En dyp stemme lyder over plassen. “Øyh, gidde’ru å plukke opp capsen min? Vinden tok’n.” En lysere stemme svarer. “Jada, det kan  jeg da.”

Tema for dagen er autoritet. Hvorfor er det slik at de fysisk store med dype stemmer skal bli hørt på? Eller de trassige og storkjefta folkene som er små av vekst? Eller blonde berter med veldreide kropper? Eller de ørsmå bortskjemte ungene som skriker til de får det de vil? Eller rett og slett herr og fru Hvermansen?

Vi kan starte med de fysisk store. De blir vel adlydt fordi de er store, og fordi det ligger en lyst til å overleve i alle. Derfor gjør man ikke store folk sinte. Selv om de er aldri så godt opplært kan de jo finne på å slå ihjel en. Og den dype stemmen da gitt. Høres ut som det er jorda selv som snakker, og som kjent skal man ikke kødde med Gaia. Store folk er jo ofte sterke, og straffen er verst for en selv om de vil gjøre noe med deg.

Små folk vil ofte veldig gjerne bli hørt, og må anstrenge seg litt mer enn de i den forrige gruppa. Men de som virkelig vil bli hørt er kjappe og rappkjefta og gjerne litt brå, så man aldri vet helt hvor man har dem. Og det er klart det er lett å høre på dem som snakker fortere enn en rekker å tenke selv. Slipper man å tenke selv blir alt lettere, som vi alle vet. I tillegg er de minst like troende som store til å ty til nevene. Det er hvertfall den oppfatningen jeg har fått.

Blonde berter med veldreide kropper, skrev jeg litt lenger opp her. De hører vi på vet du, jentene fordi de tror de har noe å lære av dem, guttene fordi de tror det er mulig å få noe ut av det. Marilyn Monroe er vel et godt eksempel på noen av det slaget. Folk flest antok hun var dum som et brød, inkludert de karene hun var sammen med. Men hun fikk da stort sett viljen sin, tror jeg. Hun må ha hatt en fantastisk lillefinger.

Ah. Skrikerne er neste på programmet. De som bare skriker og skriker om at slik vil de ha det. I lengden hører jo folk på dem, men de har neppe noe særlig til overs for dem, og det er vel gjerne ikke de som får hjelp fortest heller.

Så har vi endelig kommet til Hvermansen. Mens jeg tenkte gjennom maktpersoner kom jeg til å tenke på at noen av de største personlighetene i Norge i dag er uallminnelig allminnelige. Stoltenberg for eksempel, ser jo akkurat ut som Ola Normann i dress. Kurt Nilsen vant Idol både i Norge og verden på grunn av at han var unormalt normal. Disse folkene får jo støtte blant folket, nettopp fordi de kjenner seg slik igjen i dem. De må selvsagt vise at de kan litt mer enn å ligne på menigmann, men det hjelper vel på.

Adlyd meg! Ikke fordi jeg sier noe lurt, men fordi jeg er den jeg er!