Jepp. Jeg kom ikke videre i Tordenbloggen. Jeg hadde selvsagt forventet å komme videre, håpet på det. Jeg skal komme med en innrømmelse. Jeg fikk det med meg fra lang vei, og ble faktisk ikke overrasket over at jeg plutselig var trukket ut. Det jeg var overrasket over, er at jeg kom i ei såpass sterk gruppe. Jeg bestemte meg så fort jeg hørte hvem som var med i gruppa, at her er det allerede tre vinnere. Jeg måtte satse på å kapre fjerdeplassen. Det klarte jeg ikke. Jeg ble ikke engang en uheldig femteplass. Men pytt, jeg var som sagt i et sterkt felt, og man kan ikke vinne støtt. Jeg vet jo uansett at jeg ikke er den mest populære i dette bloggarriket, så jeg hadde jo ikke vunnet. Selvfølgelig er jeg skuffet over at jeg ikke er videre. Jeg hadde jo et mål om nettopp det. Men jeg er ikke skuffet i forhold til gruppa mi. Og jeg får antageligvis en mer langvarig premie, nemlig kommentatorer. Nye, friske kommentatorer, så blir det enda mer liv her. Og takket være konkuranselysten min så har jeg funnet igjen en bloggeinspirasjon også. Nå som jeg faktisk har sagt at jeg er tilbake kommer jeg selvsagt til å miste den, men jeg tar sjansen.

Av og til vet man at man må tape. Jeg har hatt flere slike situasjoner de siste to dagene. I går ble jeg kjent med forumteater. Kjenner ikke til det? Det er en teaterform der man får se ei forestilling som fantastisk nok ikke ender godt, deretter blir den vist om igjen, men denne gangen skal publikum rope stopp når hovedpersonen gjør noe galt, og si hva den skal si, for at den så skal si det. Det er også lov til å regissere hovedpersonen, men ingen andre. Og om man vil det, så får man til og med lov til å spille hovedpersonen selv en liten periode.

Etter en noget treg start fra publikum sin side er det flere som blir varme i trøya, roper stopp i tide og utide. Men uansett hva vi la i munnen på hovedpersonen vridde den det feil. Noe måtte gjøres, en dyp stemme ropte “stopp” og fram spratt en gjeter. Publikum lo, da fysikken til undertegnede ikke på mange vis kan sammenlignes med ei relativt tynn dame. Jeg prøvde det jeg mente var en god idé, og fikk null respons fra de andre på scena. De fortsatte med manus. Jeg måtte gi opp, og når stykket ble spilt om igjen for andre gang løsnet det endelig noe. Jeg hadde ikke rette løsningen, men jeg var ikke så langt unna. Uansett, det var et lærerikt stykke, og jeg fikk da prøvd meg, jeg også. Skuespillerne fortalte meg etterpå at de hadde fått streng beskjed om at på det tidspunkt jeg gikk inn i rollen skulle de kjøre manus hele veien, ikke noen løsning der, nei. Men jeg hadde visstnok en troverdig løsning.

Jeg tapte i dag også, jeg. Men den gangen var det i et klasserom, og jeg ble overvunnet av penn og papir. Pennen må virkelig være sterkere enn sverdet, for det har aldri overvunnet meg før. Denne gangen visste jeg dog at jeg tapte. Det er en herlig følelse, egentlig. Å få utlevert ei prøve, se litt på oppgavene og innse at dette går over hodet på meg. Så nå må jeg nok starte i ei mindre avansert matteklasse. Men der klarer jeg sikkert å følge med, og det er jo bra, bare det. Det som derimot var litt surt var at jeg for første gang på lenge nesten ble interessert i faget. Alt som skulle til var å arbeide seriøst med en oppgave.

Jeg har tapt. Jeg kommer til å tape igjen. Sjansen for at jeg gjør som i dag er heller liten. Jeg liker da ikke å tape, men av og til er det herlig å slippe kontrollen. Se den reiser unna. Og så gå hjem for å spille banjo.