Jeg kjenner svetten siler. Vet jeg hva jeg har gjort? Er jeg egentlig klar for dette? Svetten siler allerede, og dette skal foregå lenge enda. T-skjorta er våt på ryggen, men om jeg tar den av meg blir det bare verre, det blir mindre lufting. Jeg føler meg innestengt. Som om det er langt borte fra hører jeg noe musikk, antageligvis av den nye, moderne og “gode” radiomusikken.
Hva er rundt meg? Lite som egentlig betyr noe. Stål og stoff. Herregud, jeg er i stål-og-stoff-helvete! Med mainstream-musikk. Herregud. Alt rundt meg går faktisk mainstream. Eller motstrøms, men det er så mange der også. Og alle som prøver noe annet enn mainstream og mainstream 2 dør faktisk. Også går det så fort. Alt går fort. Og alle er i stål og stoff. Sitter fast der. Av og til, tenker sikkert mange av dem, er det fint å bare kunne hoppe av og være utenfor.
Jeg kan allerede skrape av svette av huden. Kom igjen, bare legg innpå med vann, gudene vet at du trenger det. Se der ja, litt sjokolade eller kjeks nå hadde vært bra. Du trenger å få roet nervene litt. Tørker panna, dette går bra. Det som er litt surt er at dette kunne jeg jo unngått. Det finnes jo utgaver med bedre lufting, liksom. Men men. En av sju timer er jo unnagjort.
Jeg elsker bilferie.
Innlegg
Hehe. Kjenner opplevelsen. For mange år siden skulle vi på bilferie, med en fire-åring i baksetet. Vi hadde planlagt Sverieg på langs. etter 4 kilometer kom spørsmålet: Er det langt igjen.
Jeg fikk lyst til å snu.
25. juli 2007 @ 13:46 ( Direktelink )
Det meste av bilkjøringen i min bilferie havnet heldigvis på regndager. Men til gjengjeld satt jeg beltet fast vedsidenav en lillebror som hadde blitt introdusert for gul-bil-leken. Ser du en gul bil, har du lov til å klaske forsiktig til personen nærmest deg. Gjennom Sverige gikk det greit, men på Sjælland er bussene gule, og klaskene forvandlet seg med tiden til slag. Og i Tyskland er det umenneskelig mange gule biler.
Min høyre skulder er fortsatt fin og blå.
26. juli 2007 @ 20:28 ( Direktelink )
Vi pleier å kjøre om natten. Kjølig, mørkt, stille. Min stil.
Den ene ungen spurte i 46 av 50 mil: “Er det langt igjen?” Gang på gang. Samme spørsmålet. Mor forklarer at det er veldig, veldig langt og at det lønner seg å sove og pedagogisk stemme og nattasanger får etterhvert et snev av frustrasjon og syrlighet.
Da hun spurte fire mil før heimen om det var langt igjen, sprakk det for meg. Jeg sa at nei, vettu, nå er det ikke langt igjen. Nå er vi STRAKS hjemme, faktisk. Hvorpå ungen svarer: “Åh, da må jeg forte meg å sove!”
To sekunder etter snorket hun.
27. juli 2007 @ 01:57 ( Direktelink )