinsippet krever at han har kompetente kolleger å diskutere med. Denne tråden følger Shevek på Urras, og er et interessant stykke kryptoantropologi i det at den skildrer Sheveks møte med et samfunn han tidligere bare har kjent en forenkla utgave av. Den skildrer også hvordan myndighetene i en av Urras’ stater forsøker å gjøre Shevek til lags, slik at han kan gi dem teorien hans — han blir slik en brikke i et politisk spill. Og i tillegg begynner Shevek etter hvert å undre seg over en ting: Hvorfor virker det som at Urras, en planet han trodde var fylt med fattigdom og lidelse, kun har middelklasseinnbyggere?

Handlingas andre spor viser Sheveks liv på Anarres. Hvordan han vokser opp i avsidesliggende samfunn der alle deler alt og ingen står over andre, men samtidig ingen får lov til å skille seg ut fra andre, heller. Her beskriver Le Guin nøkkelbegivenheter i Sheveks liv, hvordan han har blitt forma til å bli en fritenkende anarkist, i motsetning til så mange av de andre anarkistene, som har løftet Odos skrifter opp til lovstatus, til tross for at Odo selv avskydde lover. I disse kapitlene (historien er fortalt slik at annethvert kapittel finner sted på henholdsvis Urras og Anarres) kommer det tydelig frem hvordan Odonianernes anarkistiske drømmesamfunn egentlig er ganske så flott, men at det har noen klare svakheter. Det er ikke uten grunn at enkelte utgaver av boka har hatt ”An Ambiguous Utopia” som undertittel.

Men hvis Anarres av og til skildres i et noe ufordelaktig lys, er det ikke tvil om at det samme gjelder for Urras. A-Io, staten Shevek befinner seg i på Urras, er på mange måter England på midten av 1800-tallet, med flerfoldige millioner arbeidere som nesten uten rettigheter arbeider for å understøtte den luksuriøse livsstilen til den betydelig mindre middel- og overklassa. Mens de rike lever i overdådighet og snakker om ”hærens foredlende effekt på menn”, tilbringer underklassa sine dager i nedslitte bydeler med kun et minimum av infrastruktur, eller i lidelse på en slagmark langt unna.

Her er det med andre ord mye rom for politisk filosofi. Og dette er faktisk politisk filosofi. Det skiller seg ut fra for eksempel Terry Goodkinds lettvekterpropaganda spesielt i det at selv om det kan oppfattes en tendens til at forfatteren har en forkjærlighet for ett av samfunnene hun skildrer, så forsøker hun ikke å legge skjul på at det har sine svake sider, det også. På samme måte har hun ingen problemer med å skildre fordelene det andre samfunnet har.

De mange delene av boka som består av indre monologer kan gjøre den litt tung å lese for enkelte. Det samme gjelder de ofte ganske tunge emnene som tas opp. I tillegg er det få actionscener i boka; det nærmeste man kommer noe slikt er ei scene der Shevek forsøker å unnslippe det han etter hvert innser er et fengsel, og en annen der han deltar i en demonstrasjon på Urras. Ellers dreier handlinga seg mest om politikk. Og dette gjør den på en forbilledlig måte, for Le Guin klarer å holde spenninga oppe nesten utelukkende ved at leseren blir nysgjerrig på hva Shevek vil finne på når han finner ut at han blir utnytta på Urras, samt på hvilke faktorer på Anarres som fikk ham til å dra til Urras i det hele tatt.

Dessuten er Shevek en sjarmerende og sympatisk anarkist, og jeg ble veldig opptatt av å finne ut hvordan det skulle gå med ham når han tilsynelatende hadde fiender på alle kanter, både på Anarres og på Urras. Man blir etter hvert glad i Shevek, noe som kanskje bare er naturlig sett i lys av at vi følger ham fra han er rundt sju til han blir niogtredve. Han er videre en fryktelig intelligent mann, og hver gang han tenker på eller snakker om noe vil du konsentrere deg for virkelig å få med deg hva det er han vil frem til.

Mesteparten av fortellinga, med unntak av noen sider mot slutten, er fortalt fra Sheveks synspunkt. Dette begrenser selvsagt innsikten vi får i de andre karakterene, men vi stifter likevel forholdsvis god bekjentskap med hans kone Takver og vennen Bedap, to karakterer som begge er godt utforma og troverdige. Det samme gjelder stort sett alle de andre karakterene i boka; selv om de eneste beskrivelsene av dem vi får er de Shevek opplever, er det aldri noen av dem som bare blir framstilt i et negativt lys. Dette er tross alt bare mennesker, og selv om noen av dem befinner seg i moralsk skygge, er det ingen av dem som er onde i en episk fantasy-betydning.

Alt i alt likte jeg denne boka utrolig godt. Le Guin skriver i en lettfattelig stil, og med unntak fra noen passasjer der Shevek gjør noen gjennombrudd i forhold til teoriene sine, er det alltid lett å henge med på hva hun sier. Samtidig er det en fin blanding av ”hard” og ”mjuk” science fiction her; politiske filosoferinger og sosiale eksperimenter blandes på en god måte med vitenskapsfilosofi og tanker om vitenskapens rolle i samfunnet. Jeg vil tro at boka vil falle i smak hos alle som har litt interesse for noen av disse områdene, mens de som må ha konstant action kanskje heller bør finne seg noe annet å lese på.

(”The Dispossessed” fineren sted i Le Guins ”Hainish”-univers, men kan såvidt jeg har forstått utmerket godt leses frittstående.)

En gammel og slitt buss frakter Andreas til en stengt bensinstasjon i en vulkansk ørken. Der blir han plukket opp av en bil, som kjører ham til Byen, en ren, pen og ryddig storby. Han får en leilighet og en jobb, og han lever lenge et vanlig 8-16-liv. Men han synes at noe mangler. Han blir ikke full av spriten. Maten smaker ikke. Det er ingen unger i gatene. Han ser en selvmorder spasere rundt i byen dagen etter at han så selvmorderens lik henge spidda på et gjerde. Alt dette forstyrrer ham voldsomt, men han tilter først skikkelig da han kutter av seg en pekefinger i en papirskjærer, bare for å føle noe. For da han våkner opp etter å ha svimt av, er fingeren like hel.

Resten av filmen viser hvordan den stadig mer utilpasse Andreas må forholde seg til overstrømmende vennlige og imøtekommende kolleger, som aldri viser ekte følelser. Alle snakker nesten utelukkende om interiørdesign og oppussing, og da han prøver å snakke med samboeren sin om uroen han føler, blir hun irritert (en av de få sterke følelsesutbruddene i hele filmen) og begynner å snakke om at hun vil pusse opp stua. Da han senere slår opp med henne og forteller henne at han har funnet en annen, bekymrer hun seg bare for at de skal ha gjester neste lørdag, og hvordan det skal gå dersom Andreas ikke er der.

Hele filmen er gjennomsyra av en atmosfære av frykt for å bryte med normene, for å skille seg ut, for å åpne seg for andre. Alle samtaler er overfladiske, det samme er alle forhold. Alle anstrenger seg for å bli godt likt av alle, samtidig som de gjør det de kan for å tilpasse seg samfunnets konformitet. Andreas og et par andre er de eneste vi ser som ikke følger denne trenden, og de blir frosset ut av de andre med en gang det blir klart at de ikke er som alle andre.

Ingenting blir forklart i denne filmen. Ikke hvor innbyggerne i byen kommer fra, ikke hvem som sender dem dit, ikke hva de gjør der, ingenting. Heller ikke hvordan det er mulig at tunnelen Andreas borer i en kjeller ender opp i noe som ser ut som en andreetasje i en helt annen verden. Eller hvor det blir av bussen som frakter nye innbyggere til den falleferdige bensinstasjonen. Funksjonærvaktmesterne som passer på byen blir heller ikke forklart. Jeg må innrømme at jeg vanligvis er glad i forklaringer. Jeg liker å ha alle fakta på bordet, slik at jeg bedre kan forstå hva som foregår. Men her er det ikke så farlig. Undring ble for meg viktigere enn forklaringer, og jeg har overhode ingen interesse for teoriene jeg så de diskuterte på IMDb, om hvorvidt Byen er Helvete eller Skjærsilden, og sånne ting. For ved siden av undringa var det skildringa av selve bylivet som interesserte meg. Dette forekom meg som en slags fordreid og overdreven utgave av dagens samfunn, og da ble implikasjonene av dette viktigere enn hvordan Byen var organisert og hvem som sto bak den og hvorfor.

“Den Brysomme Mannen” er flott filma, og de sterile bylandskapene er lyssatt på en måte som gir hele Byen et grått og tekkelig utseende, noe som klart bidrar til å øke effekten av de virkelig blodige scenene. Som da Andreas ser mannen som er spidda på et gjerde. Eller da han kutter av seg en finger. Eller da han blir overkjørt av t-banen og kommer hjem til samboeren som et eneste stort sår. Disse scenene var faktisk så forstyrrende at middagen min neste kom opp igjen.

Den eneste innsigelsen jeg har mot filmen var at den et par ganger kunne være litt langdryg, men disse fasene gikk fort over. Det gikk sjelden lange periodene mellom hver gang det skjedde noe uforutsett og overraskende, så filmen ble aldri kjedelig.

Som sagt, en av de beste norske filmene jeg har sett. 9.0/10.

“Los Angles, 2019.” Slik begynner det jeg liker å kalle en av historiens beste science fiction-filmer. Dystopisk, filosofisk, spennende — “Blade Runner” (director’s cut) er alt dette, og mer til.

“Los Angeles, 2019.” Fire androider av merket Nexus 6, eller Replicanter, perfekte etterligninger av mennesker med unntak av deres forventa levetid på fire år i tillegg til visse “forbedringer”, har rømt fra en utenomjordisk koloni. De har kommet til en falleferdig Jord for å finne skaperen sin, i det håp at de skal klare å tvinge ham til å øke levealderen deres. De menneskelige myndighetene, på den andre sida, ser på dem som farlige terrorister, og sender en pensjonert Blade Runner — en profesjonell Replicant-jeger — ved navn Rick Deckard for å “tilbakekalle” dem. Under jakta treffer han også på Rachael, en Replicant som tror hun er et menneske, fordi Dr. Tyrell, Replicant-makeren, har lagt inn sin nieses minner i Rachaels hukommelse.

Til sammen blir alt dette til en utrolig rik historie. Det framtidige Los Angeles er mer som en noir versjon av New York enn vårt vanlige bilde av LA: Det er mørkt, det er regnvær, det er overbefolka, og det er dekadent. (Ok, den siste der er vel strengt tatt en del av våre forestillinger om det vanlige LA også, men dere forstår poenget.) Kulissene — som er bygd, uten noen som helst dataanimasjon, men med enten modeller eller vanlige fysiske kulisser — er så detaljerte og så smertefullt livaktige at en nesten får følelsen av å være der handligna finner sted, og det virker alt mye mer virkelig enn noen CGI-verden jeg kan huske å ha sett.

Klissene bidrar slik til å forsterke følelsen seeren får av at vi har ødelagt miljøet noe helt forferdelig, i tillegg til at samfunnet også er temmelig herpa. Plottet bidrar til å utype dette inntrykket ytterligere. Filmen er fylt med en stemning av moralsk tvetydighet, og du vet aldri helt hvem som er “snille” og hvem som er “slemme”. Personlig måtte jeg konkludere med at ingen egentlig var gode eller onde; så godt som alle var både óg. Deckard, for eksempel, følger ordre og utrydder robotterrorister, men jeg fikk aldri noe inntrykk av at han gjorde noe som var riktig, og det tror jeg heller ikke han syntes. Han jakta tross alt på vesner som var så like oss både fysisk og mentalt at de likså godt kunne ha vært vanlige mennesker. Og Replicantene, på sin side, hva med dem? De var blitt skapt av mennesker, og de hadde utført noen forholdsvis grusomme gjerninger for å komme seg til Jorda, men var virkelig disse gjerningene nødvendigvis noe verre enn de som var blitt gjort mot dem? De var dyrka, grodd, som billig (slave-) arbeidskraft, for å utføre oppgaver menneskene ikke takla. De var perfekte kopier av mennesker, men de ble skapt uten noen følelser, siden følelser reduserte kontrollen mennskene hadde over dem. Og siden følelser uunngåelig dukker dukker opp, som sopp etter regn, var levetida deres begrensa til fire år. Så har du Rachael, Replicanten som ikke engang visste at hun var en — hun hadde følelser, minner, meninger, en følelse av et selv — og likevel fikk Deckard ordre om å finne og “tilbakekalle” henne. Så hadde ikke disse skapningene en slags rett til å gjøre opprør? Og når Replicantene hadde nådd Rachaels stadie: Hvilke reelle forskjeller var det da mellom henne og en vanlig kvinne?

Som du forstår hadde disse androidene et voldsomt mangfold av potensielle tolkinger latent i seg. De kan sees som en sosial metafor for undertrykte grupper, og da kanskje spesielt en slags arbeiderklasse (selv om dene metaforen nok er mer relevant sett fra et 1800-tallsperspektiv). Eller de kan forstås som en metafor for menneskehetens ansvar for vitenskapen og teknologien vi utvikler. Bare for å nevne et par.

Som en bonus var Vangelis’ soundtrack bedre enn jeg frykta, og hele pakka ga meg lyst til å lese “Do Android Dream of Electric Sheep”.

Før jeg så filmen var jeg bekymra for at den ville bli en skuffelse, så jeg senka forventningene mine en del. Men jeg tror ikke egentlig det var behov for dét. For dette er noe av det beste jeg har sett på ei stund. Eller i det minste godt nok til en 10/10.