Året er 2007. I en stille avkrok av verden har en liten by så langt klart å holde oppe egne skikker, uten å ha latt seg påvirke for mye av trender utenfor. Helt til nå.

Du skal ikke skade andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.

Vi ser Politimester Bastian komme traskende ned gata, han synger, og melodien han har lagt på teksten er en annen enn den det var før, slik de eldre husker den. Stemmen er skjærende, drar på ordene, liker dem liksom ikke. Han vet at han må følge loven i sin egen by der han selv er autoritær, men han liker dem ikke. Bak ham kommer det tre møkkete karer, de drar på et gult skinn.

Du skal ikke skade andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.

Ermene deres er oppbrettet, og vi ser at de bærer på hver sin løvetann som de skjærer seg i armen med. Om det ikke går fort nok kiler de skinnet på snuten og legger armen inni gapet. De er røde på armene. Men de følger loven. De skader ikke andre.

Emo-bølgen har inntatt Kardemommeby. Politimesteren har byttet ut den fine røde jakka si med ei svart jakke, og går rundt og synger på glade tekster, tonesatt noe annerledes enn man er vant med. Brått åpnes ei dør, og man ser ei dame komme løpende ut av huset i full fart. Det svarte korsettet er snørt stramt, og det er røde flekker på den hvite blusen. Håret er flokete, og skjørtet har frynsete og skitne kanter.

Du skal ikke skade andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil.

Tante Sofie synger, hun også. Alle disse menneskene synger på sangen om at de ikke kan skade andre. De må få ta det ut et sted, alt raseriet sitt. Og siden de ikke kan plage andre, så må de plage seg selv.

Det høres tunge skritt i midten av byen, og ut av et tårn kommer en lang mann med et ikke ubetydelig skjegg. Han rister på hodet over de dustete innbyggerne i byen, og mumler noe om at det var absolutt denne moten de måtte hoppe på. Kunne de ikke plukket opp en camping-kultur i stedet? Men neida. Han tusler opp i tårnet igjen, og nå ser man at det samler seg en folkemengde under tårnet. “Været, da?” spør de.

Han ser opp, tørrer øynene, og kremter. Det er tyst i folkemengden, bare en liten unge synger lavt på en punk-låt. “Det blir torden i kveld,” meddeler Tobias. Stemningen, som før var tung, blir nå lettere. Alle småsmiler et melankolsk smil, og prøver å opprettholde en fasade om at de er lei seg. De er ikke det. I kveld kommer de til å sitte ute hele tida, vente på regn, se på lyn når de kommer og lage dype sanger om torden, blod og stikkelsbær.

Man skal ikke skade andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil.

Det tordner i øst. Alle snur seg forventningsfullt mot lyden, og forventningen stiger.

Tobias sukker tungt, stryker skjegget og finner like gjerne fram en kniv, han óg. Så går han ned i gaten, og venter på regnet.