Jeg har egentlig lagt meg, men så kom jeg på at jeg har ikke skrevet her enda. Så, noe rabling jeg ordnet i sommer. Nyt!

Ja, nå lurer jeg på hvorfor man på død og liv skal sole seg. Om sommeren ser man at folk velter fram fra ingensteds og ut til sjøer og hav for å legge seg i vannkanten og sole seg. Og finner man en passe varm dag man driver ute, så vrenger man jammen av seg mesteparten av klærne da også. Hvis man går en tur i ett boligfelt finner man mange andre likesinnede som også har vrengt av seg klær i bøtter og spann. Og, jeg skal innrømme at jeg er av det slaget selv også.

Hvorfor? For å bli brune og fine sier vi. Hva slags bruk har man for det? Hvis alle var hvite som nyvasket blendatøy og bleke som noen andre isbjørner ville ingen tenkt over det. Alle ville uansett gått med klær på kroppen så ingen så det, eller hadde hatt lyst til å sammenligne.

Og hvorfor i all verden skal man kle av seg når man blir varm. Man blir like klam av å sitte inntil ett setetrekk med naken hud, og man får en uggen følelse av det også. Men har man derimot ei skjorte på seg, da kjøler den ned kroppen av svetten man selv utskiller, og dermed skulle alt være greit.

Og uansett er det ikke noe behagelig følelse når man får en sterk griselignende farge og hver eneste bevegelse gjør deg oppmerksom på at hud mot stoff ikke er noen god kombinasjon i din nåværende tilstand.

Jeg skal fortelle om ganger nære bekjente av meg har blitt solbrente. En av disse – han har hud like følsom som blenda sensitive – har vært i Syden og strukket seg på ei strand. Senere har han kommet i den mye omtalte griserosa posituren, og blitt smertelig påminnet om en annen stakkar kalt piz buin og deres, forhåpentligvis, nære samarbeid heretter. En annen – av slaget som blir brun så fort man sier sol, og sjelden solbrent – kan gå ute hele dagen med refleksjoner overalt og sola steikende, uten at han får noe annet enn en fin brunfarge. En brunfarge han egentlig ikke trenger. Og førstnevnte har heller ikke noe bruk for å være pent rosa og flasse på skuldrene etter noen dager. Skulderflass er ikke fint i det hele tatt. Så har vi ett tredje slag, som ikke er en mellomting, men som faktisk ikke får farge i det hele tatt. Det er meg. Totalt uten albino-tendenser har jeg lagt meg til i sola for å bli godt stekt og crispy. Jeg har badet i vannet og ligget som en strandet hval på sanda uten å en eneste gang stifte nærmere bekjentskap med den tidligere nevnte piz buin og hans yrkesvenner. Men neida, ikke ett bittelite skjær av rosa får jeg. Hvorfor? Sikkert fordi jeg har en motstandsdyktig hud og alt det der. Men kjedelig er det uansett.

Og så har vi den tendensen å reise til sjøen når det er varmt. Hvorfor det? Jeg anklager ingen, jeg gjør det selv, men likevel. De som vil bade kan jeg godt skjønne vil til vannet, det er en helt naturlig sak, men de som bare reiser på stranda, legger til ett håndkle og legger seg loddrett ned i horisontal stilling. Ikke tar de seg bryet med å se på folkelivet på stranda, noe man skulle tro var naturlig, og ikke legger de seg til å sove mens de slapper av. De bare ligger der med lukkede øyne for den skarpe sola og gjør absolutt ingenting. Ikke leser de noe blad eller bok, ikke hører de på musikk, ikke studerer de det som skjer rundt dem, ikke ser de på vannet. De bare ligger. Og er. Hva skal man nå med det?