Gjeteren kjører herved Vista.

Det var igrunnen det jeg ville si.

Drar fram ei bok og åpner den før du ser på vannet som ligger der rolig. Du snur svakt på hodet når det forsvinner ut av syne. Det gjør ikke noe. Det er her senere også. Tenker på den gangen du og vennnene dine lå der og slappet av, uten en bekymring i livet. Leser ei halv side i boka før du legger den fra deg i setet ved siden av. Det er da ingenting som haster. Det kommer til å vente folk på meg når jeg kommer fram.

Men akkurat nå er det ingenting som haster. Ingen som maser. Pare to par å iakta, prøve å finne ut hva han hører på to seter framfor deg. Høre deler av ei samtale bak deg. Lese litt i boka di. Se på været. Ikke noe press. Ingen som forventer noe av deg. Du har en oppgave, og det er å sitte rolig til du skal av. Ikke noe problem. Blar litt i boka igjen. Kommer til en stor innsjø og ser fascinert på vannet som fosser rolig forbi i stille galopp. Ei svane letter. Det er lenge til du trenger å bekymre deg for noe annet enn hvordan du skal sitte mest mulig behagelig. Livet passerer, du observerer med vag interesse.

Lukker øynene litt til, og våkner en halvtime senere. Ser ganske kjente omgivelser, begynner så smått å pakke ned det lille du har. Ei bok, ei jakke du ikke trenger enda. Du reiser deg så smått på ustøe bein. Ser den smilende velkomstkomiteen og møter dem. Et hav av tid til neste gang. Du gleder deg allerede.

Ser såvidt mot bussen igjen og misunner jenta som skal kjøre videre på skuldra til gutten. Vet det kommer nok igjen.

Nok en dag. Jeg ser henne igjen oftere. Jeg har ikke fått med meg at hun er i kantina så ofte, det må da være oftere nå enn før? Har hun sett meg også? Jeg sitter jo på en ganske synlig plass, og det hender hun kikker bort mot der jeg sitter. Jeg for min del er fjern for andre kommentarer. Jeg sitter bare der og ser en hestehale som svinger seg litt når hun ler, og håper hun skal snu seg igjen. Det hender hun gjør det.

Det går mange dager til, og vi oppfører oss på samme måte som før. Jeg snikkikker på en lite tildekt måte og hun ser meg av og til. Hun må da ha lagt merke til meg. Andreklassing, kanskje? Hun går hvertfall allmenn, såpass har jeg fått med meg. Hun kan godt gå i førsteklasse også, egentlig. Hun ser ut til å være omtrent så gammel. Vent, nå snakker hun med en gutt! Jeg aner fortsatt ikke om hun er singel, hva hun heter, eller noe annet. Hun nærmer seg ansiktet hans. Det var visst bare det at hun ikke hørte hva han sa.

Jeg hilser på henne en gang. Hun sitter med venninna si og jeg går tilbake fra kassa med en muffins. Jeg holder blikket hennes lenge, hun smiler svakt, jeg nikker forsiktig til henne, og vi sier ikke mer. Etter det hender det hun snur seg mot meg, og jeg ser veldig fordypet ut, i venners kriser om dagen. I øyekroken smiler jeg. Jeg har endelig fått kontakt med henne.

Det har kanskje gått en måned nå. Hun kommer gående i min retning, jeg følger spent med, og hun stopper ved ett av bordene. Ikke noe stress, det har skjedd før. Hun bøyer seg ned mot de som prater, smiler bredt til en kar med rufsete hår før hun kysser ham. Han tar det helt naturlig, som om det har skjedd før. Et lite tilbakeslag for min del, men jeg skal da gå på skole med henne minst et år til. Antageligvis to. Mye kan skje på den tida.

Enda ei uke går, og jeg skjønner det endelig. Det går opp for meg der og da, når hun står i ei klynge med andre jenter, typen som henger ved hofta hennes og de pakker opp russetøyet som har kommet.

Hvorfor skulle vel en førsteklassing ha sjans på ei med perfekt figur, det søteste smilet, det gyldne håret, god vennegjeng, type, og attpåtil er hun tredjeklassing. Jeg trekker til meg blikket, og fordyper meg igjen i venners kriser.

Du røyker sigar i jula.
- Niks. Ikke da og ikke ellers.
Du betaler med kontanter på butikken.
- Det varierer. Jeg liker igrunn kontanter. Ser ut som at jeg bruker mindre på det brevet fra banken da. Det får bli ja.
Du fører mental oversikt over siste ukes tarmbevegelser.
- Jeg observerer om det er noe som skjer. Nei, for all del.
Du bruker tøfler
- Jeg går barbeint heller.
Du kan teksten til ”Yesterday”.
- Hvertfall førsteverset. Jeg får kalle det en tja.
Du bruker mer enn 5 sekunder på å åpne en ølflaske.
- Eller boksen eller hva det nå var. Sjelden, likevel.
Du prøver å flørte med kvinner som er 20 år yngre enn deg
- De er ikke engang født, så nei. Men 10 år eldre går da fint an.
Du kjøper fyrstikker i store pakker.
- Jeg kjøper fyrstikker som er praktiske.
Elvis var kulere enn Eminem.
- Det vil jeg da påstå, ja.
Du bruker hvite sokker til annet enn joggesko.
- Jeg bruker bare svarte sokker.
Det hender at du begynner en setning med ”Da jeg var ung…”
- Som oftest på kødd.
Du kaller førskolelærere for barnehagetanter.
- Jepp. Inkludert min bror.
Du har fast tipperekke du leverer hver uke.
- Niks. Får da være måte på sløsing
Du har bilbukse.
- Den buksa jeg bruker får jammen gå gjennom det som er.
Du ser familieunderholdningen på NRK lørdag kveld.
- Om jeg er hjemme, så. Det får bli et tja.
Du vurderer å kjøpe deg hus i Spania.
- Slett ikke.
Du kjøper en rosekvast på nærbutikken når du skal være romantisk.
- Nei, jeg er ikke romantisk.
Du bruker Old Spice eller Aqua Velva.
- Oh no.
En real ”Biff med bærne” er den beste maten.
- Bærnè er nå hvertfall stas, men det går an å få bedre enn biff. En slags tja.
Du hysjer på familien for å få med deg Påskenøttene til Roald Øyen.
- Jepp. Jeg kan det jo. Eller forresten, derfor er det gjerne ikke så farlig. Jeg bare vet det likevel. Vi sier tja.
Du kjøper heller ny snøfreser enn nye høyttalere.
- Ikke pokker.
Du har hentesveis.
- Henter den flere ganger om dagen. Nei.
Du husker hvor du var da Brå brakk staven.
- Nei, men jeg vet hvor jeg var. Ingensteds.
Du har snekkerbenk eller verktøyskap.
- Nei.
Du holder på høyreregelen i rundkjøringer.
- Om jeg kjører er jeg litt overalt. Så tja.
Du mener salat er kaninfôr.
- Ja.
Du kan nynne kjenningsmelodien til Eurovisjonsprogrammene.
- Det tror jeg da.
Kong Olav er ditt forbilde.
- Aldeles ikke.
Du bruker helsetrøye.
- Dårlig med det gitt.
Du irriterer deg over naboer som ikke klipper gresset eller måker snø ofte nok.
- Jeg irriterer meg over mødre som skal ha det klippet for ofte.
Du regner med at sashimi er en japansk skihopper.
- Nei, jeg har såpass kontroll på skihopperne at jeg ikke tror det.
Du satt sist du var på konsert.
- Faktisk. På en måte. Teller ei dansetilstelning jeg var innom såvidt lørdagskvelden? Eller store mengder dans i baren samme kveld? Ikke? Pokker, første konserten jeg sitter på måtte komme nå. Det får bli et tja.
Du eier en Stressless.
- Jeg låner hvertfall en hjemmefra for å ha på hybelen.Tja.
Du har lommeboka i baklomma.
- Ikke nå lenger. Det ble bare vondt når jeg begynte å ha noe i den.
Du synger i mannskor.
- Nei. Men jeg kunne godt tenke meg.
Du syns at fotball er best på tv.
- Næh, bare kjedelig det. Skal spille sjøl skal det være noe.
Du drar på bilferie til Danmark.
- Nei?
Du bruker mobiltelefonen til å ringe med. Punktum.
- Neida. Jeg sender da plente med meldinger også.
Du går på bærtur for bærenes skyld, ikke for turens.
- Er du helt på bærtur? Går jeg på bærtur er det for ei dame, enten mor eller sjølve dama.
Du ler mer av Leif Juster enn av Harald Eia.
- Det tror jeg kanskje. Tja.

1-3 ja: Du er fremdeles en ung sprek fyr med draget og prioriteringene i orden.
4-6 ja: Midtlivskrisa er like rundt hjørnet.
7-10 ja: Hva gjør du på nett?
11 eller mer: Skriv testament.

4 klare ja og 7 tja, såvidt jeg ser.

Midtlivskrise som 16-åring? Dette lover ikke bra.

Hvem som helst er tagget, uansett kjønn og alder.

Du bruker mer penger i uka enn i helgene

- Ja. Helt klart. I helgene er jeg da ikke på hybelen.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en

- Nei, for all del.

Du rydder jevnlig i dypfryseren

- Nei. Jeg lar det ikke bli uryddig der.

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”

- Nja. Jeg er av den oppfatning at alt skal prøves ut, men er ikke så veldig fristet ut fra navnet.

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag

- Nei, er du sjuk?

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær

- Nja. Det har jeg ikke noe forhold til.

Du synes middag kl 19.00 er sent

- Nei. Får spise når det passer.

Du har fem kasser med julepynt

- Nei. Det får da være måte på.

Du kjøper julepynt på salg i januar

- Nei. Det får da være måte på.

Du snakker helst med kvinner på fest

- Nja. Det er dem jeg er der for, men jeg prater like gjerne med hankjønn.

Du blir lykkelig over en ny kjele

- Nei. Jeg er da ikke så billig.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester

- Nei. Jeg spiser opp maten min.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer

- Nei. Jeg spiser det meste jeg kommer over, men har ikke kommet på at drops går an de siste årene.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett

- Nei. Forrett? Gi meg mat, for pokker.

Du synes det er festlig med fiskekabaret

- Nei. Bare om fisken synger og danser.

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor

- Nei. Bare til å samle støv.

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie

- Nei. Jeg har mye ferdigmat ellers, så enten teller det ikke når det ikke er unntak, eller så spiser jeg hjemme.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter

- Nei. Men jeg flirer jevnt.

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt (cordbukse og lys skjorte støtt)

- Niks.

Du har tellekant på trusene

- Nei. Hva pokker er det?

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe

- Nei og nei. Jeg har store lommer i jakka.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger

- Ja. Kølapper er festlige uansett.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben

- Nja. Om du med balkongkasse mener gitarkasse og jobben skolen gjør jeg det.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino

- Absolutt ikke.

Du får såpe i julegave

- Nei.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker

- Nei. Andres klær er andres klær.

Du bruker samme tepose to ganger

- Ja. Om jeg skal ha to kopper rett etter hverandre.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil

- Nei. Nøff sedd.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset

- Nei. Bokklubben er for bøker.

Du har våtservietter i bilen

- Nei.

Du soler deg i vanlig BH (boxer)

- Nja. Sjelden jeg soler meg, men like gjerne det som noe annet.

Du danser swing til all slags musikk

- Ja. Jeg liker å danse, okey?

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret

- Nei. Jeg svømmer ikke mye, men det jeg gjør gjør jeg skikkelig.

Du kjøper “gode” sko

- Nja. Om økonomien tillater det kjøper jeg gode sko.

Du har paraply i håndvesken

- Nei. Ikke paraply og ikke håndveske.

Du tar selv initiativ til slektsstevne

- Nei.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass

- Nei. Jeg gir dem til Christian Ontainer.

Du bruker sukkerbit til kaffen

- Nei. Ingenting eller svart.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap

- Nei. Med litt flaks tørr kjeks.

Fire ja og seks nja. Jeg konkluderer med at jeg er mindre kjerrring enn Lothiane.

Men jeg lurer jaggu på om Eple, Lotta/Amras og Zhayena er kjerringer, jeg.

Det har blant annet vært tilfeller hvor jeg har hørt mye på Madrugada og lignende, men likevel går jeg rundt og nynner på vanvittig fine sanger. Spørsmålet for min del var lenge hva det var jeg sang på. Hvor kunne jeg ha hørt så fin musikk? Løsningen var veldig enkel. Jeg fant den ved å rekonstruere dagen min, og kom fram til at jeg faktisk sang på en joik vi hadde lært i kortimen.

Neste punkt er nok skade fra før også, men ikke desto mindre sier det litt om hva som skjer med folk. Da jeg før i dag fikk høre at klassa skal sette opp “En midtsommernattsdrøm” (Er det forresten bare jeg som vil ha Ragnar Hovland når jeg hører tittelen?) var min første innskytelse at jeg må skynde meg å lese gjennom før rollene fordeles, så jeg vet hva de forskjellige rollene innebærer. Min andre var at jeg må ha ei helg på hybelen, så jeg får fred. Min tredje tanke var sikkert om sex.

Det er forresten noe helt spesielt med å ha søving besøk som sovner av gitarklimpringa di. Det tyder på at spillet går brukbart og at ikke strengene er ustemte. Begge deler gode tegn.

Dere får unnskylde meg, jeg har faktisk et kapittel om teaterteori å lese.

Dere må nok prøve betraktelig hardere og bedre for å få meg til å gå på limpinnen med helsekost og regelmessig trening i et apelokale med flere drapsmaskiner pr. kvadratkilometer enn folketettheten i Monaco. For det første har jeg enda til gode å smake mat som både er sunn og god. Fett har tross alt mye av smaken i maten. Og om det skulle være godt og sunt på en gang kan du banne på at det er haugevis med skjulte smakstilsetninger som fører til kreft og en tidlig død. Eller en vond en, jeg er ikke sikker.

For det andre så misliker jeg som sagt på det sterkeste prinsippet med å skulle betale for å gå inn i et rom fullt av andre folk og lyder, for så å kjøre harde økter med trening av muskler som ellers ikke brukes, og som gjerne bygges feil opp i tillegg. Jeg har nemlig en teori om at langsom oppbygging over tid med naturlig forbruk og bruk er sunnere enn stressbygging før badesesongen. En glup person sa en gang til meg at det går an å trene de fleste muskler ved vanlig arbeid, muligens med unntak av magemusklene. Nå skal det jo nevnes at vanlig arbeid er et begrep som har skiftet form de siste årene, og kanskje heller ikke burde det sies slik lenger. Med mindre man drar Sponheim litt lenger og sier: “Hver mann, sin sau.” Eller et annet stort dyr som krever litt pass.

Nå var det ikke det jeg ville fram til med denne skildringen uansett, kjære slankeindustri.

Det jeg ville si var at jeg vil ha meg frabedt flere attentat av typen dere gjorde før i dag. Her går jeg forsiktig og rolig på butikken for å handle inn mat til hybellivet starter igjen, og handler med meg det mest essensielle: Uante mengder pytt-i-panne, noe frossenpizza, brød, Pondus og en sjokolade som belønning for at jeg lever. Etter å vel ha betalt pakker jeg varene ned i posen min, og ser bakover på neste kunde. Mannen ser veltrent ut, har et frodig friskusskjegg og smiler overbærende til meg. Jeg ser ned på varene hans og ser tagliatelle på en slags pose, flere gjennomsiktige poser oppover butikkdisken fylt med røde og gule ting som ligner mistenkelig på slik som serveres ved siden av grillmat. Det hele avsluttes med to kartonger kulturmelk.

Og slike attentat vil jeg ikke finne meg i lenger. For det første har jeg åpenbart ikke selvinnsikt nok til å skjønne at det er slik jeg skulle levd. For det andre må det mer enn en sliten mann til.

Nå må jeg nesten avslutte innlegget, for det piper i en stekeovn borti her. PIZZA!

Det er når jeg hører en norsk oversettelse av en hyggelig stemme innimellom klipp av amerikanske stemmer som helt åpenbart er svarte, og hele tiden en stabil rytme og fort og utydelig snakking at jeg tenker på hvordan en biografi om meg høres ut. Jeg har helt feil oppvekst. Jeg har hatt bra foreldre, en stabil oppvekst langt fra alt som minner om slum og alkoholiserte og voldelige foreldre. Jeg har aldri manglet det jeg har trengt, og aldri blitt tvunget til å være kreativ for å få det jeg trenger eller vil ha. Det er helt feil.

Jeg trenger da ikke komme meg opp noe sted. Jeg får uansett det jeg trenger i framtida også. Godt utrustet både fysisk og mentalt, og ikke minst med gode folk i ryggen. Men for en kjedelig biografi. Hvordan går den?

Han vokste opp på en gård, og tok tidlig del i arbeidet på gården. To eldre brødre fungerte som forbilder i tillegg til foreldrene. I midten av tenårene flyttet han på hybel for å gå på skole, hvor han fikk levd ut sine kunsteriske sider. Han spilte gitar, sang og spilte teater. Noen småjobber her og der før det virkelig skjøt fart.

Skjøt det virkelig fart? Fikk han egentlig noen karriere? Tenk om han bare jobbet noen år i en bokhandel før han kom fram til at det var nok tryggest å bruke lærerutdannelsen sin? Enda en av de onkelaktige lærerne som hadde gitaren som fremste sjekketriks, både for å sjarmere barn og eldre. Uten at han egentlig trenger det.

Vi hører videre ut i biografien. En gitar slår noen sørgmodige akkorder, en banjo skyter fart og en dyp stemme brøler ut som om det gjelder livet. Den hyggelige kvinnestemmen forteller om hvordan hun har oppsøkt bekjente av ham, og får tak i noen av de han delte hybel med de første artistiske årene. De forteller at han stort sett satt på rommet sitt, til de en dag merket at han faktisk behersket instrumentet han drev med nå. En bror forteller at han ikke hadde helt kontroll på det lillebror drev med, men skjønte han måtte gjøre det brukbart.

Biografier er bortkastet om de ikke skiller seg ut. Fortellingen om den storvokste mannen som hele tiden holdt seg innenfor de rammene fordommene laget for han holder ikke. Fortellingen om han som hele tiden var tro mot stilen sin selv når fordommene jobbet mot han er langt bedre. Det som er så synd er at fordommene er ikke mot meg. Javel, jeg har en banjo. Javel, jeg er fra bondestanden. Javel, jeg er småfeit. Det hjelper bare ikke. Jeg er verken hore, svart, eller dum nok til å dope meg hinsides og kreativ. Og her til lands må man nesten være det for å få folket mot seg. Sosser får innpass på bøgda, bønder i by’n får lov til å holde på målet sitt og folk stirrer knapt om du forteller at du har prøvd hasj eller har mekket fyrverkeri på egen hånd. De spør høflig hvordan det er. Hvordan det går. Hva du driver med. Hvem du er. Og glemmer deg.

Fordommene jobber ikke mot meg. Hva skal man skille seg ut på da, om ikke nettopp fordommer og brytningen av dem?

Biografien avsluttes med å fortelle hvordan jeg enten dør i en ulykke, av naturlige årsaker, eller at jeg sovner inn etter lengre tids kamp mot blodtrykket. Og igjen fortelles det om at en akk så normal mann gjorde en god karriere, i det de forlater det som en gang i tiden var rommet hvor han møtte en annen legende som han like gjerne kunne møtt hvor som helst ellers. I et rom som er likt hundre andre, men som likevel vises fram til turister for at eieren skal se forvirret ut over å få penger for at folk skal se stedet.

Oi. Dette ble en langt mer klagende post enn jeg trodde det skulle bli. Jeg får skynde meg å publisere før jeg leser igjennom og ser hva slags smørje jeg har laget meg og sletter det.

Konseptet med disse nissene er at om man er god mot dem, så hjelper de til i fjøset når man ikke er der selv, og når folk er slemme mot dem, eller ikke snille nok, så gjør de livet surt for bonden, med å erte opp kyrne, slenge høy utover overalt, slippe dyrene løs i fjøset og generelt lage ugreie.

Men, som fjøsbruker sjøl så må jeg innrømme at jeg ikke kan huske å ha sett så mye til verken det ene eller andre. Om sauene slipper fram fra bingene av og til mistenker jeg det kan ha med dørfestene og lidderlige røktere. Og selv om vi i årevis har gitt grøt til nissen så kan jeg ikke huske at det har gjort stort fra eller til.

Så nå har jeg funnet grunnen. For det første kan det umulig være en rase med noe særlig til livsgrunnlag. Som sagt tidligere, alle nisser jeg har sett (bilder av) har vært menn, og attpåtil med lange, grå skjegg. Det er ganske opplagt at de ikke formerer seg som oss andre. Jeg er faktisk ikke sikker på at de formerer seg i det hele tatt.

Så slik jeg ser det har fjøsnissen hatt tre alternativer på hvor den kan ha gjort av seg.
1: Den har ganske enkelt dødd ut. Synd, men det er jo forståelig om man tenker på hvordan den formerer seg. Eller ikke gjør det.
2: De har flyttet sammen. En ser jo sentralisering overalt ellers, og hvorfor skal nissene gidde å sitte på hver sin ofte uproduktive låve?
3: De har skiftet ham. For alt jeg vet kan de ha sett sitt snitt til å bytte ut islenderen og nikkersene med lange, røde kåper til fordel for sukkerholdig svart drikke. Om de attpåtil kan vokse på seg en fot eller to er de sikkert storfornøyde med det.

Uansett hva de har gjort, så håper jeg at jeg kan få møtt en fjøsnisse igjen en gang. Si hva du vil om Cola-nisse, Drøbak-nisse, Rovaniemi-nisse og julenisse, men ingenting er så koselig som en fjøsnisse.

Til alle nisser og andre bloggere: GOD JUL!