Høytsvevende tankespinn skal nå gjøre det kunstykket å ta vitsen ut av en vits.

Først vitsen: Det var en gang to tomater som gikk over en vei, så ble den ene overkjørt. Da sa den andre: Kom an, ketchup.

Hysterisk festlig vits, men det skal vi ordne på nå.

For det første: “Det var en gang to tomater”. Ærlig talt, det har da vært mange tomater til alle tider, det er ikke noe spesielt med to tomater. Hvorfor bare to, forresten? De kunne da være så mange som de bare ville, og det er sjelden jeg ser kun to tomater opptre samtidig.

For det andre: “som gikk over en vei”. Det er da et fritt land, om de vil gå over veien skal de få lov til det. Tomater går over veien rett som det er uansett, ikke noe å lage oppstuss rund det.

“Da sa den andre”. Tomater kan ikke snakke. Det er ikke en troverdig vits.

“kom an ketchup!”. Fy! Det er et utrykk som brukes av små barn, tenk for en skam å lage vits av et tåpelig barneutrykk!

“Så ble den ene overkjørt”. Jada, midten til slutt, men den krever også mest plass. For det første er det skammelig å lage vits av noen uhell, og i dette tilfellet rammer det både tomat en, to, og sjåføren. Pluss eventuelle vitner. Og så er det urett at det bestandig er nr. 1 som skal rammes. Hvorfor kan ikke nr. 2 rammes i noen tilfeller også? Men neida, nr. 2 skal bestandig være den som kommenterer. Prøv å ha litt original historiefortelling, da gitt!

Slik blir en vits som i utgangspunktet er hysterisk morsom dårlig. Værsågod.