Søren Kierkegaard (1813-1855) var en dansk filosof som visstnok er far til eksistensialismen. Den gikk ut på at hvert individ er noe eget og bestemmer selv hva de skal gjøre med livet sitt. Ut i fra dette laget han en egen oversikt over stadier på livets vei.

Det starter med Spissborgeren, en person som skiller seg ut ifra dyr og planter ved å ha en bevisthet, men forholder seg ikke til seg selv. Hvordan dette er mulig for et våkent tenkende menneske aner jeg ikke, men jeg går ut ifra at folk i koma kanskje er spissborgere.
Når Spissborgeren forholder seg til seg selv, er den ikke Spissborger lenger, men en Estetiker. Estetikeren vil ikke tenke på sin egen eksistens, men rømmer fra den ved for eksempel høyt forbruk av alt, osv.
Om den nå skulle finne på se hva den er selv, denne estetikeren blir den en Ironiker. Den distanserere seg fortsatt til seg selv, ved hjelp av ironi. Om den nå skulle finne på å bli fortrolig med seg selv blir den noe annet.
Etikeren er en som forholder seg fullt og helt til seg selv, tar ansvar og gjør det han skal, og det som er forventet av en. Med andre ord, et skikkelig kjernemenneske.
Ifølge Kierkegaard vil denne finne en eksistensiell angst, og bli Religiøs. Det finnes igjen to valg som Religiøs. Det er enten pliktreligiøs, som ber og går i kirken og lar seg styre av religionen sin, eller troende religiøs, som betyr at den er lidenskapelig opptatt av sin religion, og finner fred med det.

Vel, dette var ei blanding av det jeg har lært på skolen og Wikipedia. Personlig må jeg si at jeg liker skolelærdommen best, der det rett og slett var Estetikeren (egoisten som ikke bryr seg om annet enn å nyte livet), Etikeren (arbeidsjernet som gjør det han skal) og Den Religiøse (som fant noe tomt i livet som Etiker.)

Men jeg er nok dum, jeg skjønner ikke alt dette.
Hvordan kan man la være å forholde seg til seg selv? Det burde da i utgangspunket være umulig.
Og om man føler at man mangler noe i livet som Estetiker går man over til Etiker, ordner barn, familie og ansvar. Først og fremst ansvar. Det er greit nok.
Og om Etikeren føler det blir for mye, det kan da ikke bli noe mindre å gjøre ved å bli religiøs og forplikte seg til å be og tenke på en gud iblant (Kierkegaard mente vistnok at det var samme hva slags tro, bare det var tro.). Man får kanskje forklart litt gjennom religion, men det blir da ikke mindre å gjøre fordi?
Det med de to religiøse delene kan jeg være enig, der han mener den Pliktreligiøse gjør det feil. Tror man på noe bør man virkelig mene noe med det.

Så: På skolen har jeg lært (som om den lærdommen er brukbar?) at han mente disse var like mye verdt, hvert av disse stadiene var likeverdige. Hvordan kan det da ha seg at man visstnok skal gå fra ene stadiet til det andre? Enn om man lever som religiøs fra tidlig barndom, etter kjappe perioder som uansvarlig Etiker og Estetiker, før man lærer seg at man bør be og slike ting, enn om man da ikke finner noen mening i å stå på kne og be, men heller vil nyte livet, og går tilbake til en periode av livet man nesten ikke husker, og gjør det en selv har lyst til, og ikke det Gud og Hvermann forventer av en? Det kan da like gjerne gå den veien.

Og igjen: om stadiene er likeverdige, hvordan kan det da ha seg at Estetiker tilsynelatende blir ansvarlig? Og det er da slettes ikke gitt at Etikeren føler det er noe tomt i livet sitt. Om man tar eksempelet meg bonden, som jeg vil tro var høyst aktuelt på Kierkegaards tid, hva mer kan en bonde (type Etiker) ønske seg enn dyr som lever, gras som vokser, og familie som trives? Livet hans blir ikke nødvendigvis bedre av noen salmer og et Fadervår en gang i blant. Og eksistensielle spørsmål… Han står jo midt oppi liv og død, hva mer trenger han?