Jeg vet at jeg er med på et skuespill når:

… når jeg må stå lenge på samme stedet for ikke å synes, konstant i rolle.
… når jeg ikke klarer å smile av komiske situasjoner rundt meg mens jeg er i rolle
… når alt som ikke har noe med meg og spillet å gjøre blir filtrert bort
… når man må avbryte øvinga fordi myggen til noen utenfor scena ikke er skrudd ned
… når man er så gåen i beina at man ikke orker mer, men bare MÅ løpe eller hva det nå er man skal gjøre
… når jeg husker alle replikker utenom egne
… når jeg baller med myggen under klesskifte
… når skiftene går så fort at jeg knapt har et sekunds margin før jeg må være ute
… når man smiler konstant om man er utenfor rolle
… når man siterer replikker til folk som ikke vet noe om det aktuelle stykket
… når man gjør øvelser og replikker i søvne og ved alle upassende hendelser

Aulestadspillet har premiere fredag. Vi kunne like gjerne hatt premiere i morgen, om teknikken var med oss. Og jeg gleder meg til det. Faktisk er jeg sliten i kjevene på grunn av pausene nå.

Jeg skal slåss, jeg skal male, jeg skal plante blomster og jeg skal nippe champagne.

Og høste applaus.

Applaus!