Jeg sliter litt. Jeg har egentlig mest lyst til å kaste hele nicket mitt på grøfta, og blogge under fullt navn. Men jeg vil ikke. Ikke fordi at jeg tror jeg hadde skadet andre enn meg selv med det, men likevel. For om jeg begynte anonymt kunne jeg igrunn bare drømme om å fortsette med det. Jeg vet at klassekamerater er og har vært innom her, jeg vet at familie sjekker sida jevnlig, og jeg vet at jeg har lagt ut nok hint her til at jeg kan plukkes opp igjen for folk som kjenner meg. Nesten for folk som ikke kjenner meg også. Jeg fikk beskjed i dag om jeg var observert ved en tilfeldighet, noen hadde søkt på et distriktsnært fenomen, og funnet ut at denne måtte være lokal. Det er nok info her til at det går an å finne det ut.

Det er mange som kjenner meg, og det er mange som kjenner nicket mitt. Sauegjeteren er en helt egen person, og han har gode kontakter. Det er en egen sjarm ved det kallenavnet, og det skaper en annen holdning til bloggeren fra leserne, tror jeg. Sauegjeteren er anonym nok, men hvem er det bak nicket? Sauegjeteren/Navn Navn derimot, blir fort avmystifisert. Eller bare Navn Navn. Så der har jeg hvertfall et punkt for å holde på navnet mitt.

Så et annet ett, nemlig den store skumle jobb-testen. Flere og flere arbeidsgivere googler arbeidssøkere, muligens for å finne fyllebilder av dem og lignende. Jeg er ganske trygg på at denne bloggen ikke skader jobbmuligheter av noe slag, om enn kanskje ikke i noen politiske partier, men likevel. Det er en trygghet i å vite at noen sannsynligvis må arbeide litt for å finne ut hvem jeg er, og de må ta utgangspunkt i denne bloggen for å finne det ut. For å søke på navnet mitt, det går som sagt ikke. Men å snuble over sida ved tilfeldigheter og finne ut at denne kan man finne ut av, det går.

Så gjaldt det sikkert noe med å ta vare på familien og slikt også, men det er ikke noe problem. Jeg må pent holde meg i trøya siden de nærmeste leser dette uansett.

- Sauegjeteren