Jeg aner ikke hvorfor, men jeg har en intens motvilje mot ordet elske. Det virker så høytsvevende og pompøst. Unaturlig. Det glir ikke på tunga. Ordet er vel ment som et sterkere utrykk for “å være glad i”, og som en naturlig forlengelse også samleie. Og i og for seg er det greit nok.

Jeg tror jeg vet hvorfor jeg har så mye imot ordet. Fordi jeg mistenker at det blir misbrukt. I stor grad. “Elsker deg, kjære”, “elsker elske elsker!” Ordet blir brukt overalt i samfunnet. Noen elsker bøker, noen elsker film, noen elsker porno, noen elsker senga si, noen elsker mat og noen elsker folk. De fleste gjør vel det siste, i større eller mindre grad.

Men hvorfor skal vi på død og liv trekke inn den forbanna elsken i alt som ikke har med folk å gjøre? Javel, alle trenger mat, men få får egentlig et så lidenskapelig forhold til det. Javel, mange liker å lese, men få bøker kan sette så mye hormoner i sving som det rette mennesket. Javel, porno er greit nok det, men elske det? Soving er nødvendig, ja, men elske det?

Elskov er en personlig ting mellom en person og dens hånd, og kanskje noen flere involverte. Å elske noen er en forlengelse av å være glad i dem, å virkelig like dem. Ganske heftige følelser, altså. Man elsker ikke nødvendigvis en person bare fordi de får litt hjelp. Eller fordi de er over snittet attraktive for deg. Der har vi forgjengeren klar, for-elskelsen. Litt andre følelser enn for en vanlig venn gjennom flere år, men ikke helt der oppe.

En annen grunn til at jeg virkelig får noe imot ordet er misbruken av sammenhenger. “Elsker deg over alt på jord, kjære!” Neppe. Alle har fysiske behov (mat, søvn, avføring) som i (mindre) ekstreme tilfeller måtte gå foran den aktuelle. Og som sagt, etter kun litt tid med noen personer har mange tendenser til å bruke ordet. Uten at det er sikkert de vet hva de egentlig føler. Pluss på den normale “elsker deg 4evah,” også, så er samlinga komplett. Såvidt jeg har skjønt er monogami ganske unaturlig også, og hvor mange tenåringer vet at det er den de vil tilbringe resten av livet med?

Jeg mistenker kanskje at denne over-elskinga kommer av engelsk innflytelse, der det ser ut til å være litt mindre skille mellom “care for” og “love”. Der “love” strekker seg ned, og ikke omvendt. Selvfølgelig snakker jeg kun av film-erfaring, men det er også der innflytelsen vår kommer fra. “Love you honey,” og “don’t leave me love” brukes over en lav sko, sikkert på grunn av lettvintheten i ordet. Care for, adore, osv. Det er som Odd Nordstoga sa, han er glad for å bo i Norge, for han “treng ikkje gå rundt å si `love you` heile tida”.

Nå, jeg kan ikke forandre den mennesklige naturen i særlig grad, så jeg får vel heller ikke gjort stort med det.

Å tenke det, ville det, ja mene det med, men elske det?