Av Lotta Liten 

Amerika, det lovede land. Landet der drømmer blir til virkelighet og eventyret blir ekte. Vestens Mekka og Østens helvete. Et land som virker for utrolig til å være sant, uansett hvilken religion øynene som ser tilhører. Det er derfor man sier drømmen om Amerika, fordi et land er intet mer enn det man gjør det til.

Som vi alle vet så er ikke et menneske mer enn det andre dømmer det til å være. Det vil si at hvis jeg mente at min mor var en god mor, så hadde hun vært det i mine øyne. Hun trenger nødvendigvis ikke være det i dine øyne, fordi du ser kanskje ting på en annen måte enn meg, og det er jo også poenget.

Vi ser på Amerika som et land der alt er mulig. Er du fattig? Dra til Amerika! Skjønt, det er ikke sikkert at du blir rik i Amerika, men man må innrømme at det er en distinkt forskjell i sannsynlighet sett opp i mot den sjansen du har her. Dette er selvsagt det reneste nonsens og pølsevev, men i følge vår oppfattelse av verden i dag, så er Amerika plassen man bør være hvis du ønsker å være medlem av den kuttende kanten (cutting edge).

Grunnene til dette er mange, men ikke så kompliserte som man skulle tro. Drømmen om Amerika begynte den dagen Leif Erikson satte sin fot på ei øy han ikke visste stort om (noe som sikkert ikke bekymret Leif, da han ikke visste stort om det meste). Men det han oppdaget var at Amerika var et rikt land, og fullt av velsmakende bær. Bærene smakte faktisk så godt at Leif bestemte seg for å kalle det nye landet Vinlandet, noe som ironisk nok hadde vært ganske passende hvis Leif hadde strandet på Miami Beach i stede for New Foundland. Det dyrkes nemlig ikke mye vin på østkysten av Amerika (OBS! Leseren bes gjøres oppmerksom på at hvis Leif hadde vært så heldig å gå i land på Miami Beach, ville han nok kalt Amerika ”Strandlandet”, siden det rimer og hadde vært mer passende, strendene og Texas tatt i betraktning).

Dessverre for det samlede norske arealet så greidde ikke Leif å holde fast på Vinlandet, grunnet en gjeng innfødte som var meget misfornøyde med å få blonde barskinger på besøk. Våre landsmenn ble jaget hjemover, og hvis de fortsatte hadde drømmer om Amerika, så lignet de nok mer på mareritt.

Den største drømmeren av dem alle (sett bort i fra alle levende og forhenværende profeter) var uten tvil Christoffer Columbus. Mannen som enten var staere enn et esel uten skjønnhetssøvn eller som hadde et dødsønske så stort at han bestemte seg for å styre hele skuta si utenfor pannekaka bare for å være sikker, slo fast, uten tvil i sin sjel at det måtte være en raskere måte å komme seg til India på. I ettertid er det selvsagt lett å si at Columbus måtte ha vært like smart som Einstein for å ha kommet opp med en slik ide, men jeg beroliger meg med det faktum at han må ha vært like dum som en råtten skipsdørk. Hvor smart er det egentlig å si: ”Hei, folkens! Jeg har en ide! Hvis vi skal til India i morra, hvorfor ikke dra motsatt vei?” Jeg håper inderlig at noen bestemte seg for å banke litt vett inn i karen, eller i hvert fall svare: ”Ja, for det funka jo fint den gangen vi skulle til London og havna opp i Cape Town!”

I et desperat forsøk på å bli kvitt galningen fikk han lov og utstyr av kongen for å utføre selvmordsoppdraget. Heldigvis for ham så fant han et land på sin ferd. Det var verken India eller verdens ende, så man kan si at det i grunnen var en total katastrofe for begge parter, bortsett fra gullet og alt det der… Columbus, som den snedige lurendreieren han var, bestemte seg for å kalle landet Vestindia, noe som var et sikkert tegn på at han ikke hadde opplevd noen flere geografiske åpenbaringer og/eller at han stiftet nærmere bekjentskap med nevnte skipsdørk. Han klarte i tillegg å snike seg unna enhver copyright anklage fra Leif Erikson, noe og alle eventuelle skandinaviske sønner av Erik. Dessverre for både Leif og Chris så endte ikke deres ”nye” kontinent opp med verken alternativ a eller b, men et nokså søkt, men akk så originalt alternativ c. Noen portugisere tok en litt sørligere kurs enn Chris og endte opp et eller annet sted i Brasil. Der mente de å dra kjensel på ”America-treet”, og presterte dermed å kalle opp kontinentet, som ble oppdaget ved en feil, feil (det var nemlig ikke et America-tre, selv om det faktisk vokste i Amerika (som er mer enn man kan si om det gamle treet))

Etter århundrer med utnytting av innfødte og inntjening av massive hauger med penger, nådde nyheten om Vinlandet lille Norge. Vi hadde selvsagt hørt om dette landet før og syntes ikke dette var noe spesielt, bortsett fra de massive haugene med penger som ryktes å ligge gjemt der borte. Drømmer og spekuleringer, sa de eldre, men de unge hadde ikke noe bedre å ta seg til enn å reise av gårde til Amerika, landet hvor det faktisk var plass til flere folk (Det var dårlig med armslag i Norge. Folk hadde begynt å bestige Galdhøpiggen daglig, ikke på fordi det var gøy eller prestisjefylt, men fordi de lurte på å bygge seg en gård der oppe).

Med en invasjon på en skala aldri før bevitnet, ”innvandrerte” nordmenn det lovede land. Mange av dem fant seg en pen liten gård midt uti hutiheita en plass, mens andre fant seg jobber i byer. Den dag i dag er det nokså mange etterkommere etter vår tapre hær, og det kjemper fortsatt det tunge slaget som heter det gode liv (de av dem som ikke gjør det hadde ikke penger nok til å svare på mine henvendelser, og jeg gjør derfor som enhver annen velrenommert tobakksforsker; jeg overser viktige de viktigste resultatene. Visste du f. eks at røyking kan hindre Parkinsons?).

Kampen mot det gode liv innebærer selvsagt mye mer enn den gamle kampen. Nå kjemper de mot fedme, selvgodhet og muslimer. Dette er en ond sirkel, siden fedmen gjør dem for late til å slåss, selvgodheten overbeviser dem om at det ikke er nødvendig å slåss, og muslimene har dessverre funnet ut helvete er en plass fylt med overvektige nordmenn. Det er på tide med stor rengjøring (a.k.a. Jihad)!

Drømmen om Amerika lever i beste velgående den dag i dag. Men drømmen innebærer ikke å flytte til Amerika. Nei, det eneste man trenger er en forrett bestående av Happy Meal, tre doser fremmedfrykt til å skylle ned den vonde smaken og til slutt en hovedrett med ”I am better than you” (desserten ble merkelig nok utelatt, da hovedretten kom med en ironisk beskjed: ”Don’t get too full of yourself!”). Too little, too late, mine venner. Amerika vil for alltid befinne seg i våre hjerter. Du har den du også (du kjenner den som det ekstra fettlaget på innsiden av blodårene).