De satt der med hendene i hverandres. De hadde kjørt i slalombakken hele dagen, og nå var de svette og slitne, men fornøyde. De hadde nettopp tatt siste biten av en pommes frites på ekte Lady og Landstrykeren-vis, og nå satt de der bare, så på hverandre, dypt inn i øynene. “Du har så fine øyne. Jeg kunne drukne i dem.” Hun lo småforlegent av komplimentet. “Du da! Du har da mye penere øyne enn meg.” Klokka var kanskje snart fire, spisestedet skulle snart stenge. De var nesten alene i lokalet, kun en ung gutt gikk rundt og ryddet opp.

De satt der som forsteinet, hender strøk hender og øyne møtte øyne. Svetten og stølheten hadde ingenting å si, de hadde hverandre. “Du….” Stillheten var til å ta og føle på, kun dem, stolbein som skrapet idet de ble satt på bordet og en subbende gange. Sola gikk snart ned bak åskammen, og lyset på dem var uovertruffent. “Du, du er kanskje det peneste jeg veit om.” De vekslet myke ord, sola gikk ned og la fra seg pent lys for ei lita stund. Øynenen deres vek ikke, kun munn og hender beveget seg, alt for å glede den på andre sida av bordet.

Han var på tur til å si til henne at han elsket henne. I kveld skulle han virkelig gjøre det. Han pustet dypt inn for å si det. “Kjære…”

“Øyh. Det er stengt, kan dere gå?” Ryddehjelpen så knapt opp fra fille ved nabobordet, bare sa det. De tuslet ut av lokalet, det var mørkt, og kun ryddehjelpa sto igjen med ei fille.