Som de fleste sikkert har fått med seg så bor jeg nå i et kollektiv, der fellesrom som kjøkken, bad og stue deles. Det er derfor et stort problem å unngå alle som man vil. Å bare sitte inne på rommet sitt går jo som kjent ikke an i lengden. Det hender man må snakke med folk.

Og i det siste har jeg funnet ut at det blir stadig vanskeligere å unngå folk. Samme hvor mye jeg prøver, så dukker de opp på de minst upassende steder og tider. For eksempel når jeg sniker meg ut på kjøkkenet for å lage mat. De dukker opp og skal slå av en prat, og setter seg like godt ned ved bordet når jeg skal prøve å spise i fred. De lokker meg til å smile, nikke med, snakke, spørre om ting, svare på ting, og så bortetter.

Ikke bare det, men når jeg på de mest ubeleilige tidspunkt hører rusling i fellesrommene tvinges jeg av føttene mine til å gå ut dit og gjenta prosedyren med de andre partene. Og det går jo så mye tid til det. En enkel tur på kjøkkenet etter et vannglass kan ta flere timer, og de gangene jeg ikke får lurt meg til å spise i fred…. Jeg grøsser bare jeg tenker på det.

Etter at disse tingene har begynt å inntreffe har jeg fått tilsynelatende mindre muskler i skuldrene (de er jo ikke stive!), hjerterytmen går ikke som den skal (70 slag i minuttet selv når jeg snakker med folk), jeg spiser regelmessig, siden jeg følger de andre i huset sine rytmer (gjerne hver enkelts rytmer, så det blir noen måltider dagen) og jeg merker at kjeften blir slappere av dette. Det renner stadig lyder ut av den.

Dette, kjære bloggere, syns jeg dere skal unngå. For all del, aldri, aldri! bo sammen med noen!