Nok en gang bruker jeg  en personlig opplevelse som utgangspunkt for å komme til saken.

Og saken er den at jeg, som ryddehjelp på en kafe i en alpinbakke i dag var så heldig å få se en kjendis. Ikke at det burde være så sensasjonelt, hyttefeltet “oppi” bakken er jo bebodd av kakser, sjeiker, direktører og svindlere i fleng, men likevel, jeg så en jeg syns jeg dro kjensel på. Jeg syntes nok det var litt rart, jeg mente jeg hadde sett dennne sporty mannen med noen valgfrie hoteller til disposisjon på TV kvelden før. Eller kvelden før det igjen. Men da var han i Japan, og viste seg fram for NRK mens han gratulerte en navnebror Northug med godt løp. Greit nok, tenkte jeg, han er sikkert på hytta si etter å ha vært på framvisning for TV på store arrangement igjen. Jeg har tross alt sett mannen før, forrige gang ruset han bilen sin til han så at han kunne slakke av på farta av hensyn til sauene jeg hadde med meg på veien. Men uansett, mannen fortsatte å dra til seg blikket mitt. Jeg gikk flere runder borti hjørnet han satt i for å se om det var noe rot, og han satt der like godt. Han satt der kanskje en liten halvtime, så det sier seg selv at jeg etter hvert ble lei av å bli dratt mot lyset.

Men, så begynte jeg å tenke for meg selv: Hvorfor facineres jeg av denne mannen? Hvorfor må jeg absolutt se på ham? Konklusjonen min var at jeg “kjente” ham. Som enhver annen kjendis som er på TV ofte, så har jeg etterhvert utviklet et forhold til mannen, og føler liksom jeg kjenner ham. “Han der er nok en viktigper, som er PR-kåt som juling.” Ja, slik tenker jeg om han med et kjærlig smil, og føler at vi har et forhold, vi to. Han kjenner selvfølgelig ikke meg, og var nok ikke like oppsatt på å stirre på meg som omvendt. Dette fordi han ikke kjenner meg. Men likevel, jeg synes liksom vi har et forhold. Jeg observerte det samme flere ganger i løpet av dagen, hver gang det satte seg noen jeg faktisk kjente ved et bord observerte jeg dem på avstand, og noen hilste jeg kort på før jeg arbeidet videre.

Det var disse som fikk oppmerksomheten min, de jeg kjenner og har et forhold til. Og selvfølgelig utskuddene, altså de som har like mye av rompa inne på stolen som utenpå, de med skjegg og hår som en yeti, og de med rare frisyrer.

Selvfølgelig vil vi bruke oppmerksomheten vår på dem vi kjenner, og hotellkongen jeg så tidlig på dagen var ikke noe unntak. Jeg fortsatte stadig med observeringen, så lenge jeg kunne.

Ganske fantastisk, egentlig. Bare fordi vi har sett en stemme og hørt et ansikt på TV noen ganger kjenner vi dem, og facineres av dem? Pussig.