En helt vanlig dag. Jeg sitter i kantina med mine folk og spiser. Kantina er full av andre folk, og det går hele tida forbi noen. Jeg ser rumper som passerer, noen vrikker, andre går rett fram. Noen er stramme, andre fyller buksa ut og vel så det. Jeg ser ei søt lita rumpe under en blå ullgenser. Rumpa snur seg, jeg rekker akkurat å se en turners profil før jeg ser selve ansiktet. Det søteste ansiktet jeg kunne tenke meg. Hun ler, og klemmer venninna hun snudde seg for. De går videre.

Nok en dag. Jeg ser henne igjen oftere. Jeg har ikke fått med meg at hun er i kantina så ofte, det må da være oftere nå enn før? Har hun sett meg også? Jeg sitter jo på en ganske synlig plass, og det hender hun kikker bort mot der jeg sitter. Jeg for min del er fjern for andre kommentarer. Jeg sitter bare der og ser en hestehale som svinger seg litt når hun ler, og håper hun skal snu seg igjen. Det hender hun gjør det.

Det går mange dager til, og vi oppfører oss på samme måte som før. Jeg snikkikker på en lite tildekt måte og hun ser meg av og til. Hun må da ha lagt merke til meg. Andreklassing, kanskje? Hun går hvertfall allmenn, såpass har jeg fått med meg. Hun kan godt gå i førsteklasse også, egentlig. Hun ser ut til å være omtrent så gammel. Vent, nå snakker hun med en gutt! Jeg aner fortsatt ikke om hun er singel, hva hun heter, eller noe annet. Hun nærmer seg ansiktet hans. Det var visst bare det at hun ikke hørte hva han sa.

Jeg hilser på henne en gang. Hun sitter med venninna si og jeg går tilbake fra kassa med en muffins. Jeg holder blikket hennes lenge, hun smiler svakt, jeg nikker forsiktig til henne, og vi sier ikke mer. Etter det hender det hun snur seg mot meg, og jeg ser veldig fordypet ut, i venners kriser om dagen. I øyekroken smiler jeg. Jeg har endelig fått kontakt med henne.

Det har kanskje gått en måned nå. Hun kommer gående i min retning, jeg følger spent med, og hun stopper ved ett av bordene. Ikke noe stress, det har skjedd før. Hun bøyer seg ned mot de som prater, smiler bredt til en kar med rufsete hår før hun kysser ham. Han tar det helt naturlig, som om det har skjedd før. Et lite tilbakeslag for min del, men jeg skal da gå på skole med henne minst et år til. Antageligvis to. Mye kan skje på den tida.

Enda ei uke går, og jeg skjønner det endelig. Det går opp for meg der og da, når hun står i ei klynge med andre jenter, typen som henger ved hofta hennes og de pakker opp russetøyet som har kommet.

Hvorfor skulle vel en førsteklassing ha sjans på ei med perfekt figur, det søteste smilet, det gyldne håret, god vennegjeng, type, og attpåtil er hun tredjeklassing. Jeg trekker til meg blikket, og fordyper meg igjen i venners kriser.