Hei, dere som søker på kåseri og kommer hit inn. Håper dere finner det dere leter etter, men jeg tror nok det er noen av dere som ikke finner det. Jeg har for eksempel ikke rotet meg til å skrive kåseri om OL enda, og en del annet også, men det kommer kanskje etterhvert. Uansett, denne posten skal jeg vie til kåseriets edle kunst.

Når man skriver kåserier må man først ha et grunntema å følge. Man trenger ikke følge det temaet støtt, men det er en fordel å være nogenlunde på samme støtt. Ikke for det, mange kåsører sporer av med stil. Det som uansett er viktig å huske på er å ha en slutt som henger sammen med starten, som gir svar på det det spørres etter. Høyesterettsjustitiarius, for eksempel. Det oppsummerer fint, og binder sammen i dette kåseriet her. Jeg fikk hvertfall beskjed om at det var et bra trekk av folk som leste oppgava.

Så er det mange som har fått med seg at kåserier skal være morsomme. Det er mange slags morsom, men John Cleese-morsom fungerer neppe i skriftform. Det som veldig ofte fungerer er ironi og sarkasme, henvisninger til hverdagslige ting alle kjenner til, fortelle om artige episoder, parodiering og sære referanser. Sære referanser er slikt mange liker å oppdage, og så føler de seg litt spesielle. Det er mange måter å være artig på, og det finnes ingen fasit på det. Men ære være deg om du får folk til å le, likevel.

Jeg vet mange sliter med vinklinga. Skal man se på temaet sitt på en overlegen måte (FrP-folk er dumme ekstremister), på en nøktern måte som får en en nøytral beskrivelse til å virke artig (FrP-folk gjør noe) eller om man skal sette på seg ei krypende maske der man gjør narr på en tjenerlig måte. (FrP gjør alt rett: Driter i menneskerettigheter og kaster ut folk som hjelper samfunnet). Det som er viktig å huske på med den siste måten er å bruke ironi og sarkasme så det drypper. Man sier en ting, men gjør det klart at man mener det motsatte.

Så er det en annen ting som er beslektet, nemlig hvordan man finner noe å skrive om. Mange skriver jo om politikk, og derifra må man finne noe å plukke på. Kåseri er ofte svært opptatt av plukking. Men som sagt, et sted må man starte, og da er det ofte en fordel å skrive om det mest bemerkelsesverdige først, så man får oppmerksomhet. For ei stund sida kunne man spøke med Eli Hagen og hår, men det er jo etterhvert kjedelig. Derfor må man prøve å se ting fra en litt annen vinkel enn normalt, selv om originalitet selvfølgelig er oppskrytt. Men hvertfall, finne en eller flere ting å plukke på, og arbeide ut ifra det igjen. Om man ikke har noe å skrive om i det hele tatt kan man se på fenomener, ord og utrykk, eller slike ting. For meg funker det ofte bra å plukke fra hverandre ord og utrykk, men alle har en egen måte å skrive på.

Ett annet viktig punkt er rettskrivinga. Det er ganske selvfølgelig, men småfeil kan være tillatt om de er der med vilje. Jeg viser igjen til innlegget jeg linker til over, der jeg aktivt bruker skrivefeil. Men dette blir også naturlig siden det handler om språkfeil, innlegget.

Virkemidler. Skummelt ord. Som skrevet oppi her et sted, humor er alfa, beta, omega og alt imellom. Men det er flere måter å framstille det på. Noen bruker lydinnslag, siden kåseri som oftest høres, noen bruker veldig mye forskjellig stemme, og noen er knusktørre. Jeg må si jeg har sansen for de som kan klare å få det morsomt uten å variere stemmen veldig mye, altså de som kun sjonglerer ord. Per Inge Torkelsen er et slags eksempel på dette, men han bruker ofte variasjoner i stemningen og utrykker ulike stemninger. Sigmund Kvelien (NRK han også. Hedmark/Oppland, tror jeg) derimot er tørr som bare det, men likevel utrolig artig. Ikke hysterisk festlig, men man småhumrer hele veien.

Kåseri er ikke essay. Hovedforskjellen på de to er at kåseriet er lettere å forstå, litt lettere i tonen og at det sier ganske klart fra hva det mener. Essayet er for viderekomne, det forutsetter at leseren kan like mye som forfatteren, og det er gjerne fag-essay.

Noe mer dere lurer på, kåseri-fantaster? Dersom dere bare vil se mer på hvordan de fungerer, se på de lengre postene mine under merkelappen “kåseri”, de er gjerne skrevet spesifikt som kåserier, og ganske etter boka. Det mener hvertfall lærerne som påstår de er verdt noe slikt som 5/6.