Dette er essayet jeg lovet dere. Hva tror dere jeg får? Oppgaven var en sakpreget tekst med temaet “framtiden i dine hender”.

Reversert framtid: tilbakeskrittet

Et av framtidas store problemer ser ut til å være framtida selv. Framskrittet, og teknisk utvikling. Der mange nå snakker om at det som må til for å gjøre kloden bedre er bedre teknikk og mer kunstig, vil jeg i motsatt retning. Det er det denne teksten skal handle om.

Slik utviklinga har vært har det stadig gått mot mer avanserte saker i menneskers liv og omgivelser. Der man før gikk, så red, så kjørte med vogner, der har man nå motoriserte vogner av alle slag, fuglene har ikke lenger monopol på lufta og fiskene er slett ikke alene om å være i havet lenger.

Det å blande elementer i seg selv er ikke noe problem. Problemet er å gjøre dette på en måte naturen tåler. Og som de fleste etter hvert har fått med seg så har mennesket ”rævkjørt” jorda ganske grundig, og det ser ikke ut til å bli bedre. Derfor er det ikke sikkert at vi skal se så mye framover, men heller være litt nostalgiske og se bakover. Bakover til da folk døde som fluer, kanskje ikke så mye som halvparten av barna vokste opp, bakover til da det likevel var nok til alle. Det er flere områder man ser klare forskjeller på, i forhold til dagen og gårsdagen, og dagene før det igjen.

Om jeg hadde styrt kloden framover, hadde man sett forandringer. Dette er bare ønskedrømmer, og jeg følger bare drømmen om å være Gud, om å styre og skape verden i mitt bilde:

For det første ser man jo klart misbruk av ressurser mange steder. Mange bruker mye mer enn de trenger, mye mer enn de i utgangspunktet kan tåle, og dette fører til at det blir mindre igjen på folk som trenger det mer. Dette kalles skjev fordeling. Vi trenger strengt tatt ikke biler, store luksusbåter, fly, tonnevis med mat om dagen per pers. og tekniske duppeditter av alle slag. Folk har ikke hatt det før enn de siste hundre årene mange steder, og de har sannsynligvis hatt det like godt som vi har det nå.

Det bringer oss over på neste punkt, nemlig helsen. I dag, år 2007, brukes det vanvittig mye penger på medisin, på apparater og andre ting som tar sikte på å holde liv i oss lenger. Men hvorfor være gammel når man er lykkelig som liten? Jo da, det har selvsagt blitt lengre liv, og bedre liv, etter hva de sier. Men vi trenger ikke så lange liv. Det er slett ikke nødvendig å leve til man er 80. Fra naturens side trenger man bare å leve til man har gjort sitt for å forøke rasen sin, altså til man har et avkom av hvert kjønn. Svært få avler som 80-åringer, og for så vidt også som 60-åringer. Jeg mener at det handler like mye om livskvalitet som livskvantitet. Om man har fått barn, levd livet man vil, og så dødd tidlig, hva så? Man får aldri realisert alle sine drømmer, og mennesket lever for, og i, drømmen. Har man noe å se fram til så har man sannsynligvis et fullgodt liv, om man ikke er ferdig med alle ambisjoner. Mange vil nå innvende at man kan være lykkelig som gammel også, og det kan man helt sikkert. Men, det handler om når man blir gammel, og at ungdomstida forandres.

Studenter. Evige studenter, det er et utrykk som er velkjent for de fleste. Disse som bare studerer, går på skole og lærer. De som ikke nødvendigvis tar seg noe fast jobb før de er 25 og har en mastergrad eller to. De som ikke egentlig etablerer seg før de er ferdige med å sitte på skolebenken, og det gjerne ti år senere enn andre er ferdige der. De som nyter etter behag, men knapt kan sies å yte etter evne. Disse fører til at mye av aldringen tar lenger tid, blant annet. Om man ikke er etablert med familie før de før i tiden hadde et par barn, så blir jo ungdomstiden forlenget noe. Og dette forskyver hele livssyklusen, samtidig med at medisiner sørger for at de gamle blir eldre.

En annen ting man ser med mange av disse studentene er at de studerer til totalt unyttige ting. Så klart, det kan være artig å kunne noe om greske guder, og det kan være artig å kunne noe om dialekter i middelalderen, men særlig samfunnsnyttig kan det ikke påstås å være. Og mange bruker flere år av livet sitt på dette her, samtidig som de ikke egentlig gjør noe for samfunnet.
Selve samfunnet er en det viktigste. Enkeltmennesker må og bør vike for samfunnets beste. Så spørs det da, hva er samfunnets beste? Er det at alle enkeltmennesker har det tålig bra, er det at noen har det kjempebra mens andre har det dårlig? Dette veier opp for hverandre, enten det er sånn eller slik, men man kan vel likevel påstå at det beste var om man prøvde å få det så likt som mulig for alle. Det er alltid variabler inne i bildet, og man kan ikke ha alle på et jevnt humør og en jevn livskvalitet, men man kan gjøre så godt man kan. Bort med klasseskillet, med andre ord. Men kanskje naturen er det viktigste for samfunnet? Å ta vare på naturen så den henger sammen, så kommer mennesker i neste omgang. Selv om mennesker for det meste tenker på seg selv, må de jo også tenke hva de kan gjøre for å holde naturen på et punkt der den tåler mennesket.

Samfunnsoppbygginga er også en viktig faktor. Hvordan ser det ideelle samfunnet ut? Bor det i storbyer, bor det i enkeltfamilier på en gård, eller bor det i stammesamfunn? Jeg vil anta at mellomtingen mellom de to første er et godt alternativ. Småklynger med hus og at man spiser det man kan få tak i og dyrke selv. Dette forutsetter selvfølgelig forskjellig størrelse på stedene, ettersom jorda er mer fruktbar noen steder enn andre, og dette klarer man som regel å regulere ut fra hvordan området takler bruken av det.

Men hvem styrer så disse samfunnene? Om man går tilbake i tid er det vel naturlig å tro at et kjønn styrer, hvilket kjønn er vel avhengig av hvor langt tilbake man går. Men, her vil jeg gjøre forskjeller fra den tiden, og egentlig nåtiden også. Påvirket av en feminisert hverdag som jeg er, vil jeg bort fra feminismen. Jeg vil bort fra mannssjåvinisme, og jeg vil i grunn bort fra deling av kjønn i det hele tatt. Her kommer igjen prinsippet ”yt etter evne” inn, og den som er best skikket bør styre. Det være seg mann eller dame, ung eller gammel. Forskjellige samfunn har bruk for forskjellige ledere, om samfunnene er aldri så like. Det er ikke våpenmakt som bør heve ledere, det er et velfungerende demokrati. De som tydelig vet hvordan ting skal gjøres bør vel også få gjøre det, og nå snakker jeg ikke nødvendigvis om de som roper høyest, men best.

Fattigdom ser ut til å bli et økende problem i mange deler av verden, samtidig som det motsatte også blir et problem for de rike. Når man har mer penger enn man klarer å bruke opp, og dermed bruker det på tull, da har man problemer. Penger, altså. Penger styrer så altfor mye.

Men om alle, som nevnt, bor i samfunn som ikke er større enn at man kan få tak i maten sin selv er det heller ikke noe større behov for penger. Handel går jo alltids an likevel, selv om det ikke er ideelt, det heller. Dersom alle fikk det de trengte, og ikke noe særlig mer så ble behovet for handel mettet. Man kunne bruke tiden på å perfeksjonere seg i sitt fag eller på sitt område, hvilket vel betyr at hver enkelt hadde sin oppgave i samfunnet, og dermed kunne det tekniske framskrittet drives fram. Fiskere kan bli mer effektive, jegere mer effektive og lettvinte, håndverkere kan lære nye metoder, og så videre.

På denne måten får man riktignok mer fritid, og det er ikke dumt, det, selv om det er en utvikling man ikke nødvendigvis liker i dagens samfunn. For man får bedre tid til egne saker, til å pleie personlige forhold og til å lære seg andre ting. Og om man kan mer er ikke ”omskolering” noe stort problem om skomakeren ikke lenger vil bli ved sin lest. Dersom man kan flere yrker, og andre også kan flere ting, så er problemet med å bli lei av ting ikke nødvendigvis noe problem, dersom samfunnet man lever i er stort nok. Man kan også lære seg mindre nyttige ting igjen, som historie og dialekter fra fortiden, men kun dersom det ikke skader omgivelsene for mye. Her har man faktisk et alternativ til den evige studenten, nemlig en deltidsstudent.

Jeg har enda ikke nevnt helsen i min drømmeframtid, og jeg antar at den er ganske vesentlig. Selve problemet med fedme og så videre er høyst sannsynlig noe mindre der, siden mye mer må være fysisk arbeid, og siden maten blir tilberedt på en annen måte, og heller ikke så mye unødvendig av den. Trangere kår er ikke nødvendigvis noen dum ting. Og siden aktivitetsnivået blir høyere er også graden av livstilsykdommer mindre. Om ikke annet byttes de ut med slitasjeskader i ledd og slikt i stedet. Og det er et av yrkene det er viktigst at utøverne vet hva de driver med.

Det har heller ikke vært nevnt noe alternativ til utdanning, og jeg sier det enkelt: Man går livets skole, og lærer seg det det er bruk for, og/eller det man vil. Senere i livet kan man som sagt lære mer.

Som jeg har vært inne på i de siste avsnittene åpner et slikt samfunn for mer utvikling, men denne bør være kontrollert og ikke gå for fort. Til slutt vil teknikken sannsynligvis komme fram til dagens samfunn på noen måter, noen områder lengre, og noen områder kortere. Og når den tid kommer, så er det vel bare å starte reverseringen igjen.