Det fins sjølvsagt nokre opplagte forskjellar når det gjeld korleis kroppen ser ut og kva kjønnsorgan ein har.

(Jeg er litt lei av å gjenta argument nå, og vil gjerne ha dette avsluttet, men…)

Dick Casablancas: “He then went on to suggest that I perform sexual intercourse upon my own person.”
Logan Echolls: “Didn’t he realize that if you could have sex with yourself, you wouldn’t even bother showing up at school.”
Dick Casablancas: “Ain’t that the truth.”

Då vil eg seie: Det kjem då veldig an på korleis du definerer likestilling.
Om du definerer det slik at ein får lik løn for likt arbeid, lik tilgong til politiske verv og kapitalmakt, lik tilgong til utdanning og eigedom, vert skatta likt og krevd likt av, - då bør det vel vere mogeleg.
Men om du definerer likestilling som at ein skal sjå like ut og ha like kroppar, at begge kjønn skal føde og begge skal ha pikk, då vert det umogeleg.
Heldigvis er dei færraste feministar interessert i det siste, eg har enno ikkje møtt nokon som verkeleg vil ha eitt samkjønn.

Og hvis du føyer til det faktum at nåværende lederskapskompetanse også er definert på mannens kriterier, siden han har bygd opp systemet som skal ledes, så kommer du fram til nøyaltig det som var mitt poeng. Drastiske tiltak er framdeles - dessverre kan man kanskje føye til - nødvendig for at kvinner og menn skal ha like muligheter til å komme seg opp i nevnte system.

Sveits på slutten av 1800-tallet, hvis jeg husker riktig. Eventuelt samme land, bare 100 år før. Hvilket ikke er mye bedre.

Uansett, det er vel ikke tvil om at kvotering knapt er den beste måten å oppnå større likestilling i samfunnet på, men som min kjære søster sier, de patriarkalske maktstrukturene gjennomsyrer samfunnet vårt på en slik måte at dersom vi skal få til litt rask endring, så må vi ta drastiske tiltak i bruk.

Naturligvis, enhver konservativ vil selvsagt benekte at hurtig samfunnsendring er ønskelig (eller mulig, for den saks skyld, og i alle tilfeller vil konservative slutte å mene dette dersom samfunnsformen de vil konservere opphører å eksitere), men av og til må man bare prøve. Og da er vel ikke litt kjønnskvotering akkurat den mest radikale retningen man kan gå.

Dessuten, argumentet om at “kompetanse må gå foran kjønn” er litt rart, synes jeg. For så lenge styrerom og lederstillinger er besatt av mannlige menn som ansetter sine mannlige venner (noe de gjør, så langt det er mulig) i andre lederstillinger, vil menn alltid ha høyere lederskapskompetanse. For å bygge opp en tilstrekkelig base av kvinnelige ledere er kvotering et godt virkemiddel.

Og så er det bare å håpe at de ikke trekker opp stigen etter seg (et kjent fenomen i alle sammenhenger), eller at de blir “hjernevaska” av mennenes ideologi når de entrer mannens enemerker.

(Her kunne jeg gitt meg i kast med en utlegning av dette i lys av det marxistiske ideologi-begrepet (som er ulikt fra de vanlige ideologibegrepene), men jeg er for lat. Lange og utførlige nettdiskusjoner er uansett så 2004. )