Jeg sjekker statistikk over hvordan folk kommer inn på sida her jevnt og ofte, og mange slike ting, og av en eller annen grunn etterlyser folk ofte kåserier. Og feig som jeg er, hører jeg på dem. Jeg skal skrive nok et kåseri. Strengt tatt skal jeg ikke, jeg gjør det nå. For det er ikke noe poeng i å utelate noe, er det?

Men uansett, jeg kåserer. Rett som det er, faktisk. Øverst i denne posten står det en kategori som heter kåseri, og tar jeg ikke helt feil finner du mer kåseri-relatert om du trykker på den.

Og jeg kåserer. Et av de største forbildene mine i så måte er Per Inge Torkelsen. Fabelaktig mann. Og han, som mange andre kåsører, roter seg bort i tekstene sine. Så jeg skjønner ikke hvorfor ikke jeg skal kunne det. Og kåsører kåserer kåserier for kåseri-kåte kåseri-fans. Kåserer om krås, kåls og Koss. Pluss litt til. Det som slår meg med mange kåsører er at de er rolige, avbalanserte, spissfindige og velformulerte. Det har sikkert med at de som slipper til i NRK har bevist før at de er gode for det de kan.

Og kåserier, ja, det var vel det det handlet om. Folk tjener faktisk penger på det. Bare på å skrible ned noe linjer… Som noen *kremt* ofte kunne gjort bedre, og gjerne om tema folk ikke bryr seg om. Vær for eksempel. Det var det noen som søkte på for et par dager siden, og kom fram til tankespinnet mitt. Det er da ikke vanskelig å skrive kåseri om vær. Eller om OL, for den saks skyld. Men å skrive kåseri om kåseri… Det var verre. Kanskje jeg skal begynne snart, så jeg ikke går meg bort før jeg begynner. *ser seg rundt.* Mørkt var det her også. Uff uff. Nei, tilbake på det mer opplyste temaet.

Kåseri, ja. Når man skal si noe om ting, så er det gjerne så man begynner å skrive om selve ordet. Som om det kommer noe godt ut av det. Å skrive om et rart ord, og ta fra det all mening. Kå-seri. En serie som begynner på k. Det kan vi lage noe av. Krumkake, for eksempel. Eller kremkake. En serie om kake. Nammenam. Eller ku. Kua lager kumelk, som kan piskes til krem, som kan brukes på kake. Der har man en seri. Om jeg nå påstår at kumelk kan brukes til konsumerende kalkuner tror ikke folk nødvendigvis på meg, men vi prøver. Konsumerende kalkuner kan kalles kule, kjipe, kjærlige og kjøttfulle. Kule er også folk som kruser rundt i sin kabin kruser. Kjipe kan kabinkruserne være. Kjærlighet tviler jeg på at de kjempekjipe kulingene i kabinkruseren er, da de neppe vet hva kjærlighet er. Men kjøttfulle… Tja, det blir vel mest av det jeg ville kalt “daukjøtt”? Og for å bli kjøttful(l)e av daukjøtt kan man spise kremkake, som kommer fra kua igjen. Og om kua er riktig kaldblodig kan den spise daukjøtt, så den lager kumelk av kjøtt. Og nå har man ikke en k-seri lenger, men et k-nett.

K-nett skal ikke forveksles med l-nett. Det er nett som går på l, og l er som kjent noe som kan brukes til mye. Eller l-ite. Litor. Litago. Latindans. Latin. Lambada. Får man nok danser kan man faktisk lage et eget lite l-nett av l-danser. L kan også stå for det engelske ordet knyttet til enhver klisjefylt film, og de fleste andre også, nemlig låve. Av en eller annen grunn snakker folk i det vide og det breie om låve. Men de bruker det som et verb. “Ai låve ju,” omtrent som om man like gjerne kan fjøse noen. Eller tree. Og når vi snakker om byggevarer, man kan steine folk.

Hørte det var snakk om det for noen dager siden, at noen skulle steine folk. Men hvorfor det? Steiner kan jo brukes til å bygge opp ting, for eksempel låver. Og alt man trenger er låve.

Kåseri…. Kan føre til mye rart, det der.