Jeg gikk gjennom ei slunke mobilliste på mobilen min nå, og den må vel sies å være ganske tilfeldig. Men likevel, jeg innser at størsteparten av navnene på den lista har feminin klang. Og like etterpå innser jeg at de fleste kontaktene mine på msn også er av kvinnelig art. Så begynner jeg å tenke på hvorfor.

 Har jeg mer kontakt med jenter enn gutter? Og jeg tenkte videre, litt lenger ut i omgangskretsene mine.  Er det på samme måte med jenters mobillister, at det motsatte kjønn dominerer? Nei, kom jeg fram til. Det er nok ikke slik. Jeg vil nesten tro, uten å vite sikkert, at de fleste jenter holder tett kontakt med hverandre. Men andre gutter da? Hvilket kjønn dominerer kontaktlista? Igjen, rundingen med en pluss under vinner. Vil jeg tro.

Men hvorfor det? Er hunkjønn generelt mer kontaktsøkende enn hankjønn? Etter enda litt fundering kom jeg fram til at, ja, slik er det. Hvertfall utad.

Og nå nærmer vi oss sakens kjerne. Vi har i flere år lest at menn ikke prater med hverandre, at menn ikke snakker om de store tinga (vi snakker om opera, lånekassa, å bilfri, ja), men tar enkle ting som fotball, bil og pupper. Dette er selvsagt ikke dekkende for alle, men jeg vil tro det er litt slik. Vi menn glemmer å snakke om følelser. Jada. Vi kan ikke snakke om sjalusi, søte dyr og de innerste følelsene. Vi må ha mer håndgripelige ting å snakke, slik som klimapolitikk, forgassere og venstrebacken på Liverpool.

Hvorfor er det egentlig slik, at så fort det dreier seg om innvendige saker feiger vi ut? Hva er så skummelt med følelser. For å snakke om meg selv (Jeg liker det. Liker, ikke elsker), så mener jeg at endel egner seg best usagt (jeg er nesten sikker på at det er litt å lese mellom linjene i tankespinnet mitt), og at man ikke skal ha for mange følelsesutbrudd heller. Se der ja. Mann er jeg, og døl attpåtil. Kal meg gjerne arvelig belastet, men jeg trives med det. Men som sagt, ikke for mange følelseubrudd. De gjør verden så komplisert, og det blir mye for en stakkar. For ærlig talt, alle er forskjellige, og det er umulig å forutsi hva som skal til når ei jente sipper. Noen ganger er et klapp på skuldra greit nok, noen ganger det som skal til, og noen ganger fornærmende tilnærming. Og selvfølgelig større ytterpunkter, og utrolig mange andre gråsoner innimellom (for å bruke svart-hvitt-metaforen).

Og jeg tror snart jeg har kommet til et poeng her nå. Vi har forskjellige kvaliteter fra dere (hva sier det egentlig om meg som person at jeg gjør dette til en “oss mot dem”-sak?), og enkel tankegang (til tider), samt evnen til å tenke på en ting (nemlig at vi konsentrerer oss om det vi skal). Og derfor, siden mennesket egentlig er for vanskelig til å forstås, tenker vi på det vi skjønner.

Fatter? (Må ikke forveksles med profatter, eller opphav)