Jada, det er nettopp blitt nyttår, og jeg har heller ikke i år gått i fella med å si at i år skal jeg bli flinkere til å trene. Eller spise sunt. Det er da ikke noe vits i å bli bedre ved nyttår når man kan bli bedre når som helst. Og jeg har som dere skjønner (er industrien entall eller flertall, forresten?) ikke tenkt å bli nevneverdig bedre ut fra de ytringene jeg har sagt som nyttårsforsett. Jøssda, jeg kan alltids bli bedre, men det har da ingen hast. Det viktigste er å leve, om du spør meg. Og skal jeg tro reklamene er det jeg som er den viktigste delen av en slik prosess. Og ei slank dame som står i armene mine. Såvidt jeg vet følger ikke disse med produktene deres, så inntil videre lar jeg være.

Dere må nok prøve betraktelig hardere og bedre for å få meg til å gå på limpinnen med helsekost og regelmessig trening i et apelokale med flere drapsmaskiner pr. kvadratkilometer enn folketettheten i Monaco. For det første har jeg enda til gode å smake mat som både er sunn og god. Fett har tross alt mye av smaken i maten. Og om det skulle være godt og sunt på en gang kan du banne på at det er haugevis med skjulte smakstilsetninger som fører til kreft og en tidlig død. Eller en vond en, jeg er ikke sikker.

For det andre så misliker jeg som sagt på det sterkeste prinsippet med å skulle betale for å gå inn i et rom fullt av andre folk og lyder, for så å kjøre harde økter med trening av muskler som ellers ikke brukes, og som gjerne bygges feil opp i tillegg. Jeg har nemlig en teori om at langsom oppbygging over tid med naturlig forbruk og bruk er sunnere enn stressbygging før badesesongen. En glup person sa en gang til meg at det går an å trene de fleste muskler ved vanlig arbeid, muligens med unntak av magemusklene. Nå skal det jo nevnes at vanlig arbeid er et begrep som har skiftet form de siste årene, og kanskje heller ikke burde det sies slik lenger. Med mindre man drar Sponheim litt lenger og sier: “Hver mann, sin sau.” Eller et annet stort dyr som krever litt pass.

Nå var det ikke det jeg ville fram til med denne skildringen uansett, kjære slankeindustri.

Det jeg ville si var at jeg vil ha meg frabedt flere attentat av typen dere gjorde før i dag. Her går jeg forsiktig og rolig på butikken for å handle inn mat til hybellivet starter igjen, og handler med meg det mest essensielle: Uante mengder pytt-i-panne, noe frossenpizza, brød, Pondus og en sjokolade som belønning for at jeg lever. Etter å vel ha betalt pakker jeg varene ned i posen min, og ser bakover på neste kunde. Mannen ser veltrent ut, har et frodig friskusskjegg og smiler overbærende til meg. Jeg ser ned på varene hans og ser tagliatelle på en slags pose, flere gjennomsiktige poser oppover butikkdisken fylt med røde og gule ting som ligner mistenkelig på slik som serveres ved siden av grillmat. Det hele avsluttes med to kartonger kulturmelk.

Og slike attentat vil jeg ikke finne meg i lenger. For det første har jeg åpenbart ikke selvinnsikt nok til å skjønne at det er slik jeg skulle levd. For det andre må det mer enn en sliten mann til.

Nå må jeg nesten avslutte innlegget, for det piper i en stekeovn borti her. PIZZA!