Nyeste innlegg i Høytsvevende sauegjeter

Livets gang

9. august, 2008

På barneskolen var det 30 som spilte fotball.

På ungdomsskolen var det 3 som ble satanister, 14 som ble berter, 2 som ble utestengt og 11 som spilte fotball.

På videregående var det 2 som ikke var satanister mer, 5 berter som ble seriøse pugghester, 2 som fant igjen miljøet sitt, 4 fotballspillere som ble rånere og 1 som døde. 1 satanist, 9 berter og 6 fotballspillere.

I tjueåra reiste 2 utenlands, 7 studerte på universitet, 20 kom i jobb.

I en alder av 34 kom en ut av skapet.

Som sekstiåringer var 6 besteforeldre, 9 foreldre, og en skal til å bli det.

Som 80-åringer lurer de på hvor tida ble av.

Som 90-åringer vet de det.

Og 30 spiller fotball.

Lagret i Mennesker · 9 Svar · Post kommentar

Experten

26. mai, 2008

Gjeteren: Er det en pesedåkter til stede?
Experten: Tja, det kan da være jeg kan hjelpe. Hva er problemet?
Gjeteren: Dataen min har blitt utsatt for stump vold. (Viser til et lite krater i tastaturet)
Experten: Det så ikke pent ut.
Gjeteren: Kan det fikses, og tar det lang tid og slikt?
Experten: Det koster selvsagt litt penger, og tar nok minst et par uker før den er klar til å leveres tilbake igjen.
Gjeteren: Hmm.
(De diskuterer litt fram og tilbake med tekniske spesifikasjoner, pris og GPP (Generelt PissPreik))
Gjeteren: Du, jeg tror ikke det er til noe å vente tre uker på å betale for å få igjen en gammel data.
Experten: Så da tar du …
Gjeteren: Akkurat det jeg gjør.

Gjeteren kjører herved Vista.

Lagret i Dagbok · 7 Svar · Post kommentar

Av og til

19. mai, 2008

Av og til surfer jeg blogger basert på løse forbokstaver. Det er noe umiskjennelig trist når jeg streifer innom r og intet radiohode følger på lista. Faktisk er rolerbloggen den første jeg ser nedover der, og det er ikke ille det heller. Men jeg skulle likevel ønske vi hadde et radiohode her.

Det var igrunnen det jeg ville si.

Lagret i Om · 4 Svar · Post kommentar

Ode til pendleren

30. mars, 2008

Svak gynging. Du ser ut og ser på trær som passerer forbi. Drar til deg blikket litt og ser gule striper glimte. Lener deg litt tilbake. Lukker øynene og kjenner på livet. Hører på den svake rumligen av bussen og møtende biler. Åpner øynene og smiler svakt av de to begeistra småjentene som forteller om han søte de så på stasjonen. Hører svakt en rytme fra et hode to seter framfor deg. På andre siden av midtgangen har den pene jenta endelig sovnet på skuldra til gutten sin. Du smiler, setter deg enda litt bedre til rette.

Drar fram ei bok og åpner den før du ser på vannet som ligger der rolig. Du snur svakt på hodet når det forsvinner ut av syne. Det gjør ikke noe. Det er her senere også. Tenker på den gangen du og vennnene dine lå der og slappet av, uten en bekymring i livet. Leser ei halv side i boka før du legger den fra deg i setet ved siden av. Det er da ingenting som haster. Det kommer til å vente folk på meg når jeg kommer fram.

Men akkurat nå er det ingenting som haster. Ingen som maser. Pare to par å iakta, prøve å finne ut hva han hører på to seter framfor deg. Høre deler av ei samtale bak deg. Lese litt i boka di. Se på været. Ikke noe press. Ingen som forventer noe av deg. Du har en oppgave, og det er å sitte rolig til du skal av. Ikke noe problem. Blar litt i boka igjen. Kommer til en stor innsjø og ser fascinert på vannet som fosser rolig forbi i stille galopp. Ei svane letter. Det er lenge til du trenger å bekymre deg for noe annet enn hvordan du skal sitte mest mulig behagelig. Livet passerer, du observerer med vag interesse.

Lukker øynene litt til, og våkner en halvtime senere. Ser ganske kjente omgivelser, begynner så smått å pakke ned det lille du har. Ei bok, ei jakke du ikke trenger enda. Du reiser deg så smått på ustøe bein. Ser den smilende velkomstkomiteen og møter dem. Et hav av tid til neste gang. Du gleder deg allerede.

Ser såvidt mot bussen igjen og misunner jenta som skal kjøre videre på skuldra til gutten. Vet det kommer nok igjen.

Lagret i Meninger, Mennesker · 7 Svar · Post kommentar

Kantinekjærleik

7. mars, 2008

En helt vanlig dag. Jeg sitter i kantina med mine folk og spiser. Kantina er full av andre folk, og det går hele tida forbi noen. Jeg ser rumper som passerer, noen vrikker, andre går rett fram. Noen er stramme, andre fyller buksa ut og vel så det. Jeg ser ei søt lita rumpe under en blå ullgenser. Rumpa snur seg, jeg rekker akkurat å se en turners profil før jeg ser selve ansiktet. Det søteste ansiktet jeg kunne tenke meg. Hun ler, og klemmer venninna hun snudde seg for. De går videre.

Nok en dag. Jeg ser henne igjen oftere. Jeg har ikke fått med meg at hun er i kantina så ofte, det må da være oftere nå enn før? Har hun sett meg også? Jeg sitter jo på en ganske synlig plass, og det hender hun kikker bort mot der jeg sitter. Jeg for min del er fjern for andre kommentarer. Jeg sitter bare der og ser en hestehale som svinger seg litt når hun ler, og håper hun skal snu seg igjen. Det hender hun gjør det.

Det går mange dager til, og vi oppfører oss på samme måte som før. Jeg snikkikker på en lite tildekt måte og hun ser meg av og til. Hun må da ha lagt merke til meg. Andreklassing, kanskje? Hun går hvertfall allmenn, såpass har jeg fått med meg. Hun kan godt gå i førsteklasse også, egentlig. Hun ser ut til å være omtrent så gammel. Vent, nå snakker hun med en gutt! Jeg aner fortsatt ikke om hun er singel, hva hun heter, eller noe annet. Hun nærmer seg ansiktet hans. Det var visst bare det at hun ikke hørte hva han sa.

Jeg hilser på henne en gang. Hun sitter med venninna si og jeg går tilbake fra kassa med en muffins. Jeg holder blikket hennes lenge, hun smiler svakt, jeg nikker forsiktig til henne, og vi sier ikke mer. Etter det hender det hun snur seg mot meg, og jeg ser veldig fordypet ut, i venners kriser om dagen. I øyekroken smiler jeg. Jeg har endelig fått kontakt med henne.

Det har kanskje gått en måned nå. Hun kommer gående i min retning, jeg følger spent med, og hun stopper ved ett av bordene. Ikke noe stress, det har skjedd før. Hun bøyer seg ned mot de som prater, smiler bredt til en kar med rufsete hår før hun kysser ham. Han tar det helt naturlig, som om det har skjedd før. Et lite tilbakeslag for min del, men jeg skal da gå på skole med henne minst et år til. Antageligvis to. Mye kan skje på den tida.

Enda ei uke går, og jeg skjønner det endelig. Det går opp for meg der og da, når hun står i ei klynge med andre jenter, typen som henger ved hofta hennes og de pakker opp russetøyet som har kommet.

Hvorfor skulle vel en førsteklassing ha sjans på ei med perfekt figur, det søteste smilet, det gyldne håret, god vennegjeng, type, og attpåtil er hun tredjeklassing. Jeg trekker til meg blikket, og fordyper meg igjen i venners kriser.

Lagret i Dagbok · 10 Svar · Post kommentar

Tægga av gubben (?) Zhayena

18. februar, 2008

Jeg burde sikkert kalt henne Fru W eller noe annet fænsi, men jeg kjenner henne som Zhayena og slik er det. Det blir spennende å se om jeg er mer gubbe enn kjerring, og om jeg er gubbe i det hele tatt.

Du røyker sigar i jula.
- Niks. Ikke da og ikke ellers.
Du betaler med kontanter på butikken.
- Det varierer. Jeg liker igrunn kontanter. Ser ut som at jeg bruker mindre på det brevet fra banken da. Det får bli ja.
Du fører mental oversikt over siste ukes tarmbevegelser.
- Jeg observerer om det er noe som skjer. Nei, for all del.
Du bruker tøfler
- Jeg går barbeint heller.
Du kan teksten til ”Yesterday”.
- Hvertfall førsteverset. Jeg får kalle det en tja.
Du bruker mer enn 5 sekunder på å åpne en ølflaske.
- Eller boksen eller hva det nå var. Sjelden, likevel.
Du prøver å flørte med kvinner som er 20 år yngre enn deg
- De er ikke engang født, så nei. Men 10 år eldre går da fint an.
Du kjøper fyrstikker i store pakker.
- Jeg kjøper fyrstikker som er praktiske.
Elvis var kulere enn Eminem.
- Det vil jeg da påstå, ja.
Du bruker hvite sokker til annet enn joggesko.
- Jeg bruker bare svarte sokker.
Det hender at du begynner en setning med ”Da jeg var ung…”
- Som oftest på kødd.
Du kaller førskolelærere for barnehagetanter.
- Jepp. Inkludert min bror.
Du har fast tipperekke du leverer hver uke.
- Niks. Får da være måte på sløsing
Du har bilbukse.
- Den buksa jeg bruker får jammen gå gjennom det som er.
Du ser familieunderholdningen på NRK lørdag kveld.
- Om jeg er hjemme, så. Det får bli et tja.
Du vurderer å kjøpe deg hus i Spania.
- Slett ikke.
Du kjøper en rosekvast på nærbutikken når du skal være romantisk.
- Nei, jeg er ikke romantisk.
Du bruker Old Spice eller Aqua Velva.
- Oh no.
En real ”Biff med bærne” er den beste maten.
- Bærnè er nå hvertfall stas, men det går an å få bedre enn biff. En slags tja.
Du hysjer på familien for å få med deg Påskenøttene til Roald Øyen.
- Jepp. Jeg kan det jo. Eller forresten, derfor er det gjerne ikke så farlig. Jeg bare vet det likevel. Vi sier tja.
Du kjøper heller ny snøfreser enn nye høyttalere.
- Ikke pokker.
Du har hentesveis.
- Henter den flere ganger om dagen. Nei.
Du husker hvor du var da Brå brakk staven.
- Nei, men jeg vet hvor jeg var. Ingensteds.
Du har snekkerbenk eller verktøyskap.
- Nei.
Du holder på høyreregelen i rundkjøringer.
- Om jeg kjører er jeg litt overalt. Så tja.
Du mener salat er kaninfôr.
- Ja.
Du kan nynne kjenningsmelodien til Eurovisjonsprogrammene.
- Det tror jeg da.
Kong Olav er ditt forbilde.
- Aldeles ikke.
Du bruker helsetrøye.
- Dårlig med det gitt.
Du irriterer deg over naboer som ikke klipper gresset eller måker snø ofte nok.
- Jeg irriterer meg over mødre som skal ha det klippet for ofte.
Du regner med at sashimi er en japansk skihopper.
- Nei, jeg har såpass kontroll på skihopperne at jeg ikke tror det.
Du satt sist du var på konsert.
- Faktisk. På en måte. Teller ei dansetilstelning jeg var innom såvidt lørdagskvelden? Eller store mengder dans i baren samme kveld? Ikke? Pokker, første konserten jeg sitter på måtte komme nå. Det får bli et tja.
Du eier en Stressless.
- Jeg låner hvertfall en hjemmefra for å ha på hybelen.Tja.
Du har lommeboka i baklomma.
- Ikke nå lenger. Det ble bare vondt når jeg begynte å ha noe i den.
Du synger i mannskor.
- Nei. Men jeg kunne godt tenke meg.
Du syns at fotball er best på tv.
- Næh, bare kjedelig det. Skal spille sjøl skal det være noe.
Du drar på bilferie til Danmark.
- Nei?
Du bruker mobiltelefonen til å ringe med. Punktum.
- Neida. Jeg sender da plente med meldinger også.
Du går på bærtur for bærenes skyld, ikke for turens.
- Er du helt på bærtur? Går jeg på bærtur er det for ei dame, enten mor eller sjølve dama.
Du ler mer av Leif Juster enn av Harald Eia.
- Det tror jeg kanskje. Tja.

1-3 ja: Du er fremdeles en ung sprek fyr med draget og prioriteringene i orden.
4-6 ja: Midtlivskrisa er like rundt hjørnet.
7-10 ja: Hva gjør du på nett?
11 eller mer: Skriv testament.

4 klare ja og 7 tja, såvidt jeg ser.

Midtlivskrise som 16-åring? Dette lover ikke bra.

Hvem som helst er tagget, uansett kjønn og alder.

Lagret i Bloggutfordringer · 5 Svar · Post kommentar

Tægga av kjerringa Lothiane

6. februar, 2008

Lothiane har tægga meg til å ta testen på hvorvidt jeg er kjerring eller ikke. En kjapp kikk i buksene avkrefter vel egentlig tanken, men mentalt? Hvem vet. De spørsmålene som har stort preg av kjønnethet har jeg sannsynligvis gjort om på.

Hvis du ikke er sikker på om du holder på å bli, eller kanskje allerede ER kjerring, bør du ta kjerringtesten. Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langt fra er noen kjerring. Treff på 5 -10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 - 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.

Du bruker mer penger i uka enn i helgene

- Ja. Helt klart. I helgene er jeg da ikke på hybelen.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en

- Nei, for all del.

Du rydder jevnlig i dypfryseren

- Nei. Jeg lar det ikke bli uryddig der.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”

- Nja. Jeg er av den oppfatning at alt skal prøves ut, men er ikke så veldig fristet ut fra navnet.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag

- Nei, er du sjuk?

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær

- Nja. Det har jeg ikke noe forhold til.

Du synes middag kl 19.00 er sent

- Nei. Får spise når det passer.

Du har fem kasser med julepynt

- Nei. Det får da være måte på.

Du kjøper julepynt på salg i januar

- Nei. Det får da være måte på.

Du snakker helst med kvinner på fest

- Nja. Det er dem jeg er der for, men jeg prater like gjerne med hankjønn.

Du blir lykkelig over en ny kjele

- Nei. Jeg er da ikke så billig.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester

- Nei. Jeg spiser opp maten min.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer

- Nei. Jeg spiser det meste jeg kommer over, men har ikke kommet på at drops går an de siste årene.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett

- Nei. Forrett? Gi meg mat, for pokker.

Du synes det er festlig med fiskekabaret

- Nei. Bare om fisken synger og danser.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor

- Nei. Bare til å samle støv.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie

- Nei. Jeg har mye ferdigmat ellers, så enten teller det ikke når det ikke er unntak, eller så spiser jeg hjemme.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter

- Nei. Men jeg flirer jevnt.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt (cordbukse og lys skjorte støtt)

- Niks.

Du har tellekant på trusene

- Nei. Hva pokker er det?

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe

- Nei og nei. Jeg har store lommer i jakka.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger

- Ja. Kølapper er festlige uansett.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben

- Nja. Om du med balkongkasse mener gitarkasse og jobben skolen gjør jeg det.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino

- Absolutt ikke.

Du får såpe i julegave

- Nei.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker

- Nei. Andres klær er andres klær.

Du bruker samme tepose to ganger

- Ja. Om jeg skal ha to kopper rett etter hverandre.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil

- Nei. Nøff sedd.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset

- Nei. Bokklubben er for bøker.

Du har våtservietter i bilen

- Nei.

Du soler deg i vanlig BH (boxer)

- Nja. Sjelden jeg soler meg, men like gjerne det som noe annet.

Du danser swing til all slags musikk

- Ja. Jeg liker å danse, okey?

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret

- Nei. Jeg svømmer ikke mye, men det jeg gjør gjør jeg skikkelig.

Du kjøper “gode” sko

- Nja. Om økonomien tillater det kjøper jeg gode sko.

Du har paraply i håndvesken

- Nei. Ikke paraply og ikke håndveske.

Du tar selv initiativ til slektsstevne

- Nei.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass

- Nei. Jeg gir dem til Christian Ontainer.

Du bruker sukkerbit til kaffen

- Nei. Ingenting eller svart.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap

- Nei. Med litt flaks tørr kjeks.

Fire ja og seks nja. Jeg konkluderer med at jeg er mindre kjerrring enn Lothiane.

Men jeg lurer jaggu på om Eple, Lotta/Amras og Zhayena er kjerringer, jeg.

Lagret i Bloggutfordringer · 7 Svar · Post kommentar

Kulturgjeter

22. januar, 2008

Jeg stikker bare innom igjen for å si litt om kultur, og hvordan jeg har blitt infisert av djevelskapen i det siste. Mange av dere har sikkert fått med dere at jeg går på musikk, dans og drama, med hovedvekt på det siste, og i den sammenheng er det mange ting som påvirker meg i forskjellig retning. Det går virkelig under huden på meg etterhvert.

Det har blant annet vært tilfeller hvor jeg har hørt mye på Madrugada og lignende, men likevel går jeg rundt og nynner på vanvittig fine sanger. Spørsmålet for min del var lenge hva det var jeg sang på. Hvor kunne jeg ha hørt så fin musikk? Løsningen var veldig enkel. Jeg fant den ved å rekonstruere dagen min, og kom fram til at jeg faktisk sang på en joik vi hadde lært i kortimen.

Neste punkt er nok skade fra før også, men ikke desto mindre sier det litt om hva som skjer med folk. Da jeg før i dag fikk høre at klassa skal sette opp “En midtsommernattsdrøm” (Er det forresten bare jeg som vil ha Ragnar Hovland når jeg hører tittelen?) var min første innskytelse at jeg må skynde meg å lese gjennom før rollene fordeles, så jeg vet hva de forskjellige rollene innebærer. Min andre var at jeg må ha ei helg på hybelen, så jeg får fred. Min tredje tanke var sikkert om sex.

Det er forresten noe helt spesielt med å ha søving besøk som sovner av gitarklimpringa di. Det tyder på at spillet går brukbart og at ikke strengene er ustemte. Begge deler gode tegn.

Dere får unnskylde meg, jeg har faktisk et kapittel om teaterteori å lese.

Lagret i Dagbok, Musikk, Teater · 10 Svar · Post kommentar

Kjære slankeindustri

7. januar, 2008

Jada, det er nettopp blitt nyttår, og jeg har heller ikke i år gått i fella med å si at i år skal jeg bli flinkere til å trene. Eller spise sunt. Det er da ikke noe vits i å bli bedre ved nyttår når man kan bli bedre når som helst. Og jeg har som dere skjønner (er industrien entall eller flertall, forresten?) ikke tenkt å bli nevneverdig bedre ut fra de ytringene jeg har sagt som nyttårsforsett. Jøssda, jeg kan alltids bli bedre, men det har da ingen hast. Det viktigste er å leve, om du spør meg. Og skal jeg tro reklamene er det jeg som er den viktigste delen av en slik prosess. Og ei slank dame som står i armene mine. Såvidt jeg vet følger ikke disse med produktene deres, så inntil videre lar jeg være.

Dere må nok prøve betraktelig hardere og bedre for å få meg til å gå på limpinnen med helsekost og regelmessig trening i et apelokale med flere drapsmaskiner pr. kvadratkilometer enn folketettheten i Monaco. For det første har jeg enda til gode å smake mat som både er sunn og god. Fett har tross alt mye av smaken i maten. Og om det skulle være godt og sunt på en gang kan du banne på at det er haugevis med skjulte smakstilsetninger som fører til kreft og en tidlig død. Eller en vond en, jeg er ikke sikker.

For det andre så misliker jeg som sagt på det sterkeste prinsippet med å skulle betale for å gå inn i et rom fullt av andre folk og lyder, for så å kjøre harde økter med trening av muskler som ellers ikke brukes, og som gjerne bygges feil opp i tillegg. Jeg har nemlig en teori om at langsom oppbygging over tid med naturlig forbruk og bruk er sunnere enn stressbygging før badesesongen. En glup person sa en gang til meg at det går an å trene de fleste muskler ved vanlig arbeid, muligens med unntak av magemusklene. Nå skal det jo nevnes at vanlig arbeid er et begrep som har skiftet form de siste årene, og kanskje heller ikke burde det sies slik lenger. Med mindre man drar Sponheim litt lenger og sier: “Hver mann, sin sau.” Eller et annet stort dyr som krever litt pass.

Nå var det ikke det jeg ville fram til med denne skildringen uansett, kjære slankeindustri.

Det jeg ville si var at jeg vil ha meg frabedt flere attentat av typen dere gjorde før i dag. Her går jeg forsiktig og rolig på butikken for å handle inn mat til hybellivet starter igjen, og handler med meg det mest essensielle: Uante mengder pytt-i-panne, noe frossenpizza, brød, Pondus og en sjokolade som belønning for at jeg lever. Etter å vel ha betalt pakker jeg varene ned i posen min, og ser bakover på neste kunde. Mannen ser veltrent ut, har et frodig friskusskjegg og smiler overbærende til meg. Jeg ser ned på varene hans og ser tagliatelle på en slags pose, flere gjennomsiktige poser oppover butikkdisken fylt med røde og gule ting som ligner mistenkelig på slik som serveres ved siden av grillmat. Det hele avsluttes med to kartonger kulturmelk.

Og slike attentat vil jeg ikke finne meg i lenger. For det første har jeg åpenbart ikke selvinnsikt nok til å skjønne at det er slik jeg skulle levd. For det andre må det mer enn en sliten mann til.

Nå må jeg nesten avslutte innlegget, for det piper i en stekeovn borti her. PIZZA!

Lagret i Helse og sosial, Meninger · 10 Svar · Post kommentar

Å planlegge en død

2. januar, 2008

Jeg lurer ofte på hvordan det er å være død. Ikke selve følelsen, altså, men hvordan ettermælet mitt blir. Jeg tenker alltid på det når jeg hører om død, for eksempel biografien til et eller annet stort menneske som antageligvis er korterere, penere, flinkere og langt rikerer enn meg. Og til tider langt høyere. Det siste eksempelet på dette har jeg fra før i dag, da jeg gikk med radio på øret og stelte sau. Jeg hørte om den svarte rapperen som solgte mer skiver etter at han ble skutt, enn før. Han ble beskrevet som en stor poet, et stor kreativ kraft, en strålende skuespiller, politisk engasjert og alt det der. Han vokste opp under dårlige kår, men ble kjent siden, både for egen regning og ved god hjelp av disse nøkkelpersonene som allerede er der. Han var selvsagt en samfunnstopp og motarbeidet av samfunnet i sine storhetsdager. Mannen jeg snakker om fikk aldri sixpac.

Det er når jeg hører en norsk oversettelse av en hyggelig stemme innimellom klipp av amerikanske stemmer som helt åpenbart er svarte, og hele tiden en stabil rytme og fort og utydelig snakking at jeg tenker på hvordan en biografi om meg høres ut. Jeg har helt feil oppvekst. Jeg har hatt bra foreldre, en stabil oppvekst langt fra alt som minner om slum og alkoholiserte og voldelige foreldre. Jeg har aldri manglet det jeg har trengt, og aldri blitt tvunget til å være kreativ for å få det jeg trenger eller vil ha. Det er helt feil.

Jeg trenger da ikke komme meg opp noe sted. Jeg får uansett det jeg trenger i framtida også. Godt utrustet både fysisk og mentalt, og ikke minst med gode folk i ryggen. Men for en kjedelig biografi. Hvordan går den?

Han vokste opp på en gård, og tok tidlig del i arbeidet på gården. To eldre brødre fungerte som forbilder i tillegg til foreldrene. I midten av tenårene flyttet han på hybel for å gå på skole, hvor han fikk levd ut sine kunsteriske sider. Han spilte gitar, sang og spilte teater. Noen småjobber her og der før det virkelig skjøt fart.

Skjøt det virkelig fart? Fikk han egentlig noen karriere? Tenk om han bare jobbet noen år i en bokhandel før han kom fram til at det var nok tryggest å bruke lærerutdannelsen sin? Enda en av de onkelaktige lærerne som hadde gitaren som fremste sjekketriks, både for å sjarmere barn og eldre. Uten at han egentlig trenger det.

Vi hører videre ut i biografien. En gitar slår noen sørgmodige akkorder, en banjo skyter fart og en dyp stemme brøler ut som om det gjelder livet. Den hyggelige kvinnestemmen forteller om hvordan hun har oppsøkt bekjente av ham, og får tak i noen av de han delte hybel med de første artistiske årene. De forteller at han stort sett satt på rommet sitt, til de en dag merket at han faktisk behersket instrumentet han drev med nå. En bror forteller at han ikke hadde helt kontroll på det lillebror drev med, men skjønte han måtte gjøre det brukbart.

Biografier er bortkastet om de ikke skiller seg ut. Fortellingen om den storvokste mannen som hele tiden holdt seg innenfor de rammene fordommene laget for han holder ikke. Fortellingen om han som hele tiden var tro mot stilen sin selv når fordommene jobbet mot han er langt bedre. Det som er så synd er at fordommene er ikke mot meg. Javel, jeg har en banjo. Javel, jeg er fra bondestanden. Javel, jeg er småfeit. Det hjelper bare ikke. Jeg er verken hore, svart, eller dum nok til å dope meg hinsides og kreativ. Og her til lands må man nesten være det for å få folket mot seg. Sosser får innpass på bøgda, bønder i by’n får lov til å holde på målet sitt og folk stirrer knapt om du forteller at du har prøvd hasj eller har mekket fyrverkeri på egen hånd. De spør høflig hvordan det er. Hvordan det går. Hva du driver med. Hvem du er. Og glemmer deg.

Fordommene jobber ikke mot meg. Hva skal man skille seg ut på da, om ikke nettopp fordommer og brytningen av dem?

Biografien avsluttes med å fortelle hvordan jeg enten dør i en ulykke, av naturlige årsaker, eller at jeg sovner inn etter lengre tids kamp mot blodtrykket. Og igjen fortelles det om at en akk så normal mann gjorde en god karriere, i det de forlater det som en gang i tiden var rommet hvor han møtte en annen legende som han like gjerne kunne møtt hvor som helst ellers. I et rom som er likt hundre andre, men som likevel vises fram til turister for at eieren skal se forvirret ut over å få penger for at folk skal se stedet.

Oi. Dette ble en langt mer klagende post enn jeg trodde det skulle bli. Jeg får skynde meg å publisere før jeg leser igjennom og ser hva slags smørje jeg har laget meg og sletter det.

Lagret i Diverse, Musikk · 4 Svar · Post kommentar

Fjøsnisse i hvert et fjøs

24. desember, 2007

Det har lenge vært en tro som går på at alle fjøs og låver har sine gårdsnisser. Men er det noen som har tenkt på at det stort sett blir sagt at det er en nisse i hvert fjøs? Og alle avbildninger viser at fjøsnisser er menn. Jeg har aldri hørt om noen kvinnelige fjøsnisser, hvertfall.

Konseptet med disse nissene er at om man er god mot dem, så hjelper de til i fjøset når man ikke er der selv, og når folk er slemme mot dem, eller ikke snille nok, så gjør de livet surt for bonden, med å erte opp kyrne, slenge høy utover overalt, slippe dyrene løs i fjøset og generelt lage ugreie.

Men, som fjøsbruker sjøl så må jeg innrømme at jeg ikke kan huske å ha sett så mye til verken det ene eller andre. Om sauene slipper fram fra bingene av og til mistenker jeg det kan ha med dørfestene og lidderlige røktere. Og selv om vi i årevis har gitt grøt til nissen så kan jeg ikke huske at det har gjort stort fra eller til.

Så nå har jeg funnet grunnen. For det første kan det umulig være en rase med noe særlig til livsgrunnlag. Som sagt tidligere, alle nisser jeg har sett (bilder av) har vært menn, og attpåtil med lange, grå skjegg. Det er ganske opplagt at de ikke formerer seg som oss andre. Jeg er faktisk ikke sikker på at de formerer seg i det hele tatt.

Så slik jeg ser det har fjøsnissen hatt tre alternativer på hvor den kan ha gjort av seg.
1: Den har ganske enkelt dødd ut. Synd, men det er jo forståelig om man tenker på hvordan den formerer seg. Eller ikke gjør det.
2: De har flyttet sammen. En ser jo sentralisering overalt ellers, og hvorfor skal nissene gidde å sitte på hver sin ofte uproduktive låve?
3: De har skiftet ham. For alt jeg vet kan de ha sett sitt snitt til å bytte ut islenderen og nikkersene med lange, røde kåper til fordel for sukkerholdig svart drikke. Om de attpåtil kan vokse på seg en fot eller to er de sikkert storfornøyde med det.

Uansett hva de har gjort, så håper jeg at jeg kan få møtt en fjøsnisse igjen en gang. Si hva du vil om Cola-nisse, Drøbak-nisse, Rovaniemi-nisse og julenisse, men ingenting er så koselig som en fjøsnisse.

Til alle nisser og andre bloggere: GOD JUL!

Lagret i Diverse · 7 Svar · Post kommentar

Banjoblogging: Om musikk

6. desember, 2007

Det er et mørkt rom. Et blålig lys stråler ut fra en skjerm på en slitt bærbar data. Det ligger bøker strødd rundt, noe skolebøker og noe skjønnlitteratur. Foran skjermen, med hånda trygt festet rundt ei gammel colaflaske, men nå er det vann på den. Fra tid til annen tar han en sipp av den. I det svake blåskjæret ser det ut som at han danser noe. Føttene hans går hvertfall i et sett, selv om farten varierer. Det høres ingen musikk. Forklaringa gir seg etterhvert, da han retter på de hvite øretelefonene som er festet på hodet. Til tider klimprer han på tastaturet, til tider spiller han en luftgitar med umulige proporsjoner. Kroppen beveger seg i ett sett, og hadde det vært tilgjengelige dansepartnere der ville han nok ha tatt en swing med dem.

Til tider tar han fram en banjo som står i en stol ved siden av han, fester fingerplektrene og spiller noen strofer som muligens skal passe med det han har på øret. Slik de er nå høres det uansett ikke ut. Fra tid til annen henger han opp banjoen på veggen og klimprer litt på kassegitaren istedet, før han tar til vettet og danser tilbake igjen til stolen. Denne gangen med en svart el-gitar som uøvd kobles til en liten forsterker. Det går nesten an å høre igjen strofer fra AC/DC, før det igjen senkes i et slør av klimpring.

Det trenger ikke å ta lang tid imellom, i det ene øyeblikket kan det være nynning av en Bjelleklang-slager, i det neste kan han nynne en bassrytme fra Elvis. Før man vet ordet av det er det over på en tradisjonell bluegrass-sang. Hele tiden spilles det på tastaturet, kroppen beveger seg ut fra en rytme ingen hører.

Hadde han hatt en bass der hadde han garantert spilt på den også. Hadde han hatt ei fele hadde den fått stå i fred.

Ja, særlig.

Jeg? Glad i musikk? Helt klart. Konstant med en rytme i kroppen, hele tiden fingring av akkorder med begge hender. Hva mer trenger jeg, liksom?

En bass. Gjerne en ståbass. Noen som vil sponse meg?

Lagret i Dagbok · 30 Svar · Post kommentar

Taperen

7. november, 2007

Jepp. Jeg kom ikke videre i Tordenbloggen. Jeg hadde selvsagt forventet å komme videre, håpet på det. Jeg skal komme med en innrømmelse. Jeg fikk det med meg fra lang vei, og ble faktisk ikke overrasket over at jeg plutselig var trukket ut. Det jeg var overrasket over, er at jeg kom i ei såpass sterk gruppe. Jeg bestemte meg så fort jeg hørte hvem som var med i gruppa, at her er det allerede tre vinnere. Jeg måtte satse på å kapre fjerdeplassen. Det klarte jeg ikke. Jeg ble ikke engang en uheldig femteplass. Men pytt, jeg var som sagt i et sterkt felt, og man kan ikke vinne støtt. Jeg vet jo uansett at jeg ikke er den mest populære i dette bloggarriket, så jeg hadde jo ikke vunnet. Selvfølgelig er jeg skuffet over at jeg ikke er videre. Jeg hadde jo et mål om nettopp det. Men jeg er ikke skuffet i forhold til gruppa mi. Og jeg får antageligvis en mer langvarig premie, nemlig kommentatorer. Nye, friske kommentatorer, så blir det enda mer liv her. Og takket være konkuranselysten min så har jeg funnet igjen en bloggeinspirasjon også. Nå som jeg faktisk har sagt at jeg er tilbake kommer jeg selvsagt til å miste den, men jeg tar sjansen.

Av og til vet man at man må tape. Jeg har hatt flere slike situasjoner de siste to dagene. I går ble jeg kjent med forumteater. Kjenner ikke til det? Det er en teaterform der man får se ei forestilling som fantastisk nok ikke ender godt, deretter blir den vist om igjen, men denne gangen skal publikum rope stopp når hovedpersonen gjør noe galt, og si hva den skal si, for at den så skal si det. Det er også lov til å regissere hovedpersonen, men ingen andre. Og om man vil det, så får man til og med lov til å spille hovedpersonen selv en liten periode.

Etter en noget treg start fra publikum sin side er det flere som blir varme i trøya, roper stopp i tide og utide. Men uansett hva vi la i munnen på hovedpersonen vridde den det feil. Noe måtte gjøres, en dyp stemme ropte “stopp” og fram spratt en gjeter. Publikum lo, da fysikken til undertegnede ikke på mange vis kan sammenlignes med ei relativt tynn dame. Jeg prøvde det jeg mente var en god idé, og fikk null respons fra de andre på scena. De fortsatte med manus. Jeg måtte gi opp, og når stykket ble spilt om igjen for andre gang løsnet det endelig noe. Jeg hadde ikke rette løsningen, men jeg var ikke så langt unna. Uansett, det var et lærerikt stykke, og jeg fikk da prøvd meg, jeg også. Skuespillerne fortalte meg etterpå at de hadde fått streng beskjed om at på det tidspunkt jeg gikk inn i rollen skulle de kjøre manus hele veien, ikke noen løsning der, nei. Men jeg hadde visstnok en troverdig løsning.

Jeg tapte i dag også, jeg. Men den gangen var det i et klasserom, og jeg ble overvunnet av penn og papir. Pennen må virkelig være sterkere enn sverdet, for det har aldri overvunnet meg før. Denne gangen visste jeg dog at jeg tapte. Det er en herlig følelse, egentlig. Å få utlevert ei prøve, se litt på oppgavene og innse at dette går over hodet på meg. Så nå må jeg nok starte i ei mindre avansert matteklasse. Men der klarer jeg sikkert å følge med, og det er jo bra, bare det. Det som derimot var litt surt var at jeg for første gang på lenge nesten ble interessert i faget. Alt som skulle til var å arbeide seriøst med en oppgave.

Jeg har tapt. Jeg kommer til å tape igjen. Sjansen for at jeg gjør som i dag er heller liten. Jeg liker da ikke å tape, men av og til er det herlig å slippe kontrollen. Se den reiser unna. Og så gå hjem for å spille banjo.

Lagret i Dagbok, Teater · 16 Svar · Post kommentar

Tordenbloggen

5. november, 2007

Tenkte bare jeg ville si ifra at jeg er med i Tordenbloggen. Jeg er i en knallsterk runde, og ser faktisk sju potensielle vinnere av denne runden. Og kun 4 kan vinne.

Så, hvorfor skal dere stemme på meg? Jeg er for det første snill og ordentlig, og lett å holde ren. Men jeg kan være skitten om nødvendig. Om dere følger tankene mine… De går inn døra til soverommet, finner håndjern og legger seg bedagelig til i en poserende stilling…. Eh… Det trengte dere ikke vite.

Men jeg har flere gode sider. Venstresida mi er spesielt bra. Det er tross alt et stort, dunkende hjerte på den sida. Det er rom der. Ikke så veldig mye av det alkoholholdige fludiumet, men destor mer av det dunkle tomrommet ingen vil kjennes ved at de har der. Noen som har lyst til å hjelpe meg med å fylle det opp, forresten? Kjønnet hun, kroppsfasong god, hjerne type liten?

I tillegg til dette har en en god sangstemme som de færreste av dere noen gang får høre, med mindre jeg blir en kjent artist og/eller får spilt inn noe og legger det ut der dere kan høre det. Jeg har godt volum i mageregionen, hvilket jeg også utnytter på det groveste. Jeg har tilnærmet superkrefter, i det at ingen så mye som aner hvilke krefter jeg har. Kommer jeg videre i denne runden lover jeg å røpe en. Eventuelt finne opp en.

Kort sagt, stem på meg i morgen. Eller i dag, om du leser dette i morgen for meg her og nå. Eller i går, om du leser dette i morgen for i morgen. Eller morgen….

Ja. Stem bare, dere. Og lykke til til dere andre.

Lagret i Bloggutfordringer · 12 Svar · Post kommentar

En ny oppdagelse

4. november, 2007

Jeg så noe rart i dag. En mann. I en telefonkiosk.

Jeg så noe rart i dag. En telefonkiosk. Utenfor butikken jeg vanligvis handler i.

Jeg så noe rart i dag. En telefonkiosk. Jeg har ikke sett den før.

Jeg så noe rart i dag. En telefonkiosk. Den var i bruk.

Jeg så noe rart i dag. En mann. Han snakket i telefonenen.

Jeg så noe rart i dag. En som snakket i telefon. Han snakket i en telefonkiosk.

Jeg så noe rart i dag. En snakkende telefonkiosk.

Jeg så noe rart i dag. I dag også.

Lagret i Dagbok · 5 Svar · Post kommentar

Morsmålet mitt - En bastard

3. november, 2007

Denne posten er skrevet på dialekt og bokmål. Om du bare vil lese dialektsdelen foreslår jeg at du hopper halvveis ned i stykket her.

Jeg så det ble nevnt borte hos Anja noe med morsmål. Noe med en setning. Det er ikke så viktig, saken er at jeg kom til å tenke på hva morsmål egentlig er. I våre dager brukes det ofte om det språket man snakker, og ordboka sier at det er det første språket man lærer.

Altså har jeg åpenbart forstått noe annerledes, for jeg tenkte øyeblikkelig på dialekta mi. Mulig jeg dro en kobling til mål-kampen mellom nynorsk og bokmål (har jeg skrevet om det, forresten?) og altså så mer varianter av et språk enn forskjellige språk.

For min mors dialekt er godt utvannet jærbu, mens min far snakker god, brei døl. Gudbrandsdøl, sådan. Sør-gudbrandsdalen, om vi skal ta det enda mer konkret. Jeg har visst kommet til å ta vel så mye etter far som mor. Det har jo selvsagt med geografien å gjøre, men like fullt er mitt morsmål min fars mål. Og min mors mål er ikke mitt morsmål.

Men det interessante er å se hvordan folk reagerer på dialekta, og hvordan de forandrer sine dialekter i forhold til meg, hvordan jeg forandrer dialekta mi i forhold til andre, og hvordan språket mitt utvikler seg.

Allerede som ganske liten kom jeg på at det måtte være en bra ting å ha en markert dialekt. Dialekta mi er nesten utdødd, og jeg har vært bevisst på å beholde den som den “skal være” siden jeg var liten, som sagt. Joda, det hendte jeg ble mobbet for hjemdialekta mi på barneskolen, og joda, det var ikke like lett støtt. Men like fullt, jeg gjør jo mitt beste. Interessant å se, forresten, at mens jeg fikk veldig blandet respons fra barneskolen, så ble jeg etterhvert passet på av medelever på ungdomsskolen. Til en viss grad de samme som jeg ble mobbet av på barneskolen. “Gjeteren! Sa du snø?! Det heter da snøg!” evt. “Gjæter’n?! Sa’ru snø? Dæ hætte ra snøg!”

Etter at jeg har flyttet fra hjembygda for å lære meg et yrke der jeg sannsynligvis må kaste dialekta for at folk skal forstå meg har jeg fått blandet oppmerksomhet, nok en gang. Noen må jeg gjenta ting for i det uendelige (jeg knoter ikke!) eller så får jeg noen til å være tolk for meg, noen ber meg gjenta for å ta nyansene i språket mitt, noen syns bare det er teit, og noen syns det er fett.

Men jeg blir jo også kjent med folk som har flyttet samme vei som meg, om ikke så langt (les: Lillehammer og omegn), som jeg har hilst på. De har startet som skikkelige bokmålsfolk, og etterhvert blir målet deres breiere og breiere. De skjønner det knapt selv, før de plutselig merker at de bruker ord foreldrene deres bruker. Utrykk og vendinger de har lært av bestemor. Så ser de rart på meg, gliser og fortsetter å snakke.

Nuvel. Jeg snakker vel ikke like rent hele tiden jeg heller. Det hender jeg unngår de mest håpløse vendingene når jeg snakker med folk. Det er ikke alle som skjønner at jeg lage (snakker) om einn keilltåka (kjøle, grådi, veldig) frakk (tøff) skeillveidde (tosk). Og jeg snakker nok saktere når jeg skjønner at jeg ikke blir skjønt også. Men om jeg snakker med andre med markerte dialekter legger jeg gjerne bevisst på slike ting, og merker gradvis at deres dialekter blir bredere også. Og det er artigt, det.

Men det er ikke til å komme fra at jeg snakker annerledes enn faren min. Jeg tar jo opp vendinger i moderne språk som henger sammen med en ungdomskultur. Det er bedre med ett fett instrument enn et frakkt et. Selv om begge deler naturligvis brukes. Og jeg må vel innrømme at de mest sjeldne utrykkene går bort også. Noen får jeg aldri med meg, noen ser jeg ikke logikken i.

Alt i alt, jeg er veldig glad i dialekta mi. For å feire det har jeg tenkt å skrive denne posten på dialekta mi også. Den kommer faktisk rett nedenfor her. Og den er selvsagt helt valgfri å lese.

E såg dæ vart nævnt borte åt Anja någgå mæ morsmål. Någgå mæ einn sætning. Dæ æ’itte så fali, saken æ at e kom tell å tenkje på å morsmål enkle æ. I våre dågå brukes dæ ofte om dæ språkè’n lage, å olboka si at dæ æ’re fyste språke’n lære se.

Altså ha e tydlevis forstått någgå ansless, for e tenkte mæ einn gong på dialekta mi. Mole e drog ei kobling tell mål-kampen millom nynorsk å bokmål (ha e skrivi om dæ, fresten?) å såg altså meir varianter tå eitt språk ænn forskjellige språk.

For mor si dialekt æ gått utvatna jærbu, mæns far lage go, brei døl. Gubransdøl, tessen. Sør-gubransdal’n, om e ska væra ænnå meir kongkret. E ha visst kommi tell å ta vælså mye ætte far som mor. Dæ har jo sjølsagt mæ geografi’n å gjæra, mænn likke fordømt å morsmåle mitt far sitt mål. Å mor sitt mål æ itte morsmåle mitt.

Mænn dæ intresange æ å sjå åddan folk reagere på dialekta mi, å åddan dømm forandre sine dialekter i forhåll tell me, åddan e forandre dialekta mi i forhåll tell andre, å åddan språke mitt utvikle se.

Alleree som ganske liten kom e på at dæ måtte væra einn bra ting å ha ei markert dialekt. Dialekta mi æ næsten utdaua, å e ha vori bevisst på å behælla ho som ho “ska væra” sea e va litn. Som sagt. Jaura, dæ hænte e vart mobba for hemdialekta mi på barneskuln, å jaura, dæ va itte likke lett støtt. Mænn likke fordømt, e gjærr jo mitt bæste. Intresangt å sjå, fresten. Att mænns e fekk vældig blanda respons frå barneskuln, så vart e ættehårt passa på tå mæ-elever på ongdomsskuln. Tell einn viss grad dømm såmmå som e vart mobba tå på barneskuln. “Gjeteren! Sa du snø?! Det heter da snøg!” evt. “Gjæter’n?! Sa’ru snø? Dæ hætte ra snøg!”

Ætte e ha fløtt frå hembygda fårr å lære eitt yrke e antaglivis må kaste dialekta fårr at folk ska forstå me ha e fått blanna oppmerksomheit. Att. Nån æ e nødd om å gjænnta ting fårr i re uendlege (e knote itte!), æll så fær e nån tell å væra tålk fårr me, nån be me si oppatt fårr å få mæ se nyanser i språke, å nån syns dæ æ fett.

Mænn e bli jo au kjænt mæ fålk som ha fløtt såmmå rætningen som me, om ænn itte så langt (læs: Lillehammer å omeng), som e ha hællst på. Dømm ha starta som skikkle bokmålsfolk, å ættehårt bli måle deres breiere å breiere. Dømm skjønne re knapt nok sjøl, før ænn dømm bruke ol foreldran deres bruke. Utrykk å vænninger dømm ha lært tå bæstemor. Så ser dømm rart på me, glise, å fårtsætt å lage.

E lage væll itte likke reint heile tia e hæll. Dæ hænne e unngår de mæst håplause vænningan når e lage ve folk. Dæ æ itte eille som skjønne at e lage (snakker) om einn keilltåka (kjøle, grådi, veldig) frakk (tøff) skeillveidde (tosk). Å e lage nok saktere når e skjønne at e itte bli skjønt au. Mænn om e lage ve andre mæ markerte dialekter legg e gjeinne inn slekke ting heilt bevisst, å mærke gradvis at deres dialekter au bli breiere. Å dæ, dæ æ artigt dæ.

Mænn dæ æ jo itte tell å kåmmå frå att e lage annsleiss ænn far gjærr. E tæk jo opp vænninger i moddærne språk som har mæ ongdomskultur å gjæra. Dæ æ bære mæ eitt frakkt instrument ænn eitt feitt ett. Sjøl om båe sjølsagt brukes. Å e må væll innrømme at di sjeldneste olan forsvinn. Når fær e eilller mæ me, nån ser e rett å slett itte logikken ti.

Alt i alt, e æ grådi gla ti dialekta mi.

Til sist må jeg komme med ei oppfordring til alle som leser denne posten om å skrive en post på egen blogg, eventuelt i kommentarfeltet her, med og om sin egen dialekt.

Tell slutt må e kåmmå mæ ei oppfordring tell eille som læs dænna påsten om å skrive einn post på egen blågg, eventuelt i kommentarfælte hær, mæ å om si ega dialekt.

Lagret i Lokalt, SprÃ¥k · 14 Svar · Post kommentar

Gjeteren anno 2017

2. november, 2007

Jeg stjeler villt og hemingsløst fra Frøken Makeløs, og samtaler med en gjeter som eksisterer om ti år. Jeg kunne selvsagt gjort som hun gjorde fra begynnelsen av, nemlig å samtale med seg selv for 10 år siden. Men helt ærlig tror jeg ikke jeg kunne hatt mye moro av å snakke med en som antageligvis var vel så opptatt av ei sandkasse eller noe lignende. Og det er nok hvertfall ikke mye moro å referere den samtalen.

Så, til glede for gamle og nye og noen enda eldre lesere: Gjeteren snakker om sitt yndlingstema, nemlig MEG!

007-gjeteren: Hallo. Tror ikke jeg har hilst på deg før.
17-gjeteren: Joda, du har nok det. Men kanskje ikke i denne formen?
007-gjeteren: Har jeg møtt deg på nett?
17-gjeteren: Vel, ikke akkurat…
007: Hvordan kan det da ha seg at jeg har hilst på deg uten å ha fått det med meg? Har jeg vært full, eller noe sånt? Du ser jo kjent ut, når jeg tenker over det.
17: Hehe, det skjønner jeg da godt.
007: Ja, hva er det da?
17: Jeg er faren din. Nei, sorry. Skal ikke kødde. Jeg er deg, om ti år.
007: Det ville jo forklart litt.
17: Hæ?
007: Hvorfor du ser så kjent ut. Var nok skjegget som lurte meg. Når anlegger jeg skjegg, egentlig?
17: Husker ikke helt. Rundt 5 år siden, tror jeg. Damene faller som fluer, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det før.
007: Får tro du kommer på det.

(Jeg går og setter oss ved et bord, så studerer jeg oss)
17: Si meg… Hva driver du med nå, egentlig?
007: Vi skal filme i helga. Klassa, altså.
17: Ah, stemmer, konfirmantgreia?
007: Mhm.
17: Den filmen ble bra, altså. Gled deg til premierefesten, ting kommer til å skje…
007: Hæ?
17: Du skjønner det etterhvert.
007: Greit. Er ikke verdt å vite det før det skjer likevel, sant?
17: Ehm.. Ja.

007: Så… Hva driver du med om dagen da?
17: Jeg jobber i en bokhandel om dagen. Har vært med litt rundt omkring som statist, og bodd inni Oslo også for å være med på greier der. Men jeg slår liksom ikke gjennom.
007: Haster det slik da? Selv om du er eldre enn jeg er nå er du jo ikke gammel.
17: Hadde vært fint om det skjedde noe snart…
007: Slapp av du. Jeg vet jo at det er knalltøft å slå gjennom som skuespiller, vet da vel det du også?
17: Jeg trodde ikke det skulle være så mye arbeid.
007: Igjen, slapp av.

007: Men, har du planer for hva du gjør videre da? Jeg har tenkt på å bli lærer…
17: Ja, det var det. Jeg tok pause fra det for å være med på ei filminnspilling noen måneder. Filmen ble en flopp, og jeg fikk knapt til salt i såret.
007: Kjipt. Men økonomien klarer seg på et vis?
17: Du vet da hvor sparsomme vi er?
007: Jeg vet også hvilken retning jeg har gått etter jeg flyttet på hybelen.
17: Det går bra det. Men du veit, med tre munner å fø på, så…
007: Tre?

17: Faen. Jeg må gå.

Lagret i Novelle · 3 Svar · Post kommentar

I en verden av oppgulp

2. november, 2007

Tipper jeg få til ingen bryr seg stort med at Høytsvevende tankespinn har ettårsdag i morgen. Jeg forventer like fullt gratulasjoner.

Lagret i Dagbok · 4 Svar · Post kommentar

Katteblo… Banjoblogging!

28. oktober, 2007

Jeg må jo nødvendigvis ha noe tilsvarende katteblogging, og det som er kjærest for meg er nok mine to mest tilgjengelige venner. Den ene heter Fender FB 54, har fem strenger og ei rund ressonanskasse. Den andre heter Morgan, har seks strenger og ligner på alle vis på en gitar. Hvilket den også er.

Fender og jeg skal feire i morgen. Da har forholdet vårt vart i ei hel uke. Vi skal spille bluegrass, har vi tenkt, og kanskje ta et brusglass (det rimte nesten, fiffig, hva?). Det er nok stor sjanse for at vi sveiper innom litt annet også, sånn som Mikkel Rev. Starten på den kom til meg før i dag, og plutselig satt hele greia. Sett slikt?

Jeg gleder meg allerede til i morgen jeg, Fender. Men vi har da en halv dag igjen i dag også. Skal vi spille?

Lagret i Dagbok, Musikk · 10 Svar · Post kommentar

Bestemor

26. oktober, 2007

Jeg sitter og holder henne i hånda. Ei sjuk bestemor, har lurt Gammel-Erik en dag, og inngått avtaler med han den neste. Har lurt karen i mange år nå, og lurt de rundt henne også. Det kommer en gang eller to i året. Turen til sjukehuset, så de kan gjøre ingenting, be oss våke og håpe på det beste. Det kommer oftere nå. Vi tror nok ikke hun varer lenge. Vi trodde det samme for 10 år siden, litt senere på året.

Holder hånda, flytter på imaginære puter som hun ber meg om å flytte, og synger. Blåmann, blåmann, bukken min. Vi synger sammen, noen ganger svikter hun, noen ganger svikter jeg. Når du ligger blind og dauv, skal eg klore med mi klauv.. Noen steder i sangen lukker hun øynene, noen ganger ser hun veldig bevisst på meg.

Hun ligger der, har ikke stått på beina på to-tre år, er nok stadig mer lei av aldersheim framfor å bo hjemme, eller noe annet. Til å begynne med var hun pratsom og blid støtt, satt i en rullestol, hadde kontroll på småkakene og kortstokken. I løpet av høsten om vinteren var hun stort sett i senga en måned eller to, enten sammenhengende eller over større perioder. Når det ble lysere ute ble det mer liv i vesenet, og hun sang vårsanger, og hadde full kontroll på småkakene.

Nå startet det tidlig på høsten. Det har vart ei stund også. Den siste uka har det vært noen der oftere, vi har passet på at det er kjente og kjære rundt henne hele tiden. Alle vi vet har betydd mest for henne har vært innom, også de som har flyttet ut av distriktet. Hun ser dem, snakker til dem, med dem. Og sovner. Våkner igjen, synger litt, snakker litt, og sovner.

Jeg tror nok hun har gjort opp nå. Hun snakker ikke om avtaler med Gammel-Erik lenger. Han skal få ha geitefoten i fred. Hun er klar for å reise oppover. Men samtidig… det er jo fint her nede også. Kroppen fungerer knapt i det hele tatt, og hodet er ikke som det en gang var. Kan det være at det er greit å slippe. Men tenk om… Tenk om Gammel-Erik tar henne likevel. Det er nok tryggest å bli.

Slapp av, bestemor. Du reiser nok til rette stedet. Enten får du luksus, eller så får du venner. Jeg stoler på det. Og om jeg er der når du reiser skal jeg ikke holde deg igjen. Jeg tror du er klar.

Hvil nå, bestemor.

Lagret i Dagbok, Religion · 4 Svar · Post kommentar