Denne posten er skrevet på dialekt og bokmål. Om du bare vil lese dialektsdelen foreslår jeg at du hopper halvveis ned i stykket her.

Jeg så det ble nevnt borte hos Anja noe med morsmål. Noe med en setning. Det er ikke så viktig, saken er at jeg kom til å tenke på hva morsmål egentlig er. I våre dager brukes det ofte om det språket man snakker, og ordboka sier at det er det første språket man lærer.

Altså har jeg åpenbart forstått noe annerledes, for jeg tenkte øyeblikkelig på dialekta mi. Mulig jeg dro en kobling til mål-kampen mellom nynorsk og bokmål (har jeg skrevet om det, forresten?) og altså så mer varianter av et språk enn forskjellige språk.

For min mors dialekt er godt utvannet jærbu, mens min far snakker god, brei døl. Gudbrandsdøl, sådan. Sør-gudbrandsdalen, om vi skal ta det enda mer konkret. Jeg har visst kommet til å ta vel så mye etter far som mor. Det har jo selvsagt med geografien å gjøre, men like fullt er mitt morsmål min fars mål. Og min mors mål er ikke mitt morsmål.

Men det interessante er å se hvordan folk reagerer på dialekta, og hvordan de forandrer sine dialekter i forhold til meg, hvordan jeg forandrer dialekta mi i forhold til andre, og hvordan språket mitt utvikler seg.

Allerede som ganske liten kom jeg på at det måtte være en bra ting å ha en markert dialekt. Dialekta mi er nesten utdødd, og jeg har vært bevisst på å beholde den som den “skal være” siden jeg var liten, som sagt. Joda, det hendte jeg ble mobbet for hjemdialekta mi på barneskolen, og joda, det var ikke like lett støtt. Men like fullt, jeg gjør jo mitt beste. Interessant å se, forresten, at mens jeg fikk veldig blandet respons fra barneskolen, så ble jeg etterhvert passet på av medelever på ungdomsskolen. Til en viss grad de samme som jeg ble mobbet av på barneskolen. “Gjeteren! Sa du snø?! Det heter da snøg!” evt. “Gjæter’n?! Sa’ru snø? Dæ hætte ra snøg!”

Etter at jeg har flyttet fra hjembygda for å lære meg et yrke der jeg sannsynligvis må kaste dialekta for at folk skal forstå meg har jeg fått blandet oppmerksomhet, nok en gang. Noen må jeg gjenta ting for i det uendelige (jeg knoter ikke!) eller så får jeg noen til å være tolk for meg, noen ber meg gjenta for å ta nyansene i språket mitt, noen syns bare det er teit, og noen syns det er fett.

Men jeg blir jo også kjent med folk som har flyttet samme vei som meg, om ikke så langt (les: Lillehammer og omegn), som jeg har hilst på. De har startet som skikkelige bokmålsfolk, og etterhvert blir målet deres breiere og breiere. De skjønner det knapt selv, før de plutselig merker at de bruker ord foreldrene deres bruker. Utrykk og vendinger de har lært av bestemor. Så ser de rart på meg, gliser og fortsetter å snakke.

Nuvel. Jeg snakker vel ikke like rent hele tiden jeg heller. Det hender jeg unngår de mest håpløse vendingene når jeg snakker med folk. Det er ikke alle som skjønner at jeg lage (snakker) om einn keilltåka (kjøle, grådi, veldig) frakk (tøff) skeillveidde (tosk). Og jeg snakker nok saktere når jeg skjønner at jeg ikke blir skjønt også. Men om jeg snakker med andre med markerte dialekter legger jeg gjerne bevisst på slike ting, og merker gradvis at deres dialekter blir bredere også. Og det er artigt, det.

Men det er ikke til å komme fra at jeg snakker annerledes enn faren min. Jeg tar jo opp vendinger i moderne språk som henger sammen med en ungdomskultur. Det er bedre med ett fett instrument enn et frakkt et. Selv om begge deler naturligvis brukes. Og jeg må vel innrømme at de mest sjeldne utrykkene går bort også. Noen får jeg aldri med meg, noen ser jeg ikke logikken i.

Alt i alt, jeg er veldig glad i dialekta mi. For å feire det har jeg tenkt å skrive denne posten på dialekta mi også. Den kommer faktisk rett nedenfor her. Og den er selvsagt helt valgfri å lese.

E såg dæ vart nævnt borte åt Anja någgå mæ morsmål. Någgå mæ einn sætning. Dæ æ’itte så fali, saken æ at e kom tell å tenkje på å morsmål enkle æ. I våre dågå brukes dæ ofte om dæ språkè’n lage, å olboka si at dæ æ’re fyste språke’n lære se.

Altså ha e tydlevis forstått någgå ansless, for e tenkte mæ einn gong på dialekta mi. Mole e drog ei kobling tell mål-kampen millom nynorsk å bokmål (ha e skrivi om dæ, fresten?) å såg altså meir varianter tå eitt språk ænn forskjellige språk.

For mor si dialekt æ gått utvatna jærbu, mæns far lage go, brei døl. Gubransdøl, tessen. Sør-gubransdal’n, om e ska væra ænnå meir kongkret. E ha visst kommi tell å ta vælså mye ætte far som mor. Dæ har jo sjølsagt mæ geografi’n å gjæra, mænn likke fordømt å morsmåle mitt far sitt mål. Å mor sitt mål æ itte morsmåle mitt.

Mænn dæ intresange æ å sjå åddan folk reagere på dialekta mi, å åddan dømm forandre sine dialekter i forhåll tell me, åddan e forandre dialekta mi i forhåll tell andre, å åddan språke mitt utvikle se.

Alleree som ganske liten kom e på at dæ måtte væra einn bra ting å ha ei markert dialekt. Dialekta mi æ næsten utdaua, å e ha vori bevisst på å behælla ho som ho “ska væra” sea e va litn. Som sagt. Jaura, dæ hænte e vart mobba for hemdialekta mi på barneskuln, å jaura, dæ va itte likke lett støtt. Mænn likke fordømt, e gjærr jo mitt bæste. Intresangt å sjå, fresten. Att mænns e fekk vældig blanda respons frå barneskuln, så vart e ættehårt passa på tå mæ-elever på ongdomsskuln. Tell einn viss grad dømm såmmå som e vart mobba tå på barneskuln. “Gjeteren! Sa du snø?! Det heter da snøg!” evt. “Gjæter’n?! Sa’ru snø? Dæ hætte ra snøg!”

Ætte e ha fløtt frå hembygda fårr å lære eitt yrke e antaglivis må kaste dialekta fårr at folk ska forstå me ha e fått blanna oppmerksomheit. Att. Nån æ e nødd om å gjænnta ting fårr i re uendlege (e knote itte!), æll så fær e nån tell å væra tålk fårr me, nån be me si oppatt fårr å få mæ se nyanser i språke, å nån syns dæ æ fett.

Mænn e bli jo au kjænt mæ fålk som ha fløtt såmmå rætningen som me, om ænn itte så langt (læs: Lillehammer å omeng), som e ha hællst på. Dømm ha starta som skikkle bokmålsfolk, å ættehårt bli måle deres breiere å breiere. Dømm skjønne re knapt nok sjøl, før ænn dømm bruke ol foreldran deres bruke. Utrykk å vænninger dømm ha lært tå bæstemor. Så ser dømm rart på me, glise, å fårtsætt å lage.

E lage væll itte likke reint heile tia e hæll. Dæ hænne e unngår de mæst håplause vænningan når e lage ve folk. Dæ æ itte eille som skjønne at e lage (snakker) om einn keilltåka (kjøle, grådi, veldig) frakk (tøff) skeillveidde (tosk). Å e lage nok saktere når e skjønne at e itte bli skjønt au. Mænn om e lage ve andre mæ markerte dialekter legg e gjeinne inn slekke ting heilt bevisst, å mærke gradvis at deres dialekter au bli breiere. Å dæ, dæ æ artigt dæ.

Mænn dæ æ jo itte tell å kåmmå frå att e lage annsleiss ænn far gjærr. E tæk jo opp vænninger i moddærne språk som har mæ ongdomskultur å gjæra. Dæ æ bære mæ eitt frakkt instrument ænn eitt feitt ett. Sjøl om båe sjølsagt brukes. Å e må væll innrømme at di sjeldneste olan forsvinn. Når fær e eilller mæ me, nån ser e rett å slett itte logikken ti.

Alt i alt, e æ grådi gla ti dialekta mi.

Til sist må jeg komme med ei oppfordring til alle som leser denne posten om å skrive en post på egen blogg, eventuelt i kommentarfeltet her, med og om sin egen dialekt.

Tell slutt må e kåmmå mæ ei oppfordring tell eille som læs dænna påsten om å skrive einn post på egen blågg, eventuelt i kommentarfælte hær, mæ å om si ega dialekt.