Nå tenkte jeg det kunne være morsomt for dere å vite hvordan en sauegjeter lever livet sitt, eller hvordan jeg lever livet mitt. For i det siste har jeg oppdaget at jeg har et liv. Og grunnet det livet har jeg noen dager sett meg nødt til å droppe dette nettlivet. Beklageligvis, dere får jo vanligvis lite ut av at jeg ikke gir lyd i fra meg. Annet enn litt mindre stress, selvsagt.

Nå i helga var det øving på Aulestadspillet, to forestillinger der jeg spilte pave og fest lørdagskveld, i tillegg til at det kom besteforeldre fra langt unna. Men det gikk da greit nok det. Forestillingene gikk for halve saler og seksere i alle avisene som var innom (det var en snill journalist det). På Aulestad fikk vi endelig øvd med hovedrollene (Bjørnstjerne: Kaj Remlov, Karoline: Kristin Kajander), og det må da sies å ha vært gøy. Og fest er støtt like artigt, spesielt når jeg er edru og alle rundt meg ikke er helt sikre på hvor de er, så jeg kan gjøre hva jeg vil med dem. Baksia var og flinke.

Og så var det tirsdagen, da fant skolen min ut at de like gjerne kunne dra meg med på fjellet, sammen med resten av klassa. Så da reiste vi innpå med en buss, dro fram en diger sekk ut av intet, og som om det var reisesekken til Brødrene Dal var det gode ski nedi der også. Været var forresten upåklagelig. Så gikk vi det lille stykke vi skulle, fant fram spader og begynte å grave snøhuler i ei ganske diger skavl. Gruppene var på mellom tre og seks personer. Prinsippet for å grave snøhuler er som dere vet å ha ei kuldegrop, altså lav inngang, for så å ha et soveplatå over høyda på inngangen. Varm luft går opp, og kald luft synker. Og for å nevne det, når jeg hadde arbeidet med huler var jeg gjennomvåt. Når alle hulene var gravd reiste vi på en fjellrestaurant og spiste buffèt. Er man på fjellet lever man tross alt litt vilt. Etter maten gikk vi manngard for å finne en mann forkledd som en sekk med hjerteproblemer. Jeg tok munn til munn på sekken uten at det hjalp. Vel tilbake i hula igjen fant noen i de andre hulene ut at de ikke hadde stor nok hule. Derfor kom det to jenter til femmannshula vår, gravd for fem. Det ble fullt der inne. Men vi hadde det trivelig til langt utpå natta.

Greit nok, dagen etterpå, altså i dag, stod vi opp ved 8-tida (ingen syvsovere her nei) og pakket sammen. Så satte vi igjen sekken, tok kappløp til nærmeste topp og ned igjen. Det gikk foresten fint å skøyte med racing-ski på skaren. Så var det bare å få organisert så vi kom oss til veien igjen, der vi ble plukket opp av en buss.

Hele turen var gjennomført, og jeg var like hel, det eneste var litt vondt i ryggen, men det er knapt verdt å nevne. Men jeg fikk da en skade som følge av turen, og det var at jeg skar opp lilletåa mi mot dørkarmen da jeg sparket inni mens jeg pakket ut.

Så nå sitter jeg her etter endt sisteforestilling og føler meg virkelig som en mann, siden jeg ikke aner hvordan jeg skal få av meg teatersminka.