Det er et mørkt rom. Et blålig lys stråler ut fra en skjerm på en slitt bærbar data. Det ligger bøker strødd rundt, noe skolebøker og noe skjønnlitteratur. Foran skjermen, med hånda trygt festet rundt ei gammel colaflaske, men nå er det vann på den. Fra tid til annen tar han en sipp av den. I det svake blåskjæret ser det ut som at han danser noe. Føttene hans går hvertfall i et sett, selv om farten varierer. Det høres ingen musikk. Forklaringa gir seg etterhvert, da han retter på de hvite øretelefonene som er festet på hodet. Til tider klimprer han på tastaturet, til tider spiller han en luftgitar med umulige proporsjoner. Kroppen beveger seg i ett sett, og hadde det vært tilgjengelige dansepartnere der ville han nok ha tatt en swing med dem.

Til tider tar han fram en banjo som står i en stol ved siden av han, fester fingerplektrene og spiller noen strofer som muligens skal passe med det han har på øret. Slik de er nå høres det uansett ikke ut. Fra tid til annen henger han opp banjoen på veggen og klimprer litt på kassegitaren istedet, før han tar til vettet og danser tilbake igjen til stolen. Denne gangen med en svart el-gitar som uøvd kobles til en liten forsterker. Det går nesten an å høre igjen strofer fra AC/DC, før det igjen senkes i et slør av klimpring.

Det trenger ikke å ta lang tid imellom, i det ene øyeblikket kan det være nynning av en Bjelleklang-slager, i det neste kan han nynne en bassrytme fra Elvis. Før man vet ordet av det er det over på en tradisjonell bluegrass-sang. Hele tiden spilles det på tastaturet, kroppen beveger seg ut fra en rytme ingen hører.

Hadde han hatt en bass der hadde han garantert spilt på den også. Hadde han hatt ei fele hadde den fått stå i fred.

Ja, særlig.

Jeg? Glad i musikk? Helt klart. Konstant med en rytme i kroppen, hele tiden fingring av akkorder med begge hender. Hva mer trenger jeg, liksom?

En bass. Gjerne en ståbass. Noen som vil sponse meg?