Jada jada, det blir mye gudeprat på meg, bær over med det. Liker du det ikke, forsvinn herifra.

(Ok, jeg mente ikke det. Vær så snill, bli.)

Men temaet for i dag er: Kan vi være våre egne guddommer? Mange snakker om en indre stemme som forteller dem hva de skal gjøre.
“Jada, gutt. Du spiller normalt ingen verdens ting, men hadde det ikke vært gøy å spille på hest i dag?”
Så blir det kanskje seier av det. Eller i spørrespill.
“Javisst, det er Leonard Cohen som har Hallelujah originalt. Eller… Var det ikke… Jeff Buckley spiller jo den. Kanksje Cohen-låta jeg tenkte på var noe annet?”
Her ser man at første innskytelse er rett, men så fort man tenker etter og prøver å være logisk, tenker på hvem som har den, da blir det galt.

Og det er her vår guddomelige link kommer inn. Intuisjonen, instinktene, magefølelsen, meninga, hva du vil, er egentlig ei indre styrke, noe man har helt av seg selv. Og om noen mener de har fått beskjeder fra en gud, er det kanskje seg selv de hører?

Merk: Jeg tenker ikke på dem som bruker religionen som dekke for å være slemme (”Bomb Twin Towers”, “Vær utro med tjenestejenta, få henne til å drepe kona di”), men heller små ting i hverdagen. Noe man har glemt, men nok husker littegranne fra (”Ah, det var slik man klyppet sau”), noen man ikke egentlig vet hvem er, men hilser på med en gjenkjennende mine likevel (Hvem er du, hvem er du, hvem er du, hvem er du? *retter fram hånda* “Koselig å treffe deg igjen. Mona.”), eller rett og slett enkle valg (”Høyre har jeg kjørt mye før, den er kjedelig” Dette er Trafikknytt, veien til høyre er tatt av et ras.)

Alt i alt er nok evnen til å stole på egen selvfølelse den eneste guden noen trenger.