Av Lotta Liten 

 Min første bloggpost blir nokså a-typisk det du kommer til å se fra meg. Dette er en tekst jeg skrev til skolen, men jeg kom aldri så langt at jeg leverte den inn (den var ikke god nok, men den bør passe greit inn her). Jeg har et par tekster til som ligner denne i stilen og dere kommer nok til å plages med dem om kort tid ;). Dere merker kanskje at jeg var inspirert av Brækar da jeg skrev denne teksten.

 

Jeg kan først som sist innrømme at dette blir en kjedelig tekst. Det er helt umulig å snike seg unna det faktumet at denne teksten aldri kommer til å få deg til å le, grine eller utvikle et nært forhold til naturkrefter. En skulle kanskje tro at det siste alternativet var nokså sannsynlig, tittelen tatt i betraktning, men der tok du altså feil. Grunnen til at bokstavene ovenfor denne innledningen staver ”Vind, vær og trær”, er fordi teksten kommer til å handle om disse tre viktige, men gudsjammerlig kjedelige tingene. Din feilaktige antagelse lar jeg passere i nesten total stillhet (bortsett fra at jeg allerede har informert vennene dine om hvor fordomsfull du er mot kjedelige titler).

Det jeg synes er ganske så fiffig med min tittel er at den rimer. Dette oppdaget du selvsagt første gangen du leste tittelen min, men det hindrer meg ikke fra å påpeke det åpenbare (og hvis du ikke gjorde det så lønner det seg å nikke samtykkende for å late som om du allerede var klar over dette). En annen ting som rimer, eller er rimelig, med min tittel er de tre substantivene som befinner seg i den, har et naturlig forhold til hverandre. Det vil si at du som oftest finner alle tre tingene på samme sted i verden, og naturligvis enda oftere enn det igjen, vil du finne dem i naturlige omgivelser (vi pleier å kalle slike omgivelser ”naturen”). Konklusjonen blir altså den at tittelen er kjedelig, men i hvert fall godt gjennomtenkt.

En annen ting som mine tre substantiv har tilfelles er at de kommer i alle mulige former og fasonger. Du kan finne høye trær, lave trær, krokryggede trær, trær som ennå ikke har kommet over puberteten og trær som nekter å innse at de er trær og later derfor som i virkeligheten er en helt ordinær plante. De samme tingene gjelder vind og vær, selv om den siste gangen en vind lot som om den var et juletre endte det i tragedie. Uheldigvis for oss så synes vinden at det er så festlig å leke juletre at den nå gjør det hver eneste sesong. Du kjenner sikkert til fenomenet – vi kaller det tornadoer. Det skal sies til vindens forsvar at den er mye mer original i sin oppkledning enn Ola Gran (tilsvarer Ola Nordmann i treriket). Hvorfor nøye seg med noen usle julekuler når du kan ta hele fabrikken? ”Less is more” er ikke ”the way to go” for vinden.

Hadde jeg lest denne teksten i stede for å skrive den ville jeg allerede hatt opptil flere innvendinger mot den. De fleste av dem er av en mer triviell sort, slik som ”hvordan fikk jeg tak i vennene dine?”. Her er selvsagt svaret 1881 (og ja, du har min fulle tillatelse for å utføre vendetta mot tallet selv ikke Da Vinci kunne skrive speilvendt), men du, som den oppvakte leseren du er, klager heller på at været ikke har blitt viet tilstrekkelig plass. Dette er ene og alene medias feil, ikke min. Været har som den eneste naturkraften i min tittel fått sin egen spalte i avisen, et eget program på TV og den er et tilbakevendende tema i folks vanlige tant og fjas. Der vinden blåser usett forbi og trærne står passivt og stumme ved din side – er været det eneste du virkelig bryr deg om. ”Blir det pent vær i sommer?”, ”Kommer det til å regne i morgen?”. Været blir snakket om så mye at jeg ikke blir overrasket om folk i framtida kommer til å bli så lei av det at de ignorerer været og begynner i stede å snakke om den plutselige nedleggelsen av 1881.

Hvis du leser dette avsnittet betyr det at du enten har drukket en kanne med Battery eller har et brennende hjerte for temaet av teksten (i så fall burde du holde deg langt unna trærne – de har aldri hatt mye til overs for ildsjeler). Planen min gikk ut på å dysse deg til søvn ved å prate om ting du innerst inne vet at du ikke bryr deg om. Jeg lyktes tydeligvis ikke, da du unektelig leser disse ordene i dette øyeblikk (eller får dem opplest – noe som er dobbelt så imponerende siden både du og oppleseren har klart å holde dere våkne).

Dette er veldig synd, fordi planen for denne teksten gikk ut på å la den slutte uten å ha en slutt. Hvordan skulle det gå an, lurer du sikkert på?

Det er i bunn og grunn ganske simpelt.