Jeg lurer ofte på hvordan det er å være død. Ikke selve følelsen, altså, men hvordan ettermælet mitt blir. Jeg tenker alltid på det når jeg hører om død, for eksempel biografien til et eller annet stort menneske som antageligvis er korterere, penere, flinkere og langt rikerer enn meg. Og til tider langt høyere. Det siste eksempelet på dette har jeg fra før i dag, da jeg gikk med radio på øret og stelte sau. Jeg hørte om den svarte rapperen som solgte mer skiver etter at han ble skutt, enn før. Han ble beskrevet som en stor poet, et stor kreativ kraft, en strålende skuespiller, politisk engasjert og alt det der. Han vokste opp under dårlige kår, men ble kjent siden, både for egen regning og ved god hjelp av disse nøkkelpersonene som allerede er der. Han var selvsagt en samfunnstopp og motarbeidet av samfunnet i sine storhetsdager. Mannen jeg snakker om fikk aldri sixpac.
Det er når jeg hører en norsk oversettelse av en hyggelig stemme innimellom klipp av amerikanske stemmer som helt åpenbart er svarte, og hele tiden en stabil rytme og fort og utydelig snakking at jeg tenker på hvordan en biografi om meg høres ut. Jeg har helt feil oppvekst. Jeg har hatt bra foreldre, en stabil oppvekst langt fra alt som minner om slum og alkoholiserte og voldelige foreldre. Jeg har aldri manglet det jeg har trengt, og aldri blitt tvunget til å være kreativ for å få det jeg trenger eller vil ha. Det er helt feil.
Jeg trenger da ikke komme meg opp noe sted. Jeg får uansett det jeg trenger i framtida også. Godt utrustet både fysisk og mentalt, og ikke minst med gode folk i ryggen. Men for en kjedelig biografi. Hvordan går den?
Han vokste opp på en gård, og tok tidlig del i arbeidet på gården. To eldre brødre fungerte som forbilder i tillegg til foreldrene. I midten av tenårene flyttet han på hybel for å gå på skole, hvor han fikk levd ut sine kunsteriske sider. Han spilte gitar, sang og spilte teater. Noen småjobber her og der før det virkelig skjøt fart.
Skjøt det virkelig fart? Fikk han egentlig noen karriere? Tenk om han bare jobbet noen år i en bokhandel før han kom fram til at det var nok tryggest å bruke lærerutdannelsen sin? Enda en av de onkelaktige lærerne som hadde gitaren som fremste sjekketriks, både for å sjarmere barn og eldre. Uten at han egentlig trenger det.
Vi hører videre ut i biografien. En gitar slår noen sørgmodige akkorder, en banjo skyter fart og en dyp stemme brøler ut som om det gjelder livet. Den hyggelige kvinnestemmen forteller om hvordan hun har oppsøkt bekjente av ham, og får tak i noen av de han delte hybel med de første artistiske årene. De forteller at han stort sett satt på rommet sitt, til de en dag merket at han faktisk behersket instrumentet han drev med nå. En bror forteller at han ikke hadde helt kontroll på det lillebror drev med, men skjønte han måtte gjøre det brukbart.
Biografier er bortkastet om de ikke skiller seg ut. Fortellingen om den storvokste mannen som hele tiden holdt seg innenfor de rammene fordommene laget for han holder ikke. Fortellingen om han som hele tiden var tro mot stilen sin selv når fordommene jobbet mot han er langt bedre. Det som er så synd er at fordommene er ikke mot meg. Javel, jeg har en banjo. Javel, jeg er fra bondestanden. Javel, jeg er småfeit. Det hjelper bare ikke. Jeg er verken hore, svart, eller dum nok til å dope meg hinsides og kreativ. Og her til lands må man nesten være det for å få folket mot seg. Sosser får innpass på bøgda, bønder i by’n får lov til å holde på målet sitt og folk stirrer knapt om du forteller at du har prøvd hasj eller har mekket fyrverkeri på egen hånd. De spør høflig hvordan det er. Hvordan det går. Hva du driver med. Hvem du er. Og glemmer deg.
Fordommene jobber ikke mot meg. Hva skal man skille seg ut på da, om ikke nettopp fordommer og brytningen av dem?
Biografien avsluttes med å fortelle hvordan jeg enten dør i en ulykke, av naturlige årsaker, eller at jeg sovner inn etter lengre tids kamp mot blodtrykket. Og igjen fortelles det om at en akk så normal mann gjorde en god karriere, i det de forlater det som en gang i tiden var rommet hvor han møtte en annen legende som han like gjerne kunne møtt hvor som helst ellers. I et rom som er likt hundre andre, men som likevel vises fram til turister for at eieren skal se forvirret ut over å få penger for at folk skal se stedet.
Oi. Dette ble en langt mer klagende post enn jeg trodde det skulle bli. Jeg får skynde meg å publisere før jeg leser igjennom og ser hva slags smørje jeg har laget meg og sletter det.

Innlegg
Jeg synes dette var noe av det beste du har skrevet. Kan hende jeg føler det slik fordi jeg går rundt med mange av det samme tankene i hodet, men posten har virkelig flyt, stemning og ikke minst; mening.
Veldig bra, Brækar
3. januar 2008 @ 20:02 ( Direktelink )
Greit, da bestemte du meg nettopp for å ikke slette hele posten og glemme den.
Takk for skryten, Amras.
3. januar 2008 @ 20:19 ( Direktelink )
Ikke klagende, i mine øyne, men mer undrende.
Jeg liker også posten godt!
Jeg har muligens mer innslag i livet mitt av sånne ting som kan fylle en biografi (selv om det ikke kan “måle seg” med mange), men for min del håper jeg på mindre av den sorten og mer av det “normale”.
Sannsynligheten er vel at det ikke blir noen biografi, dermed er jo bloggene et fint alternativ og et bra og ekte minnesmerke over livene våre.
4. januar 2008 @ 23:09 ( Direktelink )
Jeg følte plutselig for å sitere Alf Prøysen, i biografien av Ove Røssbakk: Vi lyt skrive om oss sjølve, så bli re itte feil.
- Til Anne Cath. Vestly.
Etter å ha lusket litt rundt borte hos deg så ser jeg absolutt hva som være av de mer dramatiske sakene, Lothiane.
5. januar 2008 @ 14:51 ( Direktelink )